De blå sidene

Jeg ble svært overrasket da jeg fikk høre hva som stod i onkels testamente. Så startet bråket

Jeg besøkte min onkel jevnlig i flere år, og jeg gjorde det fordi vi hygget oss sammen. Ikke for å arve pengene hans.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Først publisert

Min mors søster ble skilt fra sin mann, Bjørn, da søstrene mine og jeg var i tenårene. Da tante ble rammet av kreft og døde noen år senere, var det egentlig ingen grunn til at jeg som voksen skulle ha kontakt med Bjørn.

Men jeg beholdt kontakten og det fikk noen følger jeg ikke hadde forutsett.

Tante og onkel hadde heller ingen barn sammen. Bjørn ble alltid betraktet som en meget spesiell og vanskelig herremann.

Alt skulle være på hans måte: Skjortene skulle være strøket på en spesiell måte, kaffen skulle serveres i visse kopper, det skulle være bestemte kaker til kaffen, og han var dessuten ikke så glad i barn.

Da jeg var liten, husker jeg at jeg var litt redd ham, men etter hvert som jeg ble eldre, oppdaget jeg at bak den pedantiske, sære fasaden skjulte det seg en lynende intelligent mann.

Jeg fant ut at det var svært morsomt å diskutere både politikk og diverse samfunnsspørsmål med ham. Selv om vi slett ikke var enige om alt, satte begge to stor pris på diskusjonene.

Den øvrige familien min, søstrene mine og moren min, pleide ikke å be Bjørn til bursdager eller juleselskaper, men det ble alltid til at jeg gjorde det.

Da jeg etter noen års ekteskap ble skilt og dessuten arbeidsledig en periode, fikk jeg god tid, og det ble ofte til at jeg stakk innom Bjørn, som også satt mye alene.

Noen ganger strøk jeg skjorter for ham, andre ganger hadde jeg med litt eplekake eller noe annet jeg visste han likte, og så satt vi der og skravlet.

Jeg følte det aldri som noen plikt å besøke Bjørn, jeg gjorde det med glede, og på den måten fikk jeg også et mål med spaserturene mine. Men mor og søstrene mine kunne ikke skjønne at jeg orket å gå på besøk til den gamle grinebiteren.

Les også (+): Ingen må noensinne få vite sannheten om datteren vår. Det ville ødelagt alt

Hygge

I flere år besøkte jeg Bjørn jevnlig. Da helsen hans begynte å skrante, fikk han seg hjemmehjelp som han betalte for selv. Hun tok seg av vasking og handling av matvarer.

Besøkene mine var kun for hygge, og dersom jeg gjorde noe praktisk, som å henge opp tøy eller handle noe hjemmehjelpen hadde glemt, ville han alltid betale meg for det.

Som regel takket jeg nei, men noen ganger var Bjørn helt bestemt på at han skulle gi meg «noen kroner», som han kalte det.

Han visste at jeg ikke hadde flust med penger ettersom jeg var alene med alle utgiftene og dessuten arbeidsledig i perioder.

Bjørn pratet aldri om sin personlige økonomi, men ved et par anledninger streifet nok tanken meg om at han kunne ha «penger på bok».

Forbruket hans var jo svært beskjedent, og han hadde sannsynligvis en god pensjon. Dessuten hadde han hverken søsken eller barn, og han hadde vel arvet litt etter foreldrene sine for mange år siden også.

Leiligheten han bodde i, var imidlertid leid, så de store verdiene var han nok ikke i besittelse av.

En regnvåt maidag fikk jeg telefon fra hjemmehjelpen om at Bjørn var sendt på sykehus tidligere på dagen. Han hadde falt stygt, var desorientert, og legen trodde han hadde hatt et drypp.

Jeg dro på sykehuset så raskt jeg kunne, og jeg så med en gang at Bjørn var svært syk. Han kjente meg ikke igjen og slet med å holde seg ved bevissthet. Legen spurte om jeg var hans nærmeste pårørende, og det bekreftet jeg.

Da jeg forlot sykehuset, fikk jeg en følelse av at jeg ikke kom til å se Bjørn igjen i live.

Alle de gode samtalene og de livlige diskusjonene våre tilhørte nå fortiden. Dette gjorde meg svært trist, selv om han nærmet seg 80 år.

Men jeg kunne jo ikke regne med å beholde ham til evig tid. Det var allikevel et sjokk for meg da de ringte fra sykehuset og sa at Bjørn lå på det siste. Jeg skyndte meg av gårde, men han var død før jeg nådde frem.

Både søstrene mine, moren min og en del andre bekjente stilte opp i begravelsen, men utover det var det sårt å se hvor få som møtte frem.

Les også (+): Jeg trodde Egil var den rette og drømte om familie. Ingenting kunne forberedt meg på det som skjedde

Arven

Noen uker senere ble jeg innkalt til en advokat som hadde fått i oppdrag å bekjentgjøre hvordan arven skulle fordeles.

Ironisk nok var det nesten like mange til stede på dette møtet som det hadde vært i begravelsen. Det viste seg at Bjørn hadde skrevet et detaljert testamente et par år før han døde, noe som ikke overrasket meg så mye.

Han var jo en ordensmann av dimensjoner. Stor var overraskelsen min da det ble lest opp at jeg var den arvingen som skulle ha mest. 800 000 kroner i kontanter og en liten hytte ble meg til del.

Hjemmehjelpen hans, Astrid, fikk 50 000 kroner. Moren min fikk 25 000 kroner, og det samme fikk begge søstrene mine.

Det var også testamentert 200 000 kroner til et musikkorps Bjørn hadde vært med i tidligere. Korpsmusikk hadde vært hans store lidenskap. Klær og møbler skulle doneres til Frelsesarmeen.

Min livssituasjon ble betraktelig forbedret da jeg arvet pengene. Jeg fikk betalt ned litt gjeld, gikk i gang med å pusse opp leiligheten.

Begge søstrene mine var gift og bodde i enebolig, og moren min hadde også samboer, så sammenlignet med dem hadde jeg måttet leve sparsommelig de siste årene.

Derfor var overraskelsen min stor da jeg skjønte at hverken mor eller søstrene mine unnet meg denne arven. Selv følte jeg faktisk at jeg fortjente det litt. Jeg hadde jo hatt mest med ham å gjøre de siste årene.

Men hver gang familien nå var samlet, kommenterte alle hvor heldig jeg hadde vært, og hvor urettferdig det var at de arvet så lite.

Det plaget meg voldsomt, og jeg begynte å grue meg til å gå i familieselskaper. Hvert ord jeg sa, måtte veies for å unngå sure kommentarer.

Selv kunne de godt fortelle at de hadde kjøpt nye klær, hadde planer om oppussing eller å kjøpe ny bil, men hvis jeg sa noe lignende, ble det et stort oppstyr.

På nyttårsaften, cirka et halvt år etter arveoppgjøret, toppet det seg fullstendig. Trolig var det en kombinasjon av opplagret misunnelse og inntak av alkohol som gjorde utslaget.

Det begynte med at en eller annen foreslo at vi skulle spleise på mat og drikke, og det sa jeg meg straks enig i.

Men så skjønte jeg at dette bare hadde vært et påskudd for å sette i gang en krangel. For nå haglet det plutselig med beskyldninger fra begge søstrene mine.

De påsto at jeg hadde smisket med Bjørn for at han skulle testamentere penger til meg.

Jeg sa som sant var, at jeg aldri hadde gått på besøk til Bjørn med et slikt motiv, og at penger hadde aldri vært tema mellom oss. Det trodde de ikke på.

Jeg ble svært skuffet over moren min som ikke forsvarte meg, men heller antydet at jeg kunne ha delt pengene mellom oss alle, slik at det ble mer rettferdig.

Jeg sa at jeg syntes tross alt at jeg trengte pengene mer enn dem, ettersom jeg var alene. Da kom replikken fra den yngste søsteren min som fikk begeret til å flyte over.

– Er det vår feil at du ikke klarte å holde på den mannen du hadde, eller ikke klarer å skaffe deg en ny? sa hun.

Da var begeret fullt. Jeg reiste meg og gikk. Moren min kom springende etter og ba om unnskyldning på vegne av søstrene mine, men jeg orket ikke å høre etter.

Nok var nok.

Jeg gikk hjem og tilbrakte nyttårskvelden alene i leiligheten min. Dagen etter sendte begge to SMS og ba om unnskyldning, og moren min kom innom, oppløst i tårer.

– Skjønner du ikke at disse pengene bare sprer splid og misunnelse? Er det ikke bedre å dele dem, så får du fred.

Men jeg sto på mitt. Det hadde vært noe annet dersom de hadde hatt dårlig råd og bedt om å få låne penger av meg. Da skulle jeg gladelig ha hjulpet dem. Men jeg aktet ikke å la meg presse på en sånn måte.

Dessuten var det jo en gammel manns siste ønske at jeg skulle ha pengene. Jeg har betydelig mindre kontakt med søstrene mine nå enn før, og selvsagt har jeg tenkt på om pengene var verdt alt oppstyret.

Hver vår og sommer når jeg ser at jeg er den eneste som steller på Bjørns grav, vet jeg imidlertid at jeg gjorde rett i ikke å la meg presse til å gi fra meg det som var mitt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller