DE BLÅ SIDENE
Venninnen overtok eksen min. Da tok jeg et valg jeg skulle angre på
Jeg forlot samboeren min fordi jeg ikke var glad i ham lenger. Men da den beste venninnen min ble kjæresten hans, reagerte jeg annerledes enn jeg burde.
Tim og jeg var tidlig i 20-årene da vi møttes gjennom en deltidsjobb. Vi var begge studenter, og jeg lengtet etter å slå meg til ro og ha en kjæreste.
I likhet med meg kom han fra et mindre sted midt i Norge, så vi hadde noen fellesnevnere. Men det var humoren hans jeg falt mest for.
Min nærmeste venninne var Mathilde, som jeg var blitt kjent med da jeg flyttet til Oslo som 19-åring.
Hun var en glad og positiv jente som jeg hadde mye moro sammen med. Men det var de nære samtalene om våre innerste tanker jeg satte mest pris på.
Hun og jeg hang sammen hele tiden den første tiden vi var i storbyen. Vi dro på forelesninger sammen og deltok i Oslos uteliv i helgene. Hver gang vi hadde vært ute og møtt noen unge menn, satt vi etterpå sammen og snakket om hvor håpløse de var.
Da jeg møtte Tim, lot jeg det ikke gå lang tid før Mathilde fikk møte ham. Jeg ville at de skulle bli kjent og at de skulle like hverandre.
Det viste seg å være helt uproblematisk. Det første hun sa etter å ha hilst på ham, var at jeg hadde funnet verdens fineste, kjekkeste gutt. Hun ville også ha en sånn, sa hun ertende.
Det ble Tim og meg, og vi flyttet sammen etter å ha vært kjærester i ett år. Etter hvert oppdaget jeg at vi var veldig forskjellige, og jeg fortalte dette til venninnen min. Hun sa at jeg ikke måtte være så kritisk, og at jeg måtte forstå hvor heldig jeg var. Hun lette fremdeles etter sin egen drømmeprins.
Da jeg ble godt etablert, så jeg etter hvert mindre til Mathilde. Hun følte seg som et femte hjul på vognen, påsto hun.
Nå vanket hun mye sammen med en tredje venninne av oss, som også var alene. Jeg på min side ble veldig hjemmekjær, og på et tidspunkt begynte jeg å kjede meg.
Det irriterte meg at Tim ikke hadde orden på ting, at han fleipet om alvorlige ting og tok for lett på alt.
Gjorde det slutt
Vi snakket om å gifte oss og få barn, men jeg begynte å tvile på om det var ham jeg ville stifte familie med. Kanskje tvilte han også, for han fridde ikke. En høstdag sa jeg til ham at forholdet vårt var over.
Han virket lei seg, men samtidig var han rasjonell og rolig. Han sa at jeg kanskje hadde rett, kanskje passet vi ikke sammen likevel.
Det var rart å stå oppi et brudd uten tårer. Jeg hadde forberedt meg på voldsomme scener og utbrudd, og der sto han foran meg og virket bare litt trist.
Den som ble lei seg, var Mathilde. Hun skjønte ikke at jeg ville forlate en så fin mann. Jeg sa at jeg ikke var glad i ham lenger. Basta!
Så gikk vi jentene ut på byen, og jeg var klar for å ha det gøy og lete etter ny kjærlighet. Det rare var at Mathilde virket så reservert. Hun ville bare hjem og legge seg. Hun sa at hun var lei av å gå rundt og lete.
Jeg fikk en ny kjæreste ganske fort og så lite til min aller beste venninne i noen måneder. Men så fikk jeg en telefon.
Det var Mathilde som sa at vi måtte snakke sammen. Vi avtalte å møtes på en kafé, og jeg var spent på hva som var så viktig å få fortalt.
Saken var at hun og Tim var blitt et par. Da jeg fikk vite det, lo jeg høyt. Jeg sa at ærlig talt, venninner blir ikke kjæreste med hverandres ekser.
Hun minnet om at det var jeg som hadde avsluttet forholdet, og at jeg hadde funnet en ny mann.
Mathilde sa hun alltid hadde likt Tim. I begynnelsen hadde de bare snakket sammen, men så hadde det utviklet seg til noe mer.
Jeg reiste meg og sa at jeg ikke ville høre mer. På et merkelig vis følte jeg meg syk av sjalusi. Jeg var rasende.
Les også (+): Da søsteren min ble forlatt, kom hun til oss. Det var da det utilgivelige skjedde
Brøt kontakten
Jeg skjelte ut Tim, og jeg kuttet kontakten med Mathilde. Deretter gikk jeg videre.
Jeg giftet meg og fikk barn og hadde ingen kontakt med den gamle venninnen min. Hvis noen spurte meg om jeg visste hvordan hun hadde det, svarte jeg kaldt og kort at jeg ikke brydde meg.
I dag kan jeg innrømme at jeg tenkte på henne. Jeg savnet samtalene og nærheten mellom oss. Men jeg kontaktet henne ikke. Av andre fikk jeg vite at hun og Tim fikk tre barn.
Det ble sagt at de var et lykkelig par. Selv hadde jeg det godt i mitt liv, men etter 12 års ekteskap ble jeg skilt. Også det var etter mitt ønske.
I alle disse årene streifet det meg ikke engang at jeg kunne ringe til Mathilde. Nei, jeg hadde vært altfor brysk og uforsonlig til at det var en mulighet.
Stoltheten holdt meg igjen. Da hun endelig ringte meg, var det med en beskjed som snudde opp ned på hele historien vår.
Tim hadde fått en massiv hjerneblødning og lå i koma på sykehuset.
Da jeg satte meg i bilen for å kjøre de 20 milene til hjemstedet hennes, hadde vi ikke sett hverandre på 23 år.
Mange tanker raste gjennom hodet mitt på veien dit. Hvorfor hadde jeg reagert så voldsomt den gangen? Det var jo jeg som valgte bort Tim. Jeg innså at jeg hadde opptrådt barnslig, egoistisk og umodent.
Da jeg sto overfor min gode venninne igjen, kom tårene. Jeg så hvor fortvilet hun var. Hun sa at hun var så redd for å miste Tim, men hun var også redd for hvordan livet kunne bli hvis han overlevde.
Jeg tok henne i armene mine og hørte meg selv si de klokeste ordene av alle: «Unnskyld, Mathilde, unnskyld for at jeg var så dum». Hun svarte at hun hadde tilgitt meg for mange år siden.
Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham
Våknet aldri
Tim våknet aldri igjen, og bestevenninnen min satt igjen med dyp sorg. Jeg satt sammen med henne og bladde i gamle fotoalbum. Jeg så bilder av de to, smilende sammen, og det slo meg at de var som skapt for hverandre.
Begge var velsignet med et positivt sinn og masse godt humør. Da jeg møtte de voksne barna deres, ble jeg imponert over hvor flotte, høflige og reflekterte de var.
De visste at jeg hadde bodd sammen med faren deres, og de uttrykte glede over å få møte meg. Intuitivt forsto jeg at jeg var blitt omtalt på en positiv måte i hjemmet deres.
En kveld Mathilde og jeg satt og drakk et glass vin sammen, hørte jeg meg selv si at Tim og jeg ikke passet sammen, og at jeg burde ha blitt glad da de to fant hverandre.
Hun ga meg en klem. Hun sa at hun var glad for at jeg fant ham. For ellers hadde ikke hun møtt ham heller. Det var en god konklusjon, en tanke jeg vil leve med. Nå tror jeg det var en mening i alt som skjedde.
I dag er Mathilde og jeg like nære venner som vi var som unge.
Vi er begge alene, og vi har begge masse tid og mye til felles. Barna våre har nemlig flyttet hjemmefra.
Jeg forteller historien min for å vise hvor dumme enkelte uskrevne regler er. Som den om at man ikke kan bli sammen en venninnes ekskjæreste.
To mennesker som forelsker seg skal definitivt ikke ta hensyn til en som valgte å gå. De skal velge kjærligheten. Vanskeligere enn det må det aldri bli.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
