Jeg gråt da jeg så hva bonusmammaen hadde laget til datteren min

Vi hadde konfirmasjon i går, min eksmann og jeg, og med oss var våre nye partnere og familiene våre fra begge sider.

Han kom med sin nye kone, kvinnen han giftet seg med bare noen få år etter at det var over mellom oss, mens jeg hadde med min nye venn, som jeg møtte for ett år siden.

Datteren vår sto så flott og vakker i bunaden hun har arvet av sin farmor, og jeg var sprekkeferdig av stolthet, men også fylt av vemod. Først klarte jeg ikke helt å forstå hvorfor.

Var det fordi hun snart er en voksen og jeg må sende henne ut i verden, eller var det fordi høytidsdagen minnet meg om min egen triste konfirmasjonsdag?

I et par minutter sto jeg og så på henne, der hun sto smilende sammen med sine to yngre brødre, og jeg hadde mest lyst til å gråte.

Det var da pappaen kom mot meg, klappet meg på skulderen og sa: «Det klarte vi i det minste – å lage verdens fineste jente», at sannheten trengte seg på.

I samme øyeblikk visste jeg hvorfor jeg var så lei meg, og hvorfor dagen, fra jeg sto opp, også hadde båret med seg vemod.

Mitt blikk møtte hans, og jeg hadde bare lyst til å be ham om å holde rundt meg og aldri slippe. Der var han, den eneste mannen jeg noensinne har elsket med hud og hår. Men jeg mistet ham, og det har vært min sorg.

Når en du elsker dør, kan du sørge åpenlyst. Når du blir forlatt, får du en tilmålt tid å klage og være lei deg, men så krever omgivelsene at du går videre.

Ingen gir deg blomster når du går gjennom en vond skilsmisse.

Når det er gått flere år siden den du var gift med, forlot deg, kan du ikke lenger snakke om hvor vondt det gjør, for da har alle gått lei av å høre om din fortvilelse, og de sier at du må skjerpe deg.

Les også (+): Kollegaen min vet ikke at mannen hennes skal gå fra henne. Han skal flytte inn hos meg

Sjokk

Jeg har hatt et par samboere og flere romanser, uten at de har ført til noe mer. Jeg har lett med lys og lykte etter den ene mannen som kan sette hjertet mitt i brann. Slik han gjorde.

Jeg bærer ennå med meg brennende minner om da Torstein og jeg møttes i et selskap hos felles venner. Vi fant hverandre i samme øyeblikk som vi begynte å snakke sammen.

Da vi bare et par uker senere definerte oss som kjærester, var vi enige om at det hadde vært kjærlighet ved første blikk.

«Så forelsket som jeg er nå, har jeg aldri vært før», sa han til meg, og jeg var opp i skyene lykkelig.

Alle sa at jeg strålte. Det skal sies at jeg hadde hatt mange korte forhold som ikke hadde gått bra.

Da jeg ble sammen med Torstein, forsto jeg hvorfor. Da innså jeg at jeg tidligere ikke hadde følt stor kjærlighet.

Vi flyttet sammen etter tre måneder, og jeg ble gravid. Ingen ting kunne ha vært bedre, for han var også glad og sa at han ønsket seg barn med meg.

Under hele gravi­diteten tok han vare på meg, og hver dag sa han at han elsket meg.

Han fridde også, og jeg sa ja og var hundre prosent sikker på at det i all fremtid skulle være oss to, med de barna vi etter hvert kom til å få.

Så ble vi foreldre og ting endret seg selvfølgelig, men mine følelser var de samme. Jeg følte meg så inderlig trygg på at han ville stå ved min side, gjennom alt, samme hva.

Jeg har fått høre i ettertid at jeg kan være kravstor, og kanskje var det det som veltet oss. Men den dagen, da han kom hjem og sa at han ikke lenger var glad i meg, glemmer jeg aldri.

Jeg klarte ikke å tro på det han sa, det var et sjokk.

Datteren vår var bare ett år gammel, og jeg tryglet, gråt, var sint, kalte ham uansvarlig, umoden, sa at jeg elsket ham, truet med å nekte ham samvær hvis han gikk – jeg prøvde alt jeg kunne komme på for å få ham til å bli.

I flere år kriget vi om samvær, og min store sorg var transformert til sinne og hat. Han hadde tråkket på meg og sviktet oss – Tine og meg. Han fortjente ikke en samarbeidsvillig eks, slik jeg så det.

At han fant en ny kvinne og giftet seg med henne, gjorde ikke tingene lettere. Da ble jeg redd for at også Tine skulle bli mer glad i henne enn i meg.

Det gjorde fysisk og sjelelig vondt hver gang jeg sendte datteren min fra meg, til dem.

Og da hans nye kone ble gravid med deres felles barn, og jeg så ham gå med armen rundt henne, følte jeg et hat, som jeg aldri tidligere hadde følt.

Hvor det kom fra, gikk jeg ikke inn i, men sannheten er at det var min dype kjærlighet til ham som slo ut på denne måten. Jeg var misunnelig på henne; hun hadde jo alt jeg ville ha.

Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kona drev med på Tinder

Bare plass til én til i hjertet mitt

Min datter fikk etter hvert to halvsøsken, og slik jeg så det, var det en belastning for Tine å være hos faren, fordi de minste måtte følges opp hele tiden.

Det rare var at hun forgudet de to brødrene, men etter hvert sluttet hun å snakke om dem med meg, fordi hun merket at jeg mislikte det.

Gjennom årene har jeg mange ganger sagt til henne at hun ikke må la seg utnytte som barnevakt, men da blir hun irritert på meg.

«Jeg er glad i dem, mamma», svarer hun da.

Nå sitter jeg her, dagen etter min kloke datters store dag, og jeg skal for første gang på mange år være ærlig overfor meg selv, og det gjør vondt å erkjenne: Jeg har ikke klart å være raus overfor kona og barna til Torstein.

Mitt eget tap har gjort meg smålig og sint.

Sannheten er at jeg elsker ham fortsatt. Mine egne mislykkede forsøk på å finne livslang kjærlighet etter bruddet med Torstein, skyldes at jeg har båret med meg minnene om ham i hjertet mitt.

Ingen har kommet opp mot ham, ingen har gitt meg de samme, sterke følelsene.

Ennå kjenner jeg at hjertet mitt slår litt raskere hvis Torstein tar på meg. Han pleier å klappe meg venn­skapelig på skulderen, og noen ganger har han forsøkt å gi meg en rask klem. Hver gang disse tingene skjer, har jeg lyst til å be om mer.

Virkeligheten har jeg ikke orket å erkjenne, men jeg ser den. Han elsker virkelig kona si. De to har et godt og kjærlig forhold, og hun er raus og sjenerøs, også overfor meg.

Ikke minst er hun glad i Tine, og derfor er også Tine oppriktig glad i henne.

I går, under konfirmasjonen, hadde bonusmammaen laget en bildekavalkade fra Tines liv med dem, og jeg gråt. Tårene rant fordi jeg følte dårlig samvittighet og misunnelse på hva de har sammen.

Utad måtte jeg skjerpe meg.

Det er mye som gjør vondt. Kanskje tror noen at kjærlighetssorg alltid går over, bare du gir det tid, men det er ikke sant, for min sorg lever i beste velgående.

Da jeg så datteren min med pappaen i går, forsto jeg endelig hvor alle mine destruktive tanker kommer fra. De bunner i sorgen jeg bærer på og tapet jeg opplevde. De handler om drømmen som ble knust den gangen Torstein forlot meg.

Kanskje kan jeg nå ta et oppgjør med følelsene jeg har båret med meg, og som jeg muligens også har dyrket.

Å erkjenne at jeg fortsatt elsker ham, er et skritt på veien til å akseptere at det aldri mer skal bli oss. Jeg må komme meg videre og slutte å sammenligne andre menn med ham.

Jeg har en flott kjæreste, som er både klok, snill og raus. I går så han på meg med skjevt blikk og sa: «Du har ikke glemt ham, det ser jeg på deg.»

Jeg svarte ikke, følte meg bare uendelig trist.

I dag er en ny dag. Når han kommer hjem fra jobb, skal jeg snakke åpent om mine følelser, og jeg skal si at det er plass til én til i hjertet mitt. Ham.

For i alles hjerter er det plass til flere enn én. Iblant må du bare rydde litt for å få det til.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

I mange år har jeg båret på en smerte som ingen andre har sett

Pappa giftet seg på ny og jeg signerte et papir. Da han døde, kom sjokket