Brevet jeg aldri sendte
Kjære Elisabeth, jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dette brevet tidligere
Jeg har aldri sagt dette til deg før.
Kjære deg
I mange år har jeg ønsket å fortelle deg hvilken betydning du hadde for meg i mitt liv, kjære Elisabeth.
Som mammaen til min aller beste venninne ga du meg så mye omsorg og godhet at det kompenserte for alt det som ikke fantes hjemme hos meg.
Visste du? Visste du hvor destruktiv min mor var innenfor husets fire vegger?
Jeg trodde at ingen så hva vi slet med fordi hun ute blant andre var den blide, joviale og lattermilde damen, som noen ganger ble for voldsom i sin glede.
Du pleide å invitere min mor hjem til deg på mammakvelder med andre mødre fra vår skoleklasse. Hver gang hun hadde vært hos deg, kritiserte hun hjemmet ditt, deg, de andre, livene dere hadde. Hun sa at dere var falske og overfladiske.
Jeg forsto ikke hvor alt dette kom fra, men når jeg ser tilbake, ser jeg at dette var min mors personlighet. Hun kritiserte meg og søsteren min også. Hun sa at vi var feige, slemme, late og stygge.
Når jeg kom til deg, passet du på å si at jeg hadde en morsom og fin mamma. «Det er så hyggelig når hun er her», sa du. Jeg visste at min mor aldri ba noen hjem til oss, og at hun baksnakket deg.
Du, som ga meg middag, bakte kaker og satt og snakket med oss barna om alt mulig, ble foraktet av min mor. Du ble kalt besteborgerlig.
Kanskje forsto du hvordan vi hadde det. Jeg ser nå at du sannsynligvis avslørte min mors personlighetsbrist.
Du så helt sikkert min manglende selvtillit og selvsikkerhet – at jeg ikke torde tenke bra om meg selv. At jeg stilte meg bakerst i køen. At jeg egentlig ikke hadde det bra hjemme.
«Du er en fantastisk flott jente, Kari!», sa du, og trakk håret mitt bort fra ansiktet i en hestehale. Da jeg ikke responderte, tok du meg med til speilet. «Se, så pen du er», sa du. Du hadde en overbevisning i stemmen som gjorde at jeg klarte å se det du så.
Det var så fint å være i din nærhet!
Der du fant oppbyggende og fine ting å si til meg, dro moren min meg ned. «Du ligner dessverre på faren din», sa hun. Jeg visste at hun hatet ham, så jeg visste at hun like godt kunne ha sagt at jeg var stygg.
Nei, det var trist å vokse opp med mamma, for hun var destruktiv som omsorgsperson og klarte ikke å si noe positivt til oss barna. I hjemmet vårt lå det et mørke som aldri forsvant. Vi ble fortalt at vi for all del ikke måtte tro at vi var noe.
Du, Elisabeth, oppmuntret meg til å tegne mer. Du sa at jeg hadde et talent utenom det vanlige, som jeg måtte ta vare på. Da mannen din ble 40 år, ba du meg om å male et bilde som du kunne gi ham. Jeg var så stolt.
I dag tenker jeg at du ble den ene personen som betydde alt for min retning i livet. Det er deg jeg skal takke fordi det mot alle odds gikk bra. Min søster, som ikke hadde en reservemor som deg, har slitt med seg selv fordi hun aldri ble sett eller fikk anerkjennelse.
Dessverre har jeg aldri fått takket deg ordentlig. Nå vet jeg at du er rammet av demens og ikke husker hvem folk er.
Jeg skriver derfor dette brevet for å minne andre på hvor viktig det er at barn får ros, støtte og blir sett for den de er.
Jeg ble maler og gjør det bra. Takket være deg, Elisabeth.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
