De blå sidene
Svigerfar bryr seg ikke om barnebarna, likevel forsvarer mannen min ham alltid
Svigerfar har et slags merkelig og etter min mening usunt tak på mannen min.
Gunnar og jeg har vært gift i over åtte år. I alle disse årene har svigerfar gjort alt for å ødelegge mellom oss.
At min kjære Gunnar nå endelig har fått orden på livet sitt, ser ut til å irritere svigerfar. Det virker faktisk som om han er sjalu på sin egen sønn!
Gunnar vokste opp med alkoholiserte foreldre. Barndommen hans er preget av fyll, bråk og forsømmelse.
En del historier har han fortalt meg, historier jeg synes det er grusomt å tenke på at en liten gutt har måttet oppleve. Gunnar våknet rett som det var alene hjemme midt på natten. En historie utspant seg nettopp en slik natt.
Gunnar mener å huske han var fem–seks år. Livredd etter en vond drøm hadde han våknet midt på natten.
Sengen til mamma og pappa var tom, og han forsto at han var alene i huset. Til slutt gråt han seg i søvn, men våknet igjen av at vindusruten på kjøkkenet ble knust.
Utenfor hørte han høye stemmer og bråk. Man kan bare tenke seg angsten til en liten guttunge i en slik situasjon. Hvordan kunne han vite at det var pappaen hans som hadde rotet bort nøkkelen i fylla.
En annen historie er en sommerkveld der Gunnar hadde vært med faren og en gjeng andre berusede menn. Han mener å ha vært fire–fem år på den tiden og forsto ikke så mye av hva som foregikk. De hadde gått inn i en hytte hvor en eldre mann lå og sov.
Han var blitt vekket, og det Gunnar husker best fra denne grufulle natten, er angsten som denne mannen viste.
Gunnars far og de andre mennene hadde plassert den gamle naken på en stol og bundet og kneblet ham, før de forlot huset med en pose med penger. Dette er bare to eksempler på en lang rekke lignende historier.
Les også (+): Jeg trodde jeg skulle flytte sammen med elskeren min. Så fikk jeg vite sannheten
Underkastet sin far
I dag er Gunnars foreldre skilt og gift igjen på hver sin kant. Han har kontakt med begge to. Svigermor har jeg et godt forhold til. Hun er tørrlagt og åpen om alt som skjedde under Gunnars barndom, og hun sliter i dag veldig med dårlig samvittighet. Hun er en klok og erfaren bestemor for våre to barn.
Da er det noe annet med svigerfar. Han har aldri bedt Gunnar om unnskyldning for noe som helst. Barndommen snakker de aldri om. Svigerfar behandler nærmest Gunnar som om han var evneveik.
Han er «bråkjekk» mot ham overfor andre. Han snakker til stadighet nedlatende til Gunnar mens andre er til stede, som om han skal tøffe seg for andre.
Det er ingen hemmelighet at Gunnar også i dag er preget av oppveksten sin. Vi har hatt mange tøffe tak, Gunnar og jeg, nettopp som følge av dette. Han slet lenge med å fungere i en jobb, noe faren til stadighet visste å gjøre narr av.
Det var under en slik episode at jeg konfronterte min svigerfar for første gang. Breial og selvsikkert fortalte han meg, mens Gunnar også sto der, at «den late holdningen Gunnar har til å jobbe, den har han ikke fra meg. Jeg har jobba siden jeg var 14 år!».
Jeg prøvde å beherske meg mens jeg så rolig jeg kunne, svarte at oppveksten til Gunnar nok hadde en del med dette problemet å gjøre.
Da fikk svigerfar det plutselig travelt med å komme seg videre. Blek og sjokkert forsvant han ut døren. Og Gunnar reagerte som alltid med å ta faren i forsvar.
Her ligger vel også vårt hovedproblem. Gunnar ser ut til å være helt underkastet sin egen far. Uansett hva faren sier eller gjør, jatter Gunnar med.
Det merkelige er at tross farens oppførsel ser Gunnar ut til å forgude ham! Han har per i dag aldri konfrontert faren med noen ting. Han har aldri sagt seg uenig med faren i en sak eller et synspunkt.
Vi har snakket en del om dette og kommet frem til at Gunnar unngår konflikter med faren i frykt for å miste kontakten med ham.
Slik jeg ser det, hadde det nettopp vært det beste at Gunnar brøt kontakten med faren. Men det ønsker selvsagt ikke Gunnar, og jeg føler at jeg er nødt til å respektere det.
Les også (+): Han flyttet inn hos meg, og jeg elsket ham. Men det var noe som skurret veldig
Påvirker forholdet vårt
Det som kanskje skuffer meg mest med svigerfar, er at han overhodet ikke viser noen interesse for barna våre. Og jeg klarer ikke å forstå hvordan kontakten med faren kan være så viktig for Gunnar, så lenge de aldri snakker om barna hans.
Gunnar kan fortelle meg dette i gode stunder; at han kunne ønske faren viste mer interesse for familien hans. Kontakten de har i dag, er uregelmessig. Noen ganger ringer faren Gunnar tre ganger om dagen, mens det andre ganger kan gå to uker mellom hver gang.
Jeg som bor sammen med ham, merker at kontakten Gunnar har med faren, på ingen måte gagner ham. Han blir som regel oppfarende og irritert etter å ha snakket med faren. Dette har jeg også prøvd å ta opp med Gunnar, men uten å få noe respons.
Det kan faktisk virke som om Gunnar forstår at kontakten med faren ikke er positiv, men at han på en måte er fanget i farens jerngrep, som han hverken ønsker eller klarer å komme seg ut av.
Jeg vet at Gunnar forteller faren om eventuelle samlivsproblemer vi måtte ha. Selv om han alltid lukker døren bak seg når faren ringer, hender det jeg står og lytter. Det har slått meg at Gunnar til stadighet legger ut om sine problemer, om de så har med jobben eller privatlivet å gjøre.
Han har liksom tatt på seg rollen som «gutten med problemene», noe som er vanskelig å forstå, med tanke på hvordan faren behandler ham. Barna våre blir imidlertid aldri nevnt når de to tar seg en prat. Da vår eldste sønn fylte ett år, ble svigerfar bedt i bursdag.
Siden han hadde vist svært liten interesse, var både Gunnar og jeg spente på om han ville komme. Bursdagen opprant uten at han hadde meldt avbud, men han dukket ikke opp. Da han snakket med Gunnar noen dager senere, skyldte han på forkjølelse.
Etter flere slike episoder med dårlige unnskyldninger har vi sluttet å be ham i barnas bursdager. De kjenner overhodet ikke farfaren sin. Om sommeren drar Gunnar og faren ofte på fisketurer.
Gunnar hjelper ham også med biler eller oppussing når det er behov for det. Alt dette synes jeg det hadde vært naturlig at Gunnar tok med barna på.
Det føles merkelig når Gunnar en fin sommerkveld setter seg alene i bilen for å dra på fisketur med faren. Gunnar ser ikke ut til å bry seg om at sønnen hans står lengselsfullt og ser etter pappaen sin som skal på fisketur.
Disse møtene Gunnar har med faren, har alltid første prioritet. Har vi avtalt noe annet, må det vente. Det er helt klart at møtene med faren er viktige for ham, men av en eller annen grunn er han likevel i svært dårlig humør når han kommer hjem igjen.
Det er dette som gjør meg så frustrert. Det er så tydelig å se at Gunnar lider under farens kontakt, men at den likevel betyr enormt mye for ham, til og med mer enn hans egen familie! Jeg tror vel egentlig ikke at barna våre lider under ikke å ha kontakt med farfaren sin.
Snarere tvert imot. Jeg er glad for at de ikke blir vitne til den måten faren blir behandlet på av sin egen far. Men nå som de begynner å bli store, stiller de ofte spørsmål om hvorfor de ikke kan være med når faren skal besøke farfar. Det som oppleves vanskelig, er å se hvilken enorm plass faren har i livet til Gunnar.
Jeg savner at han viser oss like stor oppmerksomhet. Det er tross alt barna og jeg som er familien hans nå. I det siste har jeg sett at dette tærer mer og mer på forholdet vårt.
Den nedstemtheten Gunnar har etter å ha snakket med faren, har ganske sikkert sammenheng med vonde følelser fra barndommen som fortsatt ligger der ubearbeidet.
Det er jo nettopp derfor jeg har vært så tålmodig med Gunnar også. Jeg har forsøkt å få ham til å snakke med en psykolog, men det vil han ikke. Han har gått til psykolog tidligere, men den gangen var det ikke snakk om hans kontakt med faren.
Problemet har nok vært der hele tiden, men det er først i de siste to årene at jeg ser hvor mye det påvirker oss som familie. Jeg begynner å bli lei av at en i utgangspunktet fin familiedag blir ødelagt etter en telefonsamtale mellom far og sønn.
Forholdet vårt har måttet tåle mye som følge av Gunnars vonde barndom. Men det at faren hans også i dag fortsetter å gjøre det vanskelig for oss, er snart mer enn jeg kan tåle.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
