Brevet jeg aldri sendte
Kjære stedatter, dette er sannheten om forholdet jeg har til pappaen din
Nå skal du flytte inn. At du har bestemt deg for ikke å like meg, føles forferdelig urettferdig.
Kjære stedatter, om jeg får kalle deg det, du som er barnet og øyenstenen til min kjæreste.
Jeg håper inderlig en dag at du og jeg kan bli venner!
Jeg skriver dette brevet fordi du ikke gir meg rom til å forklare deg hva jeg tenker. Da jeg hilste på deg første gang, gjorde du meg øyeblikkelig veldig usikker.
Du hilste uten å gi meg et godt blikk og snakket uten å vise interesse for meg. Jeg vil heller si at du veldig tydelig viste hva du tenkte; du ville ikke ha meg der.
Du er 16 år, Mari, og jeg unnskylder deg så langt, men sannheten er at du har gjort tilværelsen vanskelig for meg.
I mer enn ett år har jeg vært kjæresten til din elskede pappa, og jeg elsker ham virkelig. Men likevel synes jeg at det til tider er tungt å ha et forhold til ham.
Det skyldes deg og det faktum at du ikke henvender deg til meg, ei heller gir meg sjansen til å vise hvem jeg er. Når du skal være hos ham, velger jeg å være andre steder, kort og godt fordi du gir meg følelsen av å være uønsket.
Nå har jeg mistanke om at du har bestemt deg for å bo hos ham fordi du vil holde meg unna, og det er ikke greit.
Tårene mine rant da han fortalte meg at du ville flytte inn hos ham. Han var glad, og han sa: «Dere kommer til å bli venner, det vet jeg, bare gi henne tid!» Og så kysset han meg.
Men vet du, jeg er redd du har en plan, som hverken er snill mot meg eller faren din.
Jeg vil at du skal vite at jeg ikke har tenkt å ta faren din fra deg! Jeg har ingen ambisjoner om å være nummer én i hans liv, for jeg vet at du har den plassen og jeg tåler at det er sånn!
At du har bestemt deg for ikke å like meg, uten at du på noen måte vet hva jeg står for, føles forferdelig urettferdig.
En gang var dine foreldre gift, men de ble skilt. Det var ikke min skyld, selv om både du og moren din tror det.
Jeg kjente ikke engang faren din da han dro. Han og jeg møtte hverandre noen uker senere, på et treff for mennesker med samme utdannelse.
Faktisk var det kjærlighet ved første blikk, og derfor gikk det fort mellom oss.
Du tror at jeg over tid hadde et forhold til ham og at det var jeg som lokket ham ut av ekteskapet. Det er feil! Han var en fri mann da jeg møtte ham.
Med min moralkodeks hadde jeg aldri i verden involvert meg med en gift mann. Selv hadde jeg vært skilt i flere år, og jeg hadde vært så lenge alene at jeg var sikker på at jeg kom til å forbli alene.
Da jeg hørte om deg og fikk vite at du sørget over skilsmissen, bestemte jeg meg for å gi deg tid. Jeg skal ikke trenge meg på og forlange og forvente at du skal like meg.
Så godt jeg har kunnet har jeg holdt den distansen du har signalisert at du ønsker.
Hvor lenge holder jeg ut å bli behandlet så kjølig? Jeg har stilt meg selv det spørsmålet.
Det jeg vet, er at jeg av hele mitt hjerte ønsker å holde fast i det din far og jeg har sammen. Vær så snill, unn ham den kjærligheten. Aksepter at jeg finnes, og forsøk å se at jeg er et godt menneske.
Jeg tror at du og jeg en dag kan bli venner og ha glede av hverandre. Jeg tror at du også kan ha glede av å bli kjent med mine voksne barn. De har akseptert din pappa og er glad på våre vegne.
Det er mitt håp at du leser dette og forstår at disse ordene er til deg. Kan vi, vær så snill, finne ut av ting?
Hilsen din pappas kjæreste
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
