Vi hadde hus, hytte og god økonomi. Så raknet alt

De aller fleste i Norge er opptatt av å eie hus, hytte og helst en fin bil. De aller fleste jobber hardt for å ha disse tingene og legger mye av sin egen lykke i å ha alt dette på plass. Slik var det med meg og mannen min også.

Jeg vokste opp med to foreldre som eide lite. De leide det gamle huset jeg vokste opp i. Fordi faren min var i et lavlønnsyrke og moren min var hjemmeværende, måtte det snus på hver krone.

Men de klagde aldri og var fornøyd med tilværelsen slik den var. De var flinke til å nyte små hverdagsøyeblikk og tok oss barna med på teltturer i skog og mark.

Da jeg ble tenåring, ble jeg kritisk til mine omgivelser fordi jeg forsto at «alle» andre hadde mer enn oss. En ting visste jeg, og det var at jeg skulle eie egen bolig. Da jeg ble så voksen at jeg flyttet hjemmefra, oppdaget jeg at personer jeg kjente, kom til å arve masse penger, og jeg misunte dem.

Så møtte jeg Morten som hadde reist jorden rundt og var det minst materialistiske mennesket jeg hadde møtt. Han sjarmerte meg ved å være levende og avslappet. Det eneste minuset var at han ikke var opptatt av å eie noe som helst.

Les også (+): Alt sto i hans navn og jeg hadde ingenting da han forlot oss. Men det skulle bli mye verre

Min mann er ikke A4

Han tok vakter her og der og levde fra uke til uke, nærmest, og det plaget meg. Jeg gjorde det klart for ham at jeg trengte større økonomisk forutsigbarhet hvis vi to skulle holde sammen.

Fordi han ville ha meg, gikk han med på å søke fast jobb og kjøpe leilighet, og jeg var så utrolig stolt og fornøyd. Endelig! Å ha huslån, bygge et hjem og planlegge en fremtid var det jeg drømte mest om. Jeg følte at jeg svevde.

Men etter to år forsto jeg at mannen jeg skulle gifte meg med, ikke trivdes i jobben. Han, som hadde vært så glad, ble mer innesluttet. Jeg spurte hva som var galt, og han sa at han egentlig ikke visste, men så kom det frem at rutinene på jobben «tok livet av ham».

Jeg ville at han skulle ha det bra, at vi skulle fortsette å ha det fint sammen, og derfor foreslo jeg for ham at han startet for seg selv.

Med hva? Han fant et produkt å importere fra USA, som sammenfalt med hans interesser for friluftsliv og reising, og vi hadde begge klokkertro på at det ville gå bra.

– Vi må være tålmodige og gi det noen år. I mellomtiden lever vi på min lønn, sa jeg.

Det ble ingen fantastisk start, men gradvis solgte han for mer og mer, og jeg tenkte at det kom til å gå bra. Det eneste jeg ikke tenkte på, som jeg burde ha gjort, var at jeg skulle ha fulgt opp det økonomiske.

De fem årene han drev sitt eget firma, rakk vi både å gifte oss og få barn. Vi kjøpte også en hytte på lånte midler, pluss en bil. Jeg følte meg vellykket, men også veldig sliten fordi jeg måtte jobbe ekstra for å få det til å gå rundt i husholdningen. Livet ble en kamp for å ha hus, hytte og bil.

Det viste seg etter hvert at Morten ikke var flink med regnskap, og det ble brukt mer enn det kom inn. Etter fem år skyldte han kreditorer så mye penger at han slo seg selv konkurs.

Jeg gikk fullstendig i kjelleren fordi jeg innså at vi ikke ville klare å beholde alt jeg hadde jobbet for. Vi måtte gjøre opp for oss.

– Det betyr ingen ting, for det er uansett eiendelene som eier oss, sa mannen min.

Ordene gjorde meg opprørt og sint. Jeg sa at han var nonchalant som kunne si noe sånt.

– Dette handler også om at våre barn skal ha noe å arve fra oss. Jeg vil ikke gå gjennom livet uten å eie noe, gjorde jeg klart for ham.

Jeg gråt. Tanken på hva folk ville si når de fikk vite at vi ikke hadde råd til å beholde boligen vår, ga meg søvnløse netter.

Der og da tenkte jeg ikke på hvor mye stress og jag vi hadde hatt i livet vårt de siste årene. Vi jobbet og jobbet og hadde ikke tid til å kose oss.

Vi, som elsket å reise, hadde ikke råd til å dra noe sted, for mesteparten av pengene gikk til å betale ned på lån, forsikringer og bil. Nei, i stedet klamret jeg meg fast i tanken på at det å eie var det enste saliggjørende og viktige i tilværelsen.

Min mann er ikke A4, og da han forsto hva som var viktigst for meg, orket han til slutt ikke mer.

– Jeg kan ikke leve som dette, det går ikke. Jeg elsker deg, men jeg klarer ikke å bli styrt av tanken om å eie, sa han til meg.

Les også (+): Pappa ville ikke ha noe med meg å gjøre. Da han døde, måtte jeg si fra meg arven

Vendepunktet

Jeg trengte ikke lang tid på å tenke. Etter noen døgn sa jeg til ham at jeg var villig til å selge alt.

Mitt vendepunkt var tanken på et liv uten ham. Jeg innså at det ikke finnes en ting i verden som er viktigere enn at vi holder sammen. Inni meg følte jeg en slags sorg da vi la hus og hytte ut for salg, men da vi endelig hadde solgt, med fortjeneste, følte jeg lettelse.

Vi fikk leie en bolig billig av en slektning, vi startet vårt nye liv og det var ikke så verst. Jeg følte i grunnen ingen forskjell rent bomessig, for vi hadde et hjem som var farget av oss.

Overskuddet av eiendomssalgene gikk til å betale ned på gjeld Morten hadde pådratt seg gjennom firmaet. Han begynte å ta vakter som ungdomsarbeider, samtidig som han begynte på studier innen skogforvaltning.

Jeg så at han blomstret og var lykkelig. Selv kunne jeg jobbe mindre og hadde mer tid til mann og barn, pluss at jeg ikke lenger trengte å bekymre meg for utgiftene. Det var mange positive sider i vår nye situasjon.

Mange år er gått siden vi tok valget om ikke å eie, men å leie. I årene som har gått har vi reist på fantastiske ferier og nytt livet.

Litt fornuftig er jeg, for hver måned har jeg satt av et beløp til de to barna vi har, men noen stor arv kan de ikke regne med å få. Det de skal få, er uforglemmelige minner med oss som foreldre. Morten sier at barna skal ha sett hele verden før de flytter hjemmefra.

Vi er ikke som «alle» andre, men det jeg merker, er at veldig mange misunner oss den friheten vi har. For noen år siden tok jeg et halvt års ulønnet permisjon fra jobben, og Morten, som er utdannet innen skogdrift, fikk en stilling i et afrikansk land. Vi bodde utenlands, og det var som en drøm. Det kunne vi ikke ha gjort om vi var nedlesset i gjeld.

Men reaksjonene vi får fra andre når vi sier at vi ikke eier boligen vi bor i, er også vantro og nesten medlidende blikk.

– Bare leier dere?, sier de, som om det nesten er umulig å tro fordi det er så «bort­kastede penger å leie».

Ordet «bare» er ikke tilfeldig. Det kan virke som om vi er annenrangs borgere fordi vi har tatt dette valget.

Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Kanskje en dag får vi lyst til å eie igjen, men så langt er vi enige om at livet er perfekt som det er. Vi er frie mennesker og det genererer avslappethet og lykke.

Mannen min har rett når han sier at mennesker tar feil når de sier at de eier mye i kraft av boliger; ofte er det boligene og de materielle tingene som eier dem.

Jeg er ikke lenger misunnelig, slik jeg ar som ung voksen. Og jeg drømmer ikke lenger om å ha A4-livet som de aller fleste ønsker seg. Når du dør, får du uansett ikke med deg noen ting. Det verdifulle i et menneskeliv er gylne stunder med folk du er glad i.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Venninnen min hadde en perfekt ektemann, det ville jeg også ha. Så fortalte hun sannheten

Vi trodde vi skulle arve en hytte. I stedet ble det grådighet og skittent spill