LESERNE FORTELLER
Hun stjal mannen min, og nå må jeg invitere henne i julen
Juleforberedelsene krever styrke. Jeg må skrive et navn jeg ikke ønsker på gjestelisten.
For ikke mer enn to år siden var mitt liv bra. Jeg hadde min hverdag i den familien jeg elsket. For meg var mine nærmeste min lykke og min borg. Hjemmet vårt var hellig grunn. Jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd enn jeg var, for livet hadde gitt meg tre skjønne barn og et godt ekteskap.
Fjellsolid stodvi sammen, min eksmann og jeg, og våre tre barn. Vi hadde en god økonomi og jeg kunne realisere meg selv gjennom videreutdanning. Jeg elsket tilværelsen min.
Også for mannen min var det en spennende tid. Han hadde fått tilbud om en ny jobb i en nyetablert og spennende bedrift. Han slo raskt fast at han trivdes godt.
Jeg så at han ble mer og mer engasjert i jobben og var glad på hans vegne fordi han virket så entusiastisk. Vi snakket om hva vi opplevde på hver vår kant og han fortalte at han, sammen med en kvinnelig kollega, var satt til å styre en arbeidsgruppe.
Han blomstret, og jeg så det. Jeg så en mann som ble mer opptatt av å være slank, og som kledde seg penere og gredde håret mer.
I dag ser jeg at han ble mer og mer opptatt av henne. Han skrøt av hvor flink og sterk hun var, og sa at det var spennende å få hennes innspill. Fordi jeg var trygg i min kjærlighet, var jeg ikke sjalu eller mistenksom.
– Så fint, jeg håper jeg møter henne en dag, sa jeg.
Et kunstprosjekt var en del av arbeidet i gruppen, og mannen min begynte å gå på utstillinger med sin nye kollega. Jeg følte plutselig usikkerhet, som om en klump la seg i magen og ikke ville gå bort, men jeg skjøv tankene bort. Nei, jeg ville ikke mistro ham som jeg hadde vært gift med i 25 år.
Kollegaen hans flyttet inn i vårt nabolag med sine to barn. Hennes ene sønn ble venn med vår sønn, og jeg hilste på henne. Hun var høflig og hyggelig, men jeg følte at hun observerte meg, betraktet om jeg var pen.
– Er det noe mellom dere? spurte jeg mannen min.
Han lo og sa nei.
I tiden som fulgte så jeg den andre kvinnen til stadighet gå forbi huset vårt. Jeg fikk tanker i hodet jeg ikke ville ha og det ga meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke ville mistro mannen min.
For å få tankene bort, vasket jeg huset. Jeg la meg på alle fire og skrubbet gulv og dørterskler. Jeg vasket vinduer, banket tepper, gjorde fysiske ting. Det hjalp ikke, følelsen ble ikke borte.
Les også (+): – Jeg ba om skilsmisse. Som jeg angrer!
Jeg konfronterte ham
Til slutt klarte jeg ikke annet enn å konfrontere ham med min frykt og mine mistanker. Til min sorg ble han stum og avvisende.
I en periode satt han gjemt bak en avis hver dag etter middag. Han ble utilnærmelig. Ofte måtte han på jobb igjen på kvelden.
Det føltes som om vi befant oss i en sorgtung stumfilm, for vi sluttet å snakke sammen. Vi, som alltid hadde kommunisert så godt, mistet ordene. Jeg gikk rundt og var redd. Redd for å miste ham og den familierammen jeg elsket, og som betydde alt for meg.
Den sommeren sa han at han trengte noen dager for seg selv, og han dro til sine foreldres hytte alene. Jeg satt igjen med det jeg vil beskrive som en angstklo i brystet. I en samtale med en venninne, som også kjente den kvinnelige kollegaen og hennes mann, fikk jeg vite at også hun også hadde vært borte de dagene. Mannen hadde sagt at han var alene den helgen fordi kona var på kurs.
For meg ble dette beviset på utroskap, og jeg gjorde noe jeg aldri ville ha trodd at jeg var i stand til. Jeg ringte til hennes mann og sa hva jeg trodde. Han ble helt stille.
Bare noen dager senere ringte hennes mann til meg.
– Sett deg ned, sa han.
Jeg satte meg ned. Han sa at hun hadde innrømt alt. Hun ville skilles.
Min mann la også alle kortene på bordet. Han sa at det var ingen vei tilbake — at de ikke kunne ignorere det de følte for hverandre.
Det hjalp ikke at jeg gråt. Det hjalp ikke at jeg minnet ham om at alle forhold får en hverdag etter hvert — at forelskelse går over.
Barna våre ble forferdelig lei seg, men heller ikke det fikk ham til å endre mening. Han flyttet til en leilighet, og jeg ble boende i det som hadde vært vårt felles hjem i mange år. Vårt fort.
Jeg har hatt mange stunder siden, da jeg har forbannet at vi mennesker er det eneste vesenet som er født med følelser. Følelser er vonde.
Sannheten er at bruddet også var tøft for ham. De verdiene jeg visste at han hadde, var der fremdeles.
Han klarte ikke bare å gå og legge alt mellom oss vak seg. To ganger kom han tilbake. Han var ærlig og sa at det gjorde vondt å ødelegge familien vår.
Barna våre sa at han var egoistisk og det gjorde inntrykk på ham. Jeg vet at den direkte talen såret ham veldig. Han var livredd for å miste kontakten med dem. Kanskje, om de hadde gått enda hardere ut, ville han ha valgt familieprosjektet, jeg vet helt ærlig ikke.
I håp om å redde forholdet gikk vi i familieterapi, men den andre kvinnen vant.
Jeg ble sendt ut i mitt livs største sorg. I tillegg til kjærlighetssorgen, bar jeg på en frykt for ikke å klare meg økonomisk. I alle år var det han som hadde kontroll på regningene.
Les også (+): Mannen min lar kroppen forfalle. Nå er han så tykk at jeg ikke orker sex
Kaos inni meg
Nå har jeg jobbet beinhardt med meg selv. Jeg har gått løs på det nye kapittelet av mitt liv med en stor dose selvdisiplin. Å bearbeide tapet på en god måte har vært viktig for meg. Jeg vil ikke fremstå som smålig, bitter og stakkarslig.
Men det koster. Hver dag er en kamp for å vinne over de destruktive tankene.
Jeg har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av julen og har et overordnet mål om å gi barna en fin julehøytid. Det blir familieselskap, og det blir vanskelig. Jeg må invitere den andre kvinnen. Hun som stjal mannen min skal også få komme.
Jeg er blitt en dame som tar meg selv i nakken hele tiden. Som mor har jeg bestemt meg for at mine barns velferd er viktigere enn min. Jeg vil at de skal føle at vi fremdeles er en familie, og derfor er jeg snill mot min eksmann og later som om jeg har det fint.
– Du er så sterk! Det får jeg til stadighet høre fra familie, venner og andre.
De ser en mor som tar vare på sine barn, en kvinne som holder hjemmet i orden, og som stiller opp for ungene som før.
De ser en ekskone som er raus mot mannens nye kjæreste, som sier at de voksne får bruke vettet og la være å hate hverandre, at det er vårt ansvar at barn ikke må slites mellom kjærligheten til sine foreldre.
Skinnet bedrar. Jeg er et kaos inni meg. Sorgen bærer jeg med meg. Jeg sørger over alle bursdager og høytider som ikke blir som før.
Jeg sørger over familielivet som ble ødelagt og den planlagte fremtiden som ble revet fra meg. Når du har en partner som forelsker seg i en annen, er det min erfaring at du ikke har noe å stille opp med. Da blir alt borte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 07/12 2021, og sist oppdatert 07/10 2024.
