Venninnen min hadde en perfekt ektemann, det ville jeg også ha. Så fortalte hun sannheten

Jeg vet at det finnes mange som vil kjenne seg igjen i den historien jeg skal fortelle. Den handler om å ha en bestevenninne som er «i en høyere liga» enn du selv – som er både vakrere, smartere og mer sjarmerende.

La det med en gang være sagt at jeg forguder venninnen min. Det har jeg gjort siden vi var barn. Vi hang sammen som Tuppen og Lillemor allerede fra ungdomsskolen, da hun kom flyttende til min hjemby.

Hun var morsom og populær fra første dag og jeg følte meg heldig, som fikk være hennes hjertevenninne.

Allerede den gangen var hun en jente «alle» guttene ville ha, i hvert fall alle de kjekke guttene. Hun og jeg satt sammen og snakket om hvem som var mest attraktiv og vi var alltid enige. Vi endte opp med å ha en slags krav­liste til de kvalitetene en eventuell kjæreste måtte ha; han skulle være pen, intelligent, velbygd og sporty.

Hun var den første som fikk en kjæreste. Jeg var bare forelsket. På et vis skulle dette vise seg å følge våre liv i mange år fremover, for jeg ble betatt av gutter som var utenfor min rekkevidde. Jeg ville ha gutter også hun kunne ha forelsket seg i. Hver gang skjedde det samme; de ville ikke ha meg.

Kanskje begynte mitt «problem» de gangene jeg nevnte et navn og hun lo og sa:

– Å nei, ikke ham, har du sett så rar nese han har? Eller:

– Nei, Anna, ærlig talt, se hvordan han kler seg og se på den rare sveisen!

Vi var unge og kommen­tarene var så dumme, men det dummeste var at jeg tok på meg hennes øyne i møtet med unge menn, også etter at vi ble voksne. Hvis en av det motsatte kjønn viste interesse for meg, fant jeg alltid et eller annet som var feil med vedkommende. Jeg fortsatte å søke mot de mennene jeg egentlig ikke hadde «sjans» på.

– Du er ikke for kritisk, da? spurte moren min når vi snakket om at jeg fortsatt var singel, 25 år gammel.

Les også (+): Da mamma døde, fikk jeg vite sannheten. Alt hun hadde fortalt var bare eventyr

Jakten på kjærligheten

Til da hadde jeg bare hatt noen korte romanser og ingen lange forhold. Sara, bestevenninnen min, hadde funnet en høyt utdannet mann, som var både fantastisk å se på og morsom å være sammen med, og som i tillegg drev med ekstremsport og var modig og fysisk.

Jeg ville ha en mann som ham. Når jeg var sammen med dem, visste jeg at det ikke kunne bli annerledes.

Men innerst inne visste jeg at kjæresteprosjektet mitt var umulig, men med Sara involvert lot jeg meg rive med.

Jo, jeg så meg selv i speilet. Der hun var høy, slank og smekker, var jeg kraftigere og buttere bygd. Mens hennes nese var liten og søt og leppene store og pene, var min nese kroket og stor og leppene smale og stygge. Men jeg hadde pene øyne, og jeg var smart og morsom. Det visste jeg.

Da jeg var ute for å feire 26-årsdagen min, møtte jeg en mann på vår alder som jeg fikk en god dialog med. Han virket traust i klesstilen, men var festlig å snakke med og hadde masse kunnskap om mye. Da han bad meg ut, sa jeg ja. Jeg glemmer ikke da jeg fortalte det til Sara.

– Du fortjener noe bedre, sa hun.

Jo da, vi var fremdeles umodne, for jeg lyttet til henne og kansellerte avtalen med den unge, fine mannen, som jeg egentlig likte godt.

Årene gikk, jeg rundet 30 år og lette fremdeles etter drømmemannen. Hver gang jeg møtte en, var noe feil. Det manglet en dimensjon, som at han ikke var veltrent eller flott nok. Jeg begynte å bli frustrert.

Sara giftet seg og jeg misunte henne å ha møtt den store kjærligheten. Jeg ville ha en mann som var lik hennes; like fantastisk. Jeg ville ikke være noe dårligere enn henne. Drømmen var å finne ham med stor H og ta ham stolt med til henne. Jeg ville se hennes anerkjennelse.

Det ble et håpløst prosjekt. Ja, det var dømt til å mislykkes. Heldigvis snek kjærligheten seg inn i livet mitt da jeg minst ventet det. Jeg hadde fått jobb i et stort firma og var under opplæring da jeg møtte en mann på min alder som virket forsiktig og seriøs.

Han het Erik, var på ingen måte en atlet, men hadde verdens vakreste øyne og vi snakket sammen om alt.

Jeg fortalte om Sara og mitt håpløse kjærlighetsprosjekt og han lo av meg.

– Hva er så morsomt med det?, spurte jeg, men så kunne jeg ikke annet enn å le, jeg også.

– Vi får ta en kopp kaffe som venner, da, foreslo han en dag.

Jeg sa ja. Da jeg viste Sara et bilde av ham, lo hun og spurte om jeg hadde tilbudt ham en slankekur. Bemerkningen gjorde meg skamfull over å være sammen med ham, og jeg fortalte ikke henne om alle de tingene jeg etter hvert gjorde sammen med Erik.

Les også (+): Mannen min og jeg avtalte at vi kunne ha sex med andre

Fant lykken

– For en fantastisk hyggelig fyr. Han er sjelden vare, ikke la ham forsvinne ut av livet ditt, husker jeg at moren min sa etter å ha møtt ham.

Først var jeg skeptisk, men gradvis endret mine følelser seg fra vennskap til kjærlighet.

Vi ble kjærester og jeg følte meg lykkelig. Det var bare et «problem», og det var hvordan jeg skulle få fortalt nyheten til Sara. Jeg gruet meg til å høre hennes «dom». Han var ikke slående kjekk, på ingen måte en mann hun kunne ha falt for.

Da jeg endelig tok motet til meg, ble alt annerledes enn jeg fryktet. Hun hadde akkurat oppdaget at hennes fantastiske mann på sine reiser var sammen med en annen. Hun var knust av sorg. Brått var det blitt fatalt å ha en så attraktiv mann at andre ville ha ham.

– Jeg skulle ønske at han var helt alminnelig. Hele tiden utsettes han for fristelser, gråt hun.

Da jeg fortalte henne at Erik og jeg ville satse på et liv sammen, ga hun meg en klem og sa:

– Du gjør lurt i å velge en snill og god mann, som setter deg høyere enn egen kropp og egne hobbyer!

Jeg fikk vite at hun hadde følt seg mye ensom fordi mannen var ute og dyrket ekstremsport-livet. Han var ikke så fantastisk som jeg trodde.

Jeg forteller historien min fordi jeg vet at det finnes kvinner som har opplevd hvordan det er å være bestevenninnen til «den vakreste av alle». Når det er situasjonen, sammenligner vi oss, og vi blir påvirket av henne i valget av partner. Hadde jeg fortsatt å lete med hennes øyne, ville jeg aldri ha kommet i mål, og sannsynligvis ville jeg ikke ha vært lykkelig. Det er jeg nå.

Erik og jeg venter vårt første barn og jeg har verdens mest omtenksomme kjæreste, som ser meg og mine behov, og som tar hensyn til meg i ett og alt. Jeg føler meg elsket og har for første gang i livet klart å slippe den dumme kravlisten. Velbygd og kjekk er på ingen måte viktig lenger.

Sara og jeg snakker fortsatt sammen flere ganger i uken og hun sier at hun er misunnelig på meg fordi jeg har en så oppofrende mann. Hun vet ikke hvordan det går med ekteskapet og sier: «Hvis jeg blir alene, skal jeg lete etter en kloning av Erik». Jeg forstår hva hun mener.

Jeg ønsker å få presisert at det selvfølgelig finnes kjærlighet til oss alle. Hvis vi slutter å henge oss opp i utseende og i stedet fokuserer på personlighet, kan så mye flott skje.

For all del; ikke la hva en venninne tenker være avgjørende for hvem du velger. Det er ditt liv og dine behov som skal stå i fokus. Når alt kommer til alt, er en egenskap viktigere enn alt annet; snillhet. Jeg er så glad for at jeg endelig er blitt klok.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Mannen min var verdens snilleste. Det var bare ett stort problem

Venninnen overtok eksen min og jeg tok et valg jeg skulle angre på