leserne forteller

Min stedatter ødela forholdet vårt. Så skjedde det utrolige og totalt overraskende

Min stedatter Nora var sykelig sjalu, men mannen min gjorde ingenting for å stoppe henne. Etter at jeg hadde flyttet ut, fikk jeg et overraskende brev i posten.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

To sje­ler med bro­ket livs­er­fa­ring, mas­se ba­ga­sje og hver sine barn ble for­ent da Tomas og jeg møt­tes for man­ge år si­den.

Mens mine to barn var blitt voks­ne og had­de flyt­tet hjem­me­fra, had­de han en li­ten dat­ter som frem­de­les bod­de hjem­me. Si­den jeg er glad i barn og pleier å få et godt for­hold til dem, så jeg ikke på det­te som et pro­blem.

Egent­lig har jeg for lengst lagt bak meg det som skjed­de den gan­gen, men da min ene dat­ter kom gråt­kvalt og for­tal­te om sin ste­sønn, kom alt opp igjen. «Han job­ber mot meg i ett og alt», sa hun. Jeg for­sto så in­der­lig godt hva hun snak­ket om.

Mitt liv snud­de da jeg ble kjæ­res­ten til Tomas, bare to uker et­ter at jeg fei­ret min 40-års­dag. Jeg, som had­de fått barn tid­lig, had­de gjort meg fer­dig med om­sorgs­opp­ga­ve­ne, mens han, som had­de be­gynt sent, var midt oppi sine.

Han had­de delt dag­lig om­sorg for Nora, som var hans enes­te og høyst et­ter­leng­te­de barn, skapt gjen­nom prø­ve­rørs­be­hand­ling.

Når jeg ten­ker til­ba­ke, står det helt klart for meg hva jeg falt for ved ham. I man­ge år had­de jeg vært gift med en mann som ikke tok nev­ne­ver­dig del i fa­mi­lie­li­vet. Min nye kjæ­res­te var helt mot­satt: Han var in­ter­es­sert i sine nær­mes­te og frem­sto som varm, til­ste­de­væ­ren­de og in­ter­es­sert i de nære ting.

Han var på­li­te­lig, ut­strål­te trygg­het og rør­te meg gjen­nom sine ny­de­li­ge be­skri­vel­ser av dat­te­ren. «Tenk å ha en slik pap­pa», tenk­te jeg, og føl­te meg varm om hjer­tet.

Vi bruk­te god tid på å bli kjent, og et­ter et halvt år, var vi eni­ge om at da­gen var kom­met: Jeg skul­le møte Nora. Jeg viss­te at hun var kvikk, mor­som og ut­ad­vendt, en or­dent­lig spill­opp­jen­te, og det slo meg ikke en­gang at det kun­ne gå galt. Jeg var jo kjent for å være flink med barn. Alle slags barn!

I be­gyn­nel­sen var hun nys­gjer­rig på meg, og hun snak­ket til meg på en hyg­ge­lig måte.

Jeg over­lot ini­tia­ti­vet til kon­takt til henne, for ikke å tren­ge meg på. Tid­lig mer­ket jeg at hun had­de en svært tett kon­takt med pap­pa­en. Hun var tolv år, men ville frem­de­les sit­te på fan­get, hvil­ket han lot henne gjø­re.

Hun tok ham i hån­den når vi gikk på tur og brøt inn i våre sam­ta­ler hvis vi satt og snak­ket sam­men som voks­ne. «Hei du, nå snak­ket vi», sa han, men lot henne li­ke­vel frem­fø­re sine bud­skap og be­slag­leg­ge hans tid. Jeg satt stil­le og ven­tet.

De uke­ne da Tomas og jeg var ale­ne sam­men, var ma­gis­ke. Da var det oss to, og jeg mer­ket at det be­tyd­de like mye for ham som for meg. «Vil du flyt­te sam­men med meg?», spur­te han en dag.

Vi had­de vært kjæ­res­ter i ett år og det føl­tes na­tur­lig å gå ett steg vi­de­re. Sam­men fant vi ut hvor mye bedre øko­no­mi vi kom til å få om vi slo oss sam­men.

«Vi er jo sam­men uan­sett», sa han.

Mine barn syn­tes det var en strå­len­de idé og bi­falt av­gjø­rel­sen. Selv om jeg had­de sett ting som fikk var­sel­klok­ke­ne til å rin­ge når jeg tenkte på dat­teren hans, be­kym­ret jeg meg ikke. Jeg had­de tro på at ting ville gå seg til.

Les også (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!

Datteren hans nektet å akseptere meg..

I dag ser jeg at jeg var to­talt ufor­be­redt på hva som kan bo i en ten­årings­jen­te. Nora så på meg som en inn­tren­ger og kon­kur­rent, og det­te kom til ut­trykk så snart jeg had­de flyt­tet inn.

Jeg be­stem­te meg for å se gjen­nom fing­re­ne med hen­nes ned­la­ten­de og dår­li­ge hold­ning til meg og møt­te henne med et smil, nær­mest hele ti­den.

Jeg lot som om alt gikk bra og tenk­te at hun ikke skul­le vin­ne over meg, men hun vis­te seg å være ut­hol­den­de. Bo­nus­dat­te­ren min inn­yn­det seg hos pap­pa­en og steng­te meg ute. Når jeg snak­ket med ham om hen­nes sja­lu­si, sa han at han skul­le snakke med henne, men om han gjor­de det, så hjalp det ikke.

«Du be­stem­mer ikke over meg», sa hun, hvis jeg ba henne om å ryd­de opp klær­ne hun had­de slengt rundt i stu­en. El­ler hun sa: «Det­te er pap­pas og mitt hjem, ikke bry deg!»

Jeg had­de ikke kjøpt meg inn i hu­set og føl­te at jeg ikke kun­ne mot­ar­gu­men­te­re. Jeg bare sa: «Men jeg bor også her og er vok­sen. Ergo må jeg få be­stem­me litt, jeg også!»

Igjen: De uke­ne da vi var ale­ne, had­de Tomas og jeg det så fint som det er mu­lig å ha det. Vi var som for­els­ke­de ten­­åringer og gikk hånd i hånd over­alt. Han lag­de gode mid­da­ger til meg, tap­pet i ba­de­vann til jeg kom hjem fra jog­ge­tur og mas­ser­te meg på ryg­gen før vi la oss.

Når han ikke var far, nøt jeg å leve.

I sam­me øye­blikk som Nora kom inn, end­ret alt seg. Da var hans blikk vendt mot henne. Det var vik­tig for ham at hun ble den vik­tig­ste i den til­mål­te ti­den han had­de som far, og det for­sto jeg.

Det var mine skjul­te stun­der med henne, som ble det stør­ste pro­ble­met. Hun var ut­spe­ku­lert og ond­skaps­full.

«Mam­ma er ikke så grå i hå­ret som deg». «Når mam­ma og pap­pa var gift, plei­de pap­pa å kom­me med bloms­ter». «Pap­pa var så lei seg at han gråt da han og mam­ma ble skilt».

Slike ting fikk jeg høre av den unge og me­get in­fa­me jen­ta i hu­set. Hun kri­ti­ser­te må­ten jeg kled­de meg på og såd­de tvil om sin fars kjær­lig­het til meg.

I dag vet jeg at hun var gren­se­løst sja­lu. Jeg ble en trus­sel i re­la­sjo­nen hun had­de til pap­pa­en. Hun øns­ket meg bort for å ha ham for seg selv.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Unnskyldning fra uventet hold

Til slutt ble det for mye for meg. Tomas var på et jobb­møte en kveld og den fem­ten­åri­ge bo­nus­dat­te­ren min sa at hun øns­ket meg dit pep­pe­ren grod­de. Jeg, som had­de bakt en kake til hen­nes ven­nin­ne­lag, føl­te meg så tråk­ket på at jeg be­gyn­te å gråte. «Bare gråt, du er så pa­te­tisk», sa hun og tram­pet ut.

Uken et­ter av­slut­tet jeg for­hol­det til en mann jeg for­gu­det og els­ket. Han falt helt sam­men, men det hjalp ikke. «Du kun­ne ha satt henne på plass i stør­re grad. Du har latt henne tråkke på meg i to år og nå or­ker jeg ikke mer», gjor­de jeg klart.

Det var med sorg at jeg pak­ket tin­ge­ne mine og flyt­tet midlertidig inn hos søs­te­ren min og hen­nes mann. Sam­ti­dig føl­te jeg en slags let­tel­se. Å bli sji­ka­nert og føle seg uvel­kom­men an­nen­hver uke i to år, had­de tatt mer på enn jeg had­de klart å inn­røm­me over­for meg selv.

Jeg trod­de at det var over for all­tid. Jeg var sik­ker på at in­gen ting i ver­den ville kun­ne føre Tomas og meg sam­men igjen. Bare tan­ken på å til­brin­ge tid med dat­te­ren hans, gjor­de meg opp­rørt og kvalm.

I stil­le stun­der tok jeg meg i å ten­ke at alt had­de vært let­te­re og bedre om hun ikke had­de fan­tes.

Så skjed­de det utro­li­ge og to­talt over­ras­ken­de. Et hånd­skre­vet brev ram­let ned i post­kas­sen min seks må­ne­der et­ter at jeg flyt­tet. Det var fra Nora, og det var en helt an­nen tone i det hun skrev enn hvor­dan jeg hus­ket henne.

«Kjæ­re Guro, jeg er så lei meg, og pap­pa er enda mer lei seg. Jeg ang­rer på at jeg var så frekk mot deg. Egent­lig li­ker jeg deg godt. Pap­pa har vært trist si­den du dro. Tror du at du kan kom­me hjem igjen? Jeg lo­ver å opp­fø­re meg. Klem fra N.».

Jeg viss­te ikke om jeg skul­le le el­ler gråte, så det ble en miks. Da jeg vis­te bre­vet til søs­te­ren min, re­ager­te hun på sam­me måte. «Jøss, det må jeg si, kan­skje har hun en­de­lig blitt vok­sen», sa hun.

Jeg tok en sam­ta­le med Tomas og vi holdt rundt hver­and­re. Det føl­tes like rik­tig som da vi var sam­men. Og så ble vi et par igjen.

Et­ter det, har Nora og jeg vært ven­ner. Hun er blitt vok­sen og sier at hun ennå fø­ler seg skam­full når hun ten­ker på hvor­dan hun opp­før­te seg.

Nå har min ene dat­ter en ste­sønn som ut­ford­rer henne. Jeg har i grun­nen ikke så man­ge gode råd å gi, an­net enn å få fa­ren med på set­te gren­ser. Barna skal ikke få be­stem­me kjær­lig­hets­li­vet til sine for­eld­re. Og det er til og med min bo­nus­dat­ter enig i.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Denne saken ble første gang publisert 10/05 2022, og sist oppdatert 15/12 2023.

Les også