Da farfar døde, startet krangelen om hytta hans

Jeg vet hvor trist det er når slektninger som en gang var gode venner ikke engang snakker sammen på grunn av grådighet og manglende evne til å se stort på ting.

Barndommen min var god, den inneholdt masse godt fellesskap og samhørighet. Både mamma og pappa hadde nær og god kontakt med sine søsken og foreldre, og det føltes trygt og fantastisk å være omringet av en storfamilie.

Hytte ved sjøen

I år er det mange tiår siden jeg var en liten jente, mer enn 50 år faktisk, men jeg husker detaljene. Hver sommer reiste vi til min fars foreldre, som hadde en flott hytte i sjøkanten.

Der møtte jeg mine kusiner og fettere som jeg elsket å leke sammen med. Vi stuet oss inn, og det var trangt om plassen og kaos overalt, men jeg kunne ikke ha hatt det bedre.

Vi lekte ute fra morgen til kveld når det var sol og varmt, og når det regnet, bygde vi oss lekehus ved å legge tepper over stuebordet. Der satt vi under og spilte kort og fortalte røverhistorier.

Den ene kusinen min var på samme alder som meg, og hun og jeg lo av akkurat de samme tingene. Vi fikk latterkrampe av små, tullete ting.

Foreldrene mine hadde det også hyggelig. De storkoste seg sammen med de andre voksne. Min far og hans bror hjalp til med praktiske ting på eiendommen og tok oss med på fisketurer i den lille motorbåten.

Vel forlikt

Farmor og farfar var gode besteforeldre. De tålte bråk og koste seg med å ha barnebarn rundt seg. De gjorde ingen forskjell på oss, og de trengte ikke å si hvor mye det betydde for dem at vi alle var samlet. Det var som om det lyste av dem når de så oss ha det så moro sammen.

I ettertid har jeg tenkt og tenkt på om det var ting jeg burde ha lagt merke til mellom min far og hans bror, en sjalusi eller et godt skjult hat, men sannheten er at de stort sett var vel forlikt.

De kunne diskutere om båten skulle legges på land eller ikke, men større uenigheter enn det, var det ikke. Jeg var glad i onkel Kåre, og barna hans var glad i min far.

Også mamma var god venninne med sin svigerinne. De gikk turer sammen og satt på svaberget og pratet om stort og smått mens de dekket på lunsj til alle sammen på en stor og rutet duk.

Kort sagt: Det var idyll og harmoni. Somrene representerte det beste av livet.

Les også (+) Jeg trodde alt var fint med datteren vår. Helt til helsesøster ringte

Noe skjedde

Det var et sjokk da farfar døde, men alle tenkte at vi som var igjen, skulle fortsette å feriere sammen på hytta. Jeg var 12 år gammel og begynte å glede meg lenge før skolen hadde sommeravslutning. Jeg så frem til å møte mine kjære kusiner og fettere.

Noe skjedde den våren. Jeg merket at pappa var mutt og at han og mamma snakket sammen med opphisset stemme. En kveld hørte jeg:

– Han manipulerer henne til å selge til ham.

Jeg forsto ikke innholdet, bare at det var noe som var opprørende for ham.

– Hun gjør ikke noe slikt, det kan hun ikke, trøstet mamma.

Det som skjedde i tiden som fulgte, var at pappa og broren hans ble uvenner. Onkel hadde sagt til farmor at det var best han fikk kjøpe hytta av henne, for å unngå senere arvebråk, og hun var tilbøyelig til å mene at han hadde rett.

Skaffet advokat

Dette gjorde min far rasende. Enden på visa var at farmor gikk til en advokat som anbefalte henne å selge hytta på det åpne markedet, fordi det uansett ville bli urettferdig for én av sønnene. Resultatet var at to brødre ble bitre uvenner.

Onkel mente at pappa var årsaken til at hytta gikk ut av familien, og pappa sa at han kunne takke seg selv.

– Det er din grådighet og ditt skitne spill som skapte denne situasjonen, hørte jeg ham si en gang.

Farmors siste år var alt annet enn hyggelige. De to sønnene hennes pratet ikke sammen og nektet å befinne seg i samme rom, enn si under samme tak.

Da jeg ble konfirmert, var det bare hun som var til stede fra pappas familie. Mamma og pappa inviterte ikke de andre, og om de var blitt bedt, ville de ikke ha kommet. Begge parter sto steilt på sitt.

Mistet kontakten

For meg og søsteren min fikk dette store følelsesmessige konsekvenser. Det verste var ikke at hytta ikke var i familien, men at jeg mistet den gode og nære kontakten med kusinene og fetterne mine. Vi ble en del av konflikten.

Jeg ble lært til å tenke at onkelen min var slem, og barna hans ble en del av det som var dumt. Jeg ville ikke se dem, og de ville ikke se meg.

Men jeg bar med meg en sorg. Ofte tok jeg meg i å tenke på min jevnaldrende kusine, som jeg hadde ledd så mye med gjennom mitt livs somrer. Noe var tatt fra meg. Noe manglet. Noe gjorde meg til et fattigere menneske.

Jeg ble voksen og tok en utdannelse. Jeg giftet meg også, men ingen fra min fars familie var til stede. Farmor døde da jeg var 21 år, og igjen satt to brødre som ikke snakket sammen. Da de skulle ordne sin mors begravelse, foregikk det gjennom tredjeperson. De vekslet ikke ett ord ansikt til ansikt.

Hytta var tabu

Vi snakket ikke om hytta hjemme hos oss. Jeg visste at hvis jeg nevnte den, så ødela jeg stemningen og minnet om det unevnelige og grusomme.

Hvorfor jeg også som voksen beholdt mine foreldres antipatier og gjorde dem til mine, finner jeg ingen god forklaring på. Jeg har alltid likt å tro at jeg er klok og sterk, men i denne situasjonen var jeg ikke noen av delene.

Jeg husker at jeg møtte kusinen som en gang hadde vært bestevenninnen min, og jeg bare nikket og gikk forbi. Hun gjorde det samme. Vi behandlet hverandre som luft, som om vi ikke var i slekt og ikke kjente hverandre.

En ny tid

Faktisk var det hun som tok det første gode steget mot en ny tid. Da pappa døde, møtte hun opp i begravelsen.

– Jeg er lei meg, for jeg har så mange gode minner om ham, hvisket hun da hun kondolerte. Jeg klarte ikke å føle forakt eller hat, men var bare takknemlig.

– Jeg forstår ikke hvorfor hun kom i kirken. Hun har da ikke stått opp for din far, sa mamma dagen etter.

Da hørte jeg meg selv ta kusinen min i forsvar.

– Hun kan ikke noe for det som skjedde. Vi var barn, sa jeg.

I samme øyeblikk som ordene var sagt, forsto jeg hvor sanne de var. Og jeg innså hvor tåpelig det var at vi som voksne mennesker holdt liv i en gammel og håpløs arvekonflikt.

Les også (+) Jeg ble sur på barna, jeg ville bare være sammen med den unge elskeren min

Slektstreff

I dag er jeg i midten av 60-årene og er endelig blitt klok. Det siste året har livet mitt blitt beriket av en dame jeg føler at jeg kjenner dypt og inderlig, nemlig min jevnaldrende kusine.

I sommer arrangerte hun og jeg et digert slektstreff, og alle kom. Vi snakket ikke om hytta som forsvant ut av familien, men om viktigheten av å holde sammen og vite hvor vi kommer fra.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller