Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

Mor, far, lillesøster og jeg hadde ikke flyttet langt, bare noen mil til et koselig bygdesamfunn hvor far hadde fått jobb på en landbruksskole.

Siden han hadde vært gjestelærer ved denne skolen med jevne mellomrom de siste årene, var han glad han nå hadde fått fast stilling. Mor var frisør og startet en liten salong i underetasjen hjemme.

Alt var bra, bortsett fra at jeg ikke likte at det ble snakket så mye om at jeg lignet på Eva i femte klasse. I begynn­elsen var det litt stas.

Eva var søt og populær, og jeg ble stolt første gang noen nevnte likheten. Men det var tydelig at Eva ikke likte at vi ble sammenlignet.

Hun var aldri noe hyggelig, overså meg og viste tydelig at hun ikke hadde lyst til å være venninne med meg, selv om jeg lignet aldri så mye. Akkurat det bekymret meg ikke stort, for jeg hadde venner nok i min egen klasse.

Innerst inne ante jeg at det var et eller annet galt med denne likheten mellom Eva og meg. Et par ganger hørte jeg at noen voksne snakket om dette, men de byttet tema da de forsto at jeg hørte dem.

Hva var det som var stygt og farlig med likheten mellom Eva og meg? Jeg forsto det ikke, men torde ikke å spørre.

Da vi hadde bodd i den vesle bygda ett år og jeg skulle opp i femte klasse, fikk vi ny klasseforstander. Han het Roald og var en høy, kraftig kar med skarpt blikk. Jeg husker jeg syntes blikket hans så tvers gjennom meg.

Vi fikk nye, spennende bøker, og vi fikk flere nye lærere. Jeg slappet av og trivdes i timene, bortsett fra i Roalds timer. Da satt jeg stiv og anspent.

Han var aldri sint eller svarte meg skarpt, men han overså meg. Han spurte meg aldri, selv om jeg rakte opp hånden.

Utover høsten fikk jeg dårligere og dårligere karakterer i norsk og engelsk, de fagene hvor vi hadde Roald.

Mor spurte bekymret hva som gikk av meg da hun fikk se de dårlige karakterene på prøvene.

– Jeg gjør så godt jeg kan, men Roald liker meg ikke, svarte jeg.

– Hørt på maken, hvorfor skulle han ikke like deg? sa mor.

– Du er en høflig, snill jente som alltid har vært flink på skolen. Jeg tror det er best far og jeg tar oss en prat med denne læreren.

Mor tok det opp med far, men han ristet på hodet.

– Det går seg nok til, sa han.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Jeg hørte ryktene

Ved juleavslutningen skulle klassen fremføre et skuespill. Jeg fikk den aller minste rollen med bare to replikker.

Og det til tross for at jeg var aktiv i barnegruppen til bygdas amatørteater og ble regnet for å være flink. Men Roald bestemte.

Jeg opplevde stadig oftere at Roald holdt meg utenfor. Han sa aldri noe til meg og gjorde aldri noe spesielt, men blikket hans var kaldt, og jeg ble stiv og unaturlig når han var i nærheten.

Karakterene ble heller ikke bedre selv om jeg jobbet og jobbet. Siv, venninnen min, fikk mye bedre karakterer, enda vi stadig samarbeidet og svarte det samme på skriftlige prøver.

Stilene mine ble rost av tanten min, som selv var norsklærer. Men jeg fikk alltid dårlige karakterer av Roald.

– Dere må ta opp dette med norsklæreren, sa tante. – Han kan da umulig vite hva han driver med.

Men far nektet. Læreren skulle ikke snakkes til. Vi fikk vente og se, mente han.

Så ble det romjul og tid for juletrefest på skolen. Jeg husker at vi sto i garderoben og tok av oss støvlettene da Roald og familien kom.

Han hadde tre jenter, og den eldste av dem var Eva! Jeg stirret forskrekket, for jeg hadde ikke visst at Roald var faren til Eva. Var det derfor han ikke likte meg, fordi jeg lignet så nifst på datteren hans?

Mor ble stående og stirre på Eva. Til slutt flyttet hun blikket over på meg og gransket meg lenge og intenst. Vi kom oss inn i gymsalen, men mor var blek og merkelig stille hele kvelden.

Jeg så at hun stadig kastet blikk på Eva og moren hennes.

Noe skjedde den romjulskvelden. Stemningen hjemme var ikke som den pleide å være i juleferien.

Det var liksom slutt på all julehygge, både mor og far gikk rundt i huset og var ikke til å snakke med.

Nyttårsaften ble vi invitert til Siv og familien hennes. Mor ville ikke gå. Hun følte seg dårlig, sa hun. Far ville heller ikke gå, han sa han brygget på en influensa.

Jeg trodde ikke på sykdomssnakket deres, men syntes både mamma og pappa var blitt så rare.

Ikke noe var koselig lenger hjemme hos oss. De så at jeg ble lei meg og forsikret meg om at jeg kunne gå alene.

Siv var jo min beste venninne, og Sivs foreldre skulle ha åpent hus for voksne og barn. Det var tradisjon hver nyttårsaften. Jeg husket at forrige året hadde vi hatt det veldig moro.

Hyggelig ble det dette året også, helt til jeg overhørte en samtale mellom Torveig på butikken og en annen dame.

– Det er nå fælt at ingen forteller jentungen hvordan tingene henger sammen, hørte jeg Torveig si.

– Her går hun rundt og aner ikke at hun har en halvsøster. Alle vet jo at de to har samme faren.

– Ja, jentene er som to dråper vann, svarte den andre.

Det var meg de snakket om! Jeg ble stående som naglet fast. Slik fant Siv meg. Hun skjønte ingenting av hva jeg forsøkte å si, for jeg gråt så voldsomt.

Det ble litt av en oppvask hjemme ved inngangen til det nye året. Mor hadde skjønt at Eva måtte være datteren til far da hun så henne på juletrefesten.

Hun husket rykter om en dame i skolemiljøet som var blitt gravid den gang far var timelærer der. Men far hadde aldri bekreftet ryktene, og da hun hadde spurt ham rett ut etter juletrefesten, hadde han nektet alt.

Nå kunne han ikke nekte lenger. Han hadde hatt et forhold til Evas mor det første året han hadde pendlet til og fra bygda, men hadde ikke visst om Eva før vi flyttet hit.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Innrømmelsen

Evas mor hadde vært forlovet med Roald den gangen, og de hadde giftet seg. Det Roald ikke visste, var at hans kone allerede var på vei med en annen manns barn.

Så hadde vi flyttet til bygda, og det hadde ikke gått lang tid før han hadde ant uråd. Jeg lignet for mye på datteren hans. Samtidig lignet vi begge på faren min.

Han hadde lagt sammen to og to. Hans kone hadde innrømmet hvor landet lå, og derfor ble vel jeg syndebukken hans. Nå skjønte jeg hvorfor han hadde sett på meg med et så merkelig, stikkende blikk.

Roald ble sykmeldt. Eva fikk greie på sammenhengen og begynte å snakke stygt om meg i skolegården.

Stakkar, hun var vel fortvilet over at pappaen hennes ikke var den ordentlige faren hennes. Heldigvis hadde jeg mange venner som slo ring rundt meg.

Ekteskapet til mor og far hanglet. Far hadde jo vært utro og løyet for mor. Det klarte hun ikke å glemme så lett. Far flyttet på hybel.

Omtrent samtidig flyttet Eva og familien til nærmeste by. Der gikk ekteskapet til foreldrene hennes i stykker.

Mor og far fant tilbake til hverandre etter et par år. De ser ut til å ha det godt sammen i dag, og det er jeg svært glad for. Jeg kom også etter hvert over sjokket.

Men som voksen tok det lang tid før jeg festet meg ved en mann. Når den snille faren min kunne oppføre seg som han gjorde, var det aldri godt å vite hva menn kunne finne på.

Jeg utdannet meg til vernepleier og trivdes alene. Men amors piler traff også meg omsider, da var jeg nesten 40 år.

Terje og jeg har nå vært gift i fem år og har en sønn sammen. Trygve er tre år nå og vår store glede og stolthet.

I det siste har jeg begynt å tenke mer og mer på Eva. Jeg vet hun er sykepleier og jobber ved et av de store sykehusene i Oslo. Om hun er gift og har barn, vet jeg ikke.

Jeg husker at hun den gang ikke ville ha noe med meg å gjøre, men i dag er vi begge godt voksne, og jeg synes det er trist at vi skal gå hele livet uten å snakke med hverandre.

Derfor har jeg bestemt meg for å skrive et hyggelig brev, så får det være opp til henne.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Min stedatter ødela forholdet vårt. Så skjed­de det utro­li­ge og to­talt over­ras­ken­de

Han tok over livet mitt, litt etter litt. Da jeg skjønte hva som skjedde, var det for sent