DE BLÅ SIDENE
Kollegaen min sa at hun hadde fått kreft. Så skjedde noe som gjorde meg mistenksom
Da den nye kollegaen min fortalte meg at hun var alvorlig kreftsyk, var jeg aldri i tvil. Jeg stilte opp med hud og hår. Men det var noe som skurret.
Jeg glemmer aldri den dagen jeg ble introdusert for min nye kollega, May.
Hun var på samme alder som meg og fremsto som så forsiktig at jeg øyeblikkelig følte at jeg likte henne. Hun var alminnelig av utseende og hadde et godt smil.
Vi var begge barnløse, og jeg så raskt et venninnepotensial i henne. Det slo meg at vi hadde mange ting til felles, blant annet hadde vi begge flyttet fra hjemsteder langt nord til en storby sør i landet.
Vi leide begge hver vår bolig, og vi bodde ikke veldig langt fra hverandre.
I dag ser jeg at jeg ikke visste noe om henne. Siden hun ikke hadde familie eller venner rundt seg, fikk jeg aldri noen anledningen til å ta en virkelighetssjekk på det hun sa.
Når det er sagt, så ville jeg heller aldri ha funnet på å mistro henne. Hun fremsto som hel ved.
Åpnet oss
May og jeg ble mer enn gode kolleger, vi ble venninner. Jeg hadde en vennegjeng rundt meg fordi jeg hadde bodd i byen en stund, og jeg dro henne med meg inn i mitt sosiale liv.
Det overrasket meg at hun, som hadde virket så tilbakeholden, raskt åpnet seg og veldig lett delte sitt private liv.
Fordi hun åpnet seg for meg, åpnet jeg meg for henne.
Jeg delte mine sorger og fortvilelser over samlivsbrudd og savn etter egne barn. Jeg fortalte om foreldrene mine, som begge var alkoholikere, og om revmatismen som jeg kjemper mot hver dag.
Hun sa ofte at hun forsto hvordan jeg hadde det. Jeg fikk høre hennes egen historie om overgrep og seksuelt misbruk, og om en søster som hadde stjålet alle sparepengene hennes.
Jeg fikk inntrykk av at hun kom fra en enda mer dysfunksjonell familie enn min. På tross av mine foreldres svakheter, hadde jeg en slags kontakt med dem, og jeg hatet dem ikke.
Hun sa at hun aldri ville klare å tilgi, og jeg forsto henne. Ikke ett sekund tvilte jeg på det hun fortalte, for tårene rant, og hele kroppen hennes ristet når hun rippet opp i de vonde hendelsene.
Alvorlig syk
Omtrent fem måneder etter at vi ble kjent med hverandre, sa hun at hun var bekymret fordi hun følte seg så slapp og svimmel. Jeg beordret henne til legen og følte bekymring på hennes vegne.
En uke etterpå fikk jeg sjokkbeskjeden. Hun kom med tårevåte øyne og sa at hun var sykmeldt. Hun hadde fått leukemi.
Sykmeldingen ble levert samme dag, og jeg lovet at jeg skulle ta vare på henne. Hun sa at hun dro til Oslo for å få behandlingen der. Jeg tilbød meg å ta ut ferie slik at jeg kunne følge med henne, men det nektet hun iherdig på.
På jobben snakket jeg nesten bare om May de neste ukene. Jeg snakket også med henne på telefonen hver dag og fikk detaljerte beskrivelser av behandlingen hun fikk. Hun sa det ikke var sikkert at det gikk bra.
Etter tre uker begynte hun å snakke om økonomi. Hun visste ikke om hun klarte å beholde leiligheten nå som hun gikk på sykepenger.
Jeg foreslo straks at hun kunne si opp leiligheten og flytte inn hos meg. Jeg syntes forferdelig synd på henne. Det samme syntes kollegene på jobben, og vi gikk sammen om å samle inn penger til May.
Vartet henne opp
Fire uker etter at hun dro til Oslo, kom hun hjem igjen. Hun var glattbarbert på hodet og hadde et arsenal av pilleglass.
Jeg sa bestemt at hun nå skulle samle krefter. Jeg beordret henne til å ligge på sofaen hjemme hos meg, og jeg skulle varte henne opp. Jeg hadde bare ett soverom og én god seng, og der plasserte jeg henne. Selv sov jeg i stuen.
Det ga meg en god følelse å stille opp for henne.
Jeg så May gradvis bli sterkere og smile mer, og hun klarte å gå ut på turer på dagtid og så ut til å hygge seg. I året som fulgte, reiste hun jevnlig til Radiumhospitalet for å få behandlinger.
Jeg foreslo flere ganger at jeg kunne slå følge, men hun avslo.
Alle andre sa at jeg var fantastisk som tok så godt vare på henne. Dagene mine ble travle, for jeg hadde både jobb og et sykt menneske å ta vare på.
Men jeg forklarte at jeg selvsagt stilte opp, siden hun ikke hadde noen andre. Noen venninner begynte å mumle noe om at det var noe rart med May, men da ble jeg irritert og ba dem om å tie.
Noe var galt
I dag vet jeg at det finnes en psykisk lidelse som heter Münchhausens syndrom. Den innebærer at mennesker dikter opp alvorlig sykdom og simulerer symptomer for å få oppmerksomhet.
Det sies at de går inn i rollen som alvorlig syk for å få omsorg, medfølelse og makt. Ofte ligger det en traumatisert barndom bak behovet.
Da jeg ymtet frempå om at hun var frisk nok til å finne seg et eget sted å bo, fikk May et tilbakefall og reiste til Oslo igjen. Jeg fikk dårlig samvittighet og ringte Radiumhospitalet for å høre hvor hun lå, men navnet hennes var ikke å finne noe sted. Jeg stusset.
Da jeg fikk tak i henne på mobilen, spurte jeg henne hvor hun var. Hun sa at hun lå på en post med andre leukemipasienter.
Jeg sa at jeg kom inn samme hva hun sa. Da kom det masse forklaringer om at det ikke gikk, for hun skulle sendes til Tyskland for å få en ny type behandling.
Noe var feil, og jeg følte det veldig sterkt.
En kveld satte jeg meg ned og forsøkte å finne søsteren hennes. Jeg visste fornavnet og gjettet at hun hadde samme etternavn. Tre personer fantes med samme navn, og på andre forsøk fant jeg Mona.
Les også (+): Sara og datteren hennes fikk bo hos oss. Mannen min sa at det var noe han måtte fortelle meg
Sjokkbeskjeden
Det var et sjokk å snakke med en i Mays familie. Sannheten var tøff å ta innover seg. Venninnen jeg hadde stilt opp for i et helt år, var ifølge søsteren alvorlig psykisk syk.
Hun fabrikkerte situasjoner og sykdommer og løy om det meste. Det eneste som var sant, var at de to jentene hadde vokst opp under svært vanskelige forhold, med en psykisk syk mor og en alkoholisert far.
Jeg fikk beskjed om å komme meg bort før hun ødela meg. Mona sa at hun hadde stilt opp for søsteren på samme måte. Hun hadde gitt henne alle sparepengene sine for at hun skulle få reise til utlandet og få behandling.
Da jeg konfronterte May, ble hun først så lei seg at hun strigråt. Så ble hun rasende og sa at hun aldri igjen ville se meg for sine øyne.
Hun kom aldri tilbake på jobb, men forsvant fra byen. Jeg vet ikke hvor hun bor nå.
Hvem vet, kanskje har hun lurt andre på samme måte som hun lurte meg? Fremdeles føles det uvirkelig at noe slikt kunne skje, for hun fremsto som svært troverdig. Jeg fatter det bare ikke.
I tiden etterpå har jeg lest mye om mennesker som henne, og jeg vet at hun ikke er alene om denne lidelsen.
Året med May har lært meg å møte nye mennesker med sunn skepsis. Noen bjeller skulle ha begynt å ringe da hun gjentatte ganger takket nei til å ha meg på Radiumhospitalet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
