Mamma og pappa nekter å være i samme rom. Nå skal jeg gifte meg

Når jeg ser tilbake på barndommen, ser jeg bare harmoni og glede. Jeg var et trygt barn som fikk vokse opp i en god og stabil familie. Foreldrene mine kranglet ikke, de var enige om det meste.

Noen ganger så jeg andre foreldre som var sinte på hverandre. Jeg husker at jeg tenkte at jeg var heldig, for hos oss var det fred og fordragelighet. Ikke ett vondt ord ble sagt, og ingen hevet stemmen.

Jeg følte at mamma og pappa hadde det veldig bra, og jeg var helt sikker på at de skulle holde sammen til de døde.

Skulle skilles

Men da jeg ble myndig, detonerte mamma bomben: De skulle skilles. Hun sa at nå var jeg blitt voksen og fortjente å få høre sannheten. Hun at de hadde hatt et elendig ekteskap i mer enn ti år.

I samme øyeblikk ble alle mine forestillinger om foreldrene mine knust. Hvordan kunne jeg ha unngått å legge merke til dette?

Mamma sa at pappa hadde hatt andre kvinner. Pappa sa at mamma hadde bedratt ham, og at han bare ga igjen med samme mynt.

Jeg flyttet

Hva som var sant, ble umulig for meg å ta stilling til. Disse to voksne menneskene, som hadde omgått hverandre uten ukvemsord, forvandlet seg til to krigende mennesker. Jeg kjente dem ikke igjen.

Heldigvis var jeg blitt voksen og kunne starte mitt nye liv. Jeg sa til både mamma og pappa at jeg ikke ville høre dem slenge dritt om hverandre. Så flyttet jeg til en annen by.

Venninnene mine trøstet meg og sa at det kom til å gå over. De visste hva de snakket om, for de hadde skilte foreldre alle sammen, unntatt én av dem.

Jeg satte min lit til at tiden ville lege sårene. Men det underlige var at begge to fortsatte å benytte enhver anledning til å rakke ned på den andre.

Mamma sa at pappa, som hadde fått ny samboer, var mer opptatt av sine stebarn enn meg. Pappa påsto at mamma var «sprute gal».

Fantastiske Magne

Jeg ble nødt til å distansere seg fra alt. Jeg brukte tiden på venner, studier og deltidsjobb. Midt oppe i det hele møtte jeg Magne, en fantastisk gutt som fikk meg til å le og ha det fint. Han ble min beste medisin.

Nå er det åtte år siden Magne og jeg ble et par. Vi har holdt sammen i tykt og tynt, og han er min beste venn og støtte i livet. Mens vi er blitt mer og mer voksne og klare for nye forpliktelser, har mamma og pappa fortsatt å hate hverandre.

Isolert sett har jeg et godt forhold til dem begge, men jeg har lært meg ikke å snakke om den andre parten, for da er sirkuset løs. Begge er like håpløse.

Hvorfor kan de ikke legge skilsmissen bak seg og bli ferdig med det som skjedde en gang for lenge siden? Kan det være så vanskelig? For Magne og meg er det helt uforståelig.

Den store kjærligheten

Nå har den evigvarende krigen ført til at min egen store drøm har gått i tusen knas. Helt siden jeg var liten, har jeg drømt om å stå hvit brud. Jeg har lest vakre historier om døtre som blir ført opp kirkegulvet av en stolt far, og om familier som samles for å feire den store kjærligheten.

Da Magne fridde til meg for halvannet år siden, ble jeg så glad at jeg gråt. Brått ble drømmen så nær at jeg nesten kunne ta og føle på den.

Jeg ringte mamma, og hun sa at hun var lykkelig på mine vegne. Det samme sa pappa. Han sa at Magne var en kjernekar, og at han var glad for å få Magne som svigersønn. Jeg var så glad at jeg ikke tenkte på potensielle problemer. Entusiastisk og lykkelig begynte jeg å planlegge.

Jeg ønsket å ha et stort bryllup, og vi bestemte oss for å bruke ett år på forberedelsene. Jeg brukte lang tid på å finne brudekjole, lokaler ble bestilt og gjeste­liste satt opp. Menyen ble bestemt, og vi fant våre forlovere.

For første gang på mange år klarte jeg å glemme uvennskapet mellom foreldrene mine. Når jeg snakket med dem, handlet det om meg og min store dag. De gledet seg, de også.

Drømmen knust

Gleden tok slutt den dagen mamma min spurte hvem som skulle føre meg opp kirkegulvet. Jeg svarte at det skulle pappa, selvfølgelig. Hun sto og gapte da jeg sa det. Det neste jeg hørte, var at hun sa at hun ikke kom i kirken hvis pappa var der.

Jeg sa at dette var bryllupet mitt og ba pent om at de én enkelt dag måtte klare å omgås hverandre. Men hun sto på sitt.

Pappa var litt mer voksen. Han sa at han skulle klare å forholde seg til mamma denne ene dagen. Men han understreket at det ikke var med glede han ville befinne seg i samme rom som henne.

I begge tilfellene endte det med at jeg løp gråtende ut.

Les også (+) Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser

Lar heller være

Nå er det ett år siden jeg skulle ha giftet meg, og det er ingen lysning. Magne beroliger meg med å si at vi har all verdens tid på oss, for vi skal uansett være sammen resten av livet.

Men jeg er oppgitt, frustrert og lei meg. De to som ga meg livet, klarer ikke å ta seg sammen for min skyld. Jeg kan ikke tilgi dem at de er så dumme. Gode venninner har foreslått at vi gifter uten at de er til stede. Men det er ikke aktuelt. Da lar jeg heller være å gifte meg.

Det er uutholdelig trist å være barn av to voksne som ikke klarer å være hyggelige mot hverandre. Mamma og pappa tviholder på gamle konflikter og fortsetter å ha hate hverandre.

Jeg vet bare én ting, og det er at jeg ikke går opp kirkegulvet uten at både mamma og pappa er til stede i kirken. Mammas forslag om å ha pappa i kirken og henne på festen, får aldri gjennomslag hos meg.

Jeg håper og tror at fornuften før eller senere må vinne. Frem til da venter jeg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller