de blå sidene
Han tok over livet mitt, litt etter litt. Da jeg skjønte hva som skjedde, var det for sent
Han hadde fått en rar makt over meg, og det ble ikke enkelt å komme seg løs.
Som liten lærer man at man ikke skal hate andre. Men innimellom dukker det opp personer som ødelegger så mye i livet ditt at du ikke klarer å gjøre annet enn å hate dem. Jeg har uheldigvis møtt på en slik person.
For noen år siden jobbet jeg på et utested ved siden av studiene. I starten var Olav bare en av de rare gjestene som prøvde å flørte med meg.
Jeg var ofte på jobb, og han var ofte gjest. Etter en kveld på jobb lå det en lapp til meg i baren. På lappen sto det bare et telefonnummer. Jeg visste instinktivt at det var Olav. Det hele var kanskje sjarmerende, men jeg var ikke interessert, så jeg lo litt av det, kastet lappen og reiste hjem.
Det gikk noen uker uten at jeg tenkte mer på hverken Olav eller lappen, men plutselig en dag tok han kontakt.
Han dukket opp på parkeringsplassen en ettermiddag jeg var ferdig på skolen, skrudde på sjarmen og spurte om jeg ville sitte på. Jeg takket høflig nei, ettersom jeg ikke kjente mannen. Neste dag skjedde det samme. Jeg takket igjen nei.
Etter et par dager, hvor jeg hadde sett ham sitte i bilen og late som om han ventet på noen, begynte jeg å spørre litt rundt. Hvem var han? Jeg fikk vite at Olav bodde noen minutter fra høyskolen, var nesten ti år eldre enn meg og kjørte taxi.
Det viste seg at vi hadde flere felles bekjente, og de fleste oppfordret meg til å bli kjent med ham. Jeg nølte. Til dels var han ikke min type, til dels var det noe ekkelt ved måten han hadde siktet meg ut på. Han dukket stadig oftere opp på skolen, og det virket nesten som han fulgte etter meg.
En solfylt dag i september svingte Olav inn på bussholdeplassen og spurte om jeg ville ha skyss, så slapp jeg å vente på bussen. Jeg hadde lyst til å komme meg fort hjem, så jeg satte meg inn i bilen.
Det burde ringt en bjelle da han kjørte meg rett hjem uten å spørre om veien. Det burde ringt en bjelle da han inviterte seg selv opp for å hilse på familien min. Det burde ringt en bjelle da en av mine bedre venner noen dager senere gratulerte meg med kjæreste.
Men det ringte ingen bjeller, og jeg tenkte at hvis alle likevel trodde vi var sammen, så kunne jeg jo gjøre det beste ut av det. Jeg følte meg jo smigret over interessen hans også, og ville gi det hele en sjanse.
I starten var det fint å få så mange komplimenter, og det var litt befriende å ha et annet sted å sove enn hos familien.
Jeg overnattet ofte hos ham, ble kjent med hans venner, ble med ham på hans fester og til slutt bodde jeg mer eller mindre hos ham. Det gikk bare en måned før han spurte om ikke vi like godt kunne flytte sammen.
Men i stedet for å la meg rive meg med, våknet jeg plutselig opp. Jeg fikk panikk. Det gikk opp for meg at han var i ferd med å ta over livet mitt!
Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
Nektet å gi slipp
Jeg gikk ikke med på å flytte inn hos ham, men jeg klarte ikke å løsrive meg heller. Han hadde fått en merkelig makt over meg.
Etter to måneder klarte jeg nesten ikke å puste lenger. Olav hadde sluttet å kjøre taxi på kveldene så han kunne være sammen med meg.
Han kjørte meg til avtaler og hentet meg etterpå. Han overtalte meg til å unngå mine single venninner og han slettet alle mine mannlige kontakter på telefonen. Hver gang han drakk, ble han aggressiv og truende, men neste dag angret han og ba om tilgivelse.
Han ga meg masse komplimenter når vi var ute blant folk, og skrøt av forholdet vårt til alle som ville høre på. Jeg ble flau. Olav trykket sammen veggene rundt meg, og jo mer kjærlighet han trodde han ga, jo mer kvalt følte jeg meg. Han var sjalu, mistenksom og temperamentsfull.
Familien min reagerte på at jeg aldri kom hjem lenger. De få gangene jeg var innom, sendte han så mange meldinger at min storesøster ba meg skru av telefonen.
Hadde det ikke vært for at han hadde familien sin på et annet sted i landet, tror jeg nok han ville dukket opp på julaften også. Men heldigvis reiste han bort.
Jeg trodde julen skulle bli et pusterom, men den gang ei. Olav sendte meldinger hvert 15. minutt, ringte hver time, og fylte innboksen min med e-post.
De gangene jeg ikke hadde mobilen på, fant han nummeret til foreldre, besteforeldre og søskenbarn, og ringte dem for å snakke med meg.
Olav drakk seg full, ringte meg, gråt, kjeftet, truet, tryglet og ga meg aldri fred. Jeg gråt mesteparten av den julen. 29. desember ringte han og sa han hadde bestilt flybillett tilbake, så vi kunne feire nyttår sammen, og redde forholdet.
Han lovet å gjøre alt godt igjen, men jeg hadde fått nok. Jeg gjorde det slutt.
Det viste seg at det ikke var så lett å bli kvitt Olav. Han hadde bestemt seg for at han elsket meg, og nektet å gi slipp. Han plaget meg hele vinteren.
Han sto på parkeringsplassen de dagene jeg hadde skole. Han fulgte etter meg de kveldene jeg jobbet. Han sendte meldinger hele tiden, prøvde å ringe meg, og sendte lange e-poster med forklaringer.
Noen få ganger sa jeg ja til å prate med ham, for jeg ville så gjerne at han skulle forstå hvordan jeg følte det. Ingenting hjalp. En gang prøvde han å tvinge meg inn i bilen sin. En annen gang gjorde han et mislykket forsøk på å få meg til sengs. Etter hvert ga han seg, og jeg kunne endelig puste lettet ut.
Egentlig hadde jeg bestemt meg for å tilgi ham og bli ferdig med det. Han hadde såret meg og plaget meg, men jeg kom helskinnet ut av det, og jeg tenkte at han bare var en stakkarslig person med litt for store problemer.
Jeg trengte ikke hate ham. Jeg kunne tilgi ham, og så glemme ham. Og jeg glemte ham. I én måned.
Les også (+): Plutselig ville mannen min skilles. Hans nye flamme var like gammel som datteren vår
Kastet seg over meg
Det var blitt vår og varmt, og jeg skulle være med på et kurs i Oslo. Jeg hadde nesten glemt hele opplegget, så da jeg fikk e-post med påminnelse, pakket jeg bare kofferten og reiste.
I Oslo møtte jeg Olav. Han skulle også være med på kurset, og hadde ordnet det slik at vi to skulle dele hotellrom. Jeg kjente at jeg ble kvalm, men jeg hadde ikke tid til å ordne med hotellet før kurset startet.
Hele kvelden oppførte han seg fint. Han flørtet med andre kvinner, unngikk å snakke med meg når jeg viste at jeg ikke ville, og jeg tenkte at han nok hadde innsett at slaget var tapt.
Det ble en lang kveld, og jeg var veldig trøtt da jeg kom tilbake til rommet. Jeg låste meg inn og ble stående noen minutter og tenke over situasjonen.
Plutselig kom Olav brasende inn på rommet! Han luktet sterkt av alkohol og kastet seg over meg. Han skrek at han ville ta sitt eget liv, at jeg var grunnen til alt som var vondt, at jeg ikke fortjente å ha det godt når jeg hadde vært så ond mot ham.
Jeg fikk panikk! Han prøvde å rive av meg klærne, han spyttet på meg, tømte vann i hodet på meg, trykket meg ned under seg og kalte meg alle tenkelige, stygge ting. Så tok han kvelertak på meg.
Han var en stor, voksen mann, og jeg har aldri vært så redd. Jeg hørte ikke noe annet enn min egen hyperventilering og de ville hjerteslagene mine.
Med en kraftanstrengelse fikk jeg veltet ham av meg og løp ut av rommet. Jeg fortsatte å løpe, og falt gråtende sammen i resepsjonen.
Jeg sa ingenting, bare ba om nytt rom.
Morgenen etter fikk jeg beskjed av resepsjonisten om at romkameraten min hadde kastet alle mine eiendeler ut på gangen. Jeg fikk en sekk med klærne mine i, resten hadde han sikkert stjålet.
Jeg sjekket ut av hotellet, og reiste hjem.
Jeg så Olav et par ganger etter det, men så sluttet han å dukke opp. De eneste gangene han dukker opp i tankene mine, er når jeg ser en taxi som ligner hans kjøre forbi. Da kryper hatet gjennom meg. Det er heldigvis ikke så ofte lenger.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
