Brevet jeg aldri sendte
Kjære mamma. Nå må du snart slippe taket
Mamma, jeg vet du elsker meg. Men jeg håper du kan endre deg.
Kjære mamma
Jeg vet at du elsker meg herfra og til månen, og tilbake igjen. Jeg vet at du vil mitt aller beste, og at du bare vil vite om jeg har det bra.
Likevel, mamma, dette brevet er til deg, og det er skrevet i håp om at du skal klare å klippe navlestrengen og la meg leve mitt liv.
Da jeg flyttet hjemmefra for å studere, gruet jeg meg.
Hvordan skulle jeg klare meg alene? Gjennom hele barndommen var jeg blitt så godt beskyttet og ivaretatt.
For meg ble det en åpenbaring å oppdage at tilværelsen var trygg, også når jeg bodde hjemmefra. Uten deg og pappa, uten søsknene mine. Det gikk helt fint!
I begynnelsen var det forståelig og ok at du ringte meg flere ganger hver dag.
«Har du fått på plass kjøkkenutstyret?» «Har du lagt på overmadrassen jeg bad deg om å kjøpe?» Alle de praktiske tingene du tenkte på, var helt greit å forholde seg til.
Dessuten var jeg også gammel nok til å forstå at det var en overgang for deg at jeg flyttet ut.
På et tidspunkt oppdaget jeg at mine medstudenter ikke hadde meldeplikt til sin mor eller far. De hadde ikke en mor som sendte tyve meldinger hvis de ikke svarte på telefonen.
«Har du det bra, lever du, jeg får ikke tak i deg». Panikken i beskjedene dine var forferdelig og slitsom å forholde seg til.
«JA, jeg lever!» svarte jeg til slutt.
Det føltes som om jeg hadde begått en kriminell handling når jeg ikke svarte på meldingene dine, eller ikke tok telefonen.
«Hva som helst kan ha skjedd med deg, forstår du ikke?», nesten gråt du da jeg endelig tok kontakt.
Det ble et problem å ha en mor som var så «på», og jeg begynte å skamme meg og satte telefonen på lydløs og la den i lommen. Jeg ville ikke være den overbeskyttede jenta, som måtte snakke med mammaen flere ganger hver dag.
I alle år som er gått, har du fortsatt. Problemet i vår relasjon, er at du aldri har sluttet å kontakte meg mange ganger hver dag.
Nå er jeg en ung kvinne, som er ferdig utdannet. Jeg har en samboer, og du ringer meg fortsatt morgen, ettermiddag og kveld for å høre hvordan det går. Det går ikke, kjære deg. Du må slutte!
Her om dagen satt jeg sammen med min kommende svigermor, som er helt annerledes enn deg. Hun fortalte om da hun som ung reiste på eventyrtur rundt om i verden.
Hun hadde ingen mobiltelefon og lite penger og kunne bare sendte et postkort hjem nå og da. Avtalen var at hun bare skulle ringe hvis det var en krise. I løpet av tre måneder snakket hun bare med sin mor en gang. Tenk det, mamma.
Du tenker at det er krise hver gang jeg ikke tar telefonen eller svarer deg prompte på en tekstmelding. I virkeligheten er ingen nyheter, gode nyheter. Du hører det i hvert fall hvis noe dramatisk skjer!
Jeg skriver dette brevet fordi jeg vet at det helt sikkert finnes flere mødre som deg. Klipp navlestrengen. La barn bli voksne og leve sitt selvstendige liv.
Jeg kan ikke hver dag i fremtiden måtte stå skolerett overfor deg og fortelle hva dagen har inneholdt. Jeg orker ikke.
Hilsen din datter
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
