Mamma forlot oss og jeg fikk en stemor som jeg er veldig glad i. Men så dukket mamma opp igjen

Jeg var bare 12 år da moren min flyttet fra pappa, broren min Pål på 14 år og meg. Jeg husker den dagen som om det skulle vært i går.

Mamma hadde møtt en mann og sa hun ville reise fra oss for å bo sammen med ham. Hun sa det som om det skulle være den mest selvfølgelige ting i verden. Først trodde jeg hun spøkte, men nei, det var helt sant.

Pappa fikk sjokk. Pål og jeg gråt og tryglet henne om å bli. Men våre bønner og tårer hjalp ikke.

Mamma dro, mens vi satt igjen med sorg, fortvilelse og savn. Pappa kontaktet psykolog for oss barna, og det hjalp å ha noen å snakke med. For tenårene ble tøffe nok uten å ha mamma der.

I begynnelsen ville hun ikke se oss i det hele tatt.

– Jeg må finne ut av mitt eget liv først, sa mamma når jeg ringte og ba om å få treffe henne. Det gikk nesten et år før mamma gikk med på en fast avtale om at vi skulle være annenhver helg hos henne og denne Knut. Men jeg følte aldri at vi var velkomne.

Mamma var så opptatt av sin nye mann, og det var så mange hensyn å ta. Ikke minst fordi Knut ikke orket bråk rundt seg etter en lang arbeidsdag, og han var heller ikke vant til tenåringer.

Hverken Pål eller jeg likte ham. Men vi skjønte snart at han var rik, og det var ikke få utenlandsturer mamma sendte oss kort fra i løpet av årene. Ikke en eneste gang ble vi invitert med.

Mamma var gjest i konfirmasjonene våre, men var den første som gikk. Da hjalp det ikke at vi fikk 5000 kroner hver i gave. Det var en dårlig erstatning for nærhet, omtanke, interesse og kjærlighet.

Hun spurte oss aldri hvordan det gikk på skolen, hva vi var interessert i, hvordan vi hadde det. Hun brydde seg ikke om hva vi drev med i fritiden i det hele tatt.

Jeg følte hele tiden at jeg og broren min sto i veien for hennes lykke. At vi nærmest var en klamp om foten hennes. En følelse som var ubeskrivelig sår og vond.

Så kom Elise inn i pappas liv, og han blomstret opp. Helt enkelt var det nok ikke for henne å komme inn i en så skadeskutt familie, men hun var rolig og tålmodig og veldig inkluderende.

Hun hadde en voksen sønn og visste dermed hvordan det var å ha tenåringer i huset.

Jeg likte Elise, fikk god kontakt med henne. Jeg merket at hun brydde seg om meg. Pål ble også glad i Elise. Hun laget god mat, viste oss omsorg og behandlet oss med respekt.

Behovet for å holde kontakten med mamma avtok, og det kunne gå et par måneder mellom hver gang vi så henne. Riktignok ringte hun regelmessig, men det meste dreide seg om hva hun og Knut hadde gjort, og hva de skulle gjøre.

Avstanden mellom oss ble bare større etter som tiden gikk, og vi ble mer og mer glade i Elise. Stemoren vår ble en mamma som var til stede i vår hverdag og som brydde seg på en god måte.

Les også (+) Jeg fikk barn med eksen til venninnen min. Så kom hun på besøk ...

Det ble slutt

Årene gikk, og vi etablerte oss etter endt utdannelse. Pål ble samboer og fikk en datter. Mamma glimret fortsatt med sitt fravær.

Det er Elise som fyller rollen som bestemor. Hun strikker, syr, sitter barnevakt og følger opp. Mens mamma stikker innom med dyre gaver en gang iblant og tror at det er nok.

For snart ett år siden ble det slutt mellom Knut og mamma. Da ble hun deprimert og tok hyppigere kontakt enn tidligere. Hun trengte støttespillere, noen som trøstet og var der for henne, og regnet med at vi skulle stå der med åpne armer.

Men det var hverken Pål eller jeg villige til. Det gikk en tid før hun forsto at hun ikke bare kunne komme tilbake som om ingenting hadde skjedd.

– Jeg har alltid vært glad i dere, men du må da forstå at livet ikke har vært så lett for meg heller, sutret hun da jeg prøvde å forklare hvordan jeg følte situasjonen, og at det at hun reiste sin vei da jeg var bare 12 år gammel og trengte henne veldig, faktisk hadde fått konsekvenser.

Hun trivdes ikke i den nye leiligheten, klaget hun. Hun hadde lyst til å bytte jobb, hun savnet hytta til Knut. Hun beklaget at hun ikke har råd til det ene og det andre og at hun heller ikke har råd til å være så raus med gavene til oss som før.

– Det var ikke gaver og penger vi trengte, mamma. Det var deg som mamma, men du var der aldri for oss, sa jeg. – Du var der aldri når vi trengte deg, så du kan ikke vente at vi skal stå på pinne for deg nå.

Hun ble sint og begynte igjen å forsvare seg. Jeg lot henne snakke, men selv sa jeg ikke noe mer. Det var ikke mer å si.

Hun valgte i sin tid bort barna sine og kan ikke regne med at vi skal stå der parat for henne, selv om forholdet hennes til Knut er slutt.

Nå skal jeg gifte meg. Det har ikke vært i mine tanker å inkludere moren min i gifteplaner og forberedelser. Det er Elise jeg går til. Hun er der alltid.

Hun har tid til å lytte og er engasjert. Hun strålte da jeg ba henne om å hjelpe meg i anledning bryllupet. Hun kjenner meg og er en del av livet vårt. Det er hun, sammen med pappa, som er blitt kjent med familien til kjæresten min og som blir invitert til dem på grilling og båtturer.

Jeg må ærlig innrømme at jeg sjelden snakker om min egen mor. Det faller bare ikke naturlig. Hun er fornærmet for at jeg ikke inkluderer henne i bryllupsplanene.

Hun ser ikke at jeg fremdeles er den datteren hun har sviktet, at jeg for alltid bærer en del av barnet i meg, det hun en gang svek så hjerteløst. Hun ser på meg som en voksen person hun er moren til, en datter hun tror hun har rettigheter til og krav på oppmerksomhet fra, fordi hun en gang har satt meg til verden.

Jeg mistenker moren min for å tro at bryllupet mitt er en anledning for henne til å knytte bånd til meg igjen, en god anledning til å vise svigerfamilien min at hun er en viktig del av livet mitt, derfor vil hun være med på bryllupsforberedelsene.

Det kommer ikke til å skje. Jeg bestemte meg allerede da Fredrik og jeg ble sammen: Hvis vi kom til å gifte oss, skulle moren min bli invitert på lik linje med de andre gjestene og ikke være en del av arrangementet som resten av den nære familien.

Hun kan komme, spise, eventuelt danse og så gå. Resten tar vi andre oss av. Hun skal være en gjest, akkurat som da jeg ble konfirmert.

Les også (+) Mannen min kom hjem først dagen etter firmafesten. Innrømmelsen hans kom som lyn fra klar himmel

Ikke troverdig

Hun kan være så sjalu hun bare vil på vårt forhold til Elise. Jeg har en sterkere lojalitet til Elise enn hva jeg har til min biologiske mor. Og det kan mamma takke seg selv for. Skal jeg være helt ærlig, så synes jeg hun bare hadde godt av å bli forlatt av Knut.

Hun kan sutre og klage og være fortvilet, men at det er synd på henne nå, unnskylder ikke det hun gjorde mot oss den gang.

De frasene hun kommer med om at hun angrer, at hun skulle valgt annerledes, at hun var umoden på den tiden og lignende, alt dette er det for sent å komme med.

Dessuten virker hun ikke troverdig. For jeg er sikker på at det er ikke anger og savn som gjør at hun har begynt å kontakte oss så ofte og plutselig vil være en del av livet vårt. Grunnen er at hun trenger oss fordi Knut har forlatt henne.

Hverken Pål eller jeg er så dumme at vi tror kontaktbehovet hennes kommer til å vare. Straks hun finner seg en ny mann, kommer vi nok hverken til å høre fra eller se noe til henne.

Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes min egen mor er et overfladisk menneske som ikke ser annet enn seg selv og sine egne behov.

Og hvor overfladisk og naiv må hun ikke være, hvis hun virkelig kunne tro at vi bare ville slå en strek over alt som har skjedd og nå velge henne fremfor Elise?

Elise har vært til stede i mitt liv i 15 år, hun har et stort hjerte, og jeg er svært glad i henne. Jeg vil gå så langt som å si at det er Elise som nå er min mamma. Min biologiske mor er nesten som en fremmed.

Fremdeles klarer jeg ikke å forstå at mamma kunne velge som hun gjorde den gangen. Derfor er det også på mange måter så vanskelig å ta henne på alvor og respektere henne i dag.

Det nytter iallfall ikke å sutre seg til å bli inkludert som en som står meg nær og som dermed deltar i forberedelsene til mitt bryllup som en vanlig og god mamma. Det er for sent.

Når sant skal sies og jeg er helt ærlig mot meg selv, så vil det heller ikke bli noe tap om hun uteblir helt fra min store dag. Det vil ikke forundre meg i det hele tatt om hun lar være å komme.

Når hun ikke får det som hun vil, skal hun spille martyr og si nei takk til innbydelsen. Jeg vet jo hvor opptatt hun er av sine egne følelser.

For meg må hun bare utebli, for det går ikke ut over andre enn henne selv. Meg kan hun ikke såre lenger.

Det viktigste er at pappa, Elise, Pål og hans familie deler denne gledesdagen med meg. Det er vi som har samhold og tette familiebånd. Det er vi som alltid vil være der for hverandre.

Mamma har en hel verden der ute med menn hun kan treffe. Det får bli hennes skjebne.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

– For tre år siden begynte jeg på ungdomsskolen. Da startet mobbingen

Venninnen min hadde en perfekt ektemann, det ville jeg også ha. Så fortalte hun sannheten