Kjære kone. Jeg vet hva du holder på med. Det er ubegripelig

Kjære konen min

Det er mitt inn­trykk at det all­tid er kvin­ner som skri­ver brev i den­ne spal­ten, men i dag skal jeg, din mann, snek­re sam­me noen ord til deg.

Gjen­nom noen år nå har jeg sett hvor­dan li­vet ditt har end­ret seg grad­vis.

Nå vet jeg ikke len­ger hvor­dan jeg skal an­gri­pe de val­ge­ne du tar, som for meg er ube­gri­pe­li­ge.

Fle­re gan­ger har jeg sagt til deg at jeg sy­nes at du drik­ker for mye, men hver gang har du blåst av det, ba­ga­tel­li­sert og sagt at det fak­tisk er sunt å drikke et glass el­ler to med vin hver dag.

«Jeg ska­der da in­gen og har kon­troll», har du sagt, hvis jeg har nevnt at du kun­ne ha druk­ket mind­re og sjeld­ne­re.

Jeg tror nå at du er blitt al­ko­ho­li­sert, kjæ­re kone, at du er alkoholiker, og det gjør meg vondt, for jeg els­ker deg fort­satt, til tross.

Du og jeg har en så lang og fin his­to­rie sam­men, og den øns­ker jeg på in­gen måte å øde­leg­ge ved å gå fra deg. Sa­ken er også at du og jeg har det fint sam­men stort sett hele ti­den. Vi krang­ler ikke. I vårt hjem er det ro og fred.

Det som er trist, er at bar­na våre har be­gynt å re­age­re.

«Mam­ma drik­ker for mye, pap­pa. Du må ta tak i det», sier de til meg, som om det er mitt an­svar.

De sier at de har gitt opp å snakke med deg for­di du for­nek­ter og går i selv­for­svar. Men er an­sva­ret mitt? Jeg sy­nes ikke det.

Når du sit­ter med ditt glass med vin, ska­der du ikke meg. Jeg li­der da ikke for­di du tøm­mer i deg en rød­vins­kar­tong el­ler to ukent­lig. Det be­kym­rings­ful­le er at du ska­der deg selv.

Og jeg for­står ikke hvor­for du ikke kan sit­te for­an TV-en én kveld, uten det­te glas­set med vin for­an deg.

Du sier at du stort sett bare tar ett glass, men det vet jeg at ikke stem­mer, for jeg finner sta­dig po­ser som har lig­get inne i kar­ton­ger, kas­tet i rest­av­fal­let.

Folk jeg kjen­ner sier at kar­ton­ger med vin er en fel­le, og jeg må si meg enig. Du tryk­ker og vi­nen renner ut, uten at du har fø­lel­se med hvor mye som er tatt og hvor mye som er igjen.

Det siste hal­ve året har jeg for­søkt å reg­ne ut hvor mye du får i deg dag­lig og jeg er kom­met til rundt en li­ter. Det er mye for en li­ten og nett kvin­ne­kropp.

At du av og til snak­ker uty­de­lig for­di du er be­ru­set, er også en kjens­gjer­ning. På en helt van­lig hverdag kan du nær­mest stab­be deg i seng på kvelden.

Ja, du går på jobb, tre­ner og hol­der deg i form. Ja, du hol­der hjem­met vårt i or­den og ser ald­ri ustelt ut. Jeg kan ikke ta deg for noen av dis­se tin­ge­ne.

Men jeg kan si at du be­hand­ler krop­pen din som en søp­pel­kas­se og at det gjør meg trist å se at du «lig­ger un­der al­ko­ho­len».

Nå er det mitt håp at du le­ser det­te og for­står at det er jeg som snak­ker til deg. Vel­ger du å gå ut av rus­mis­bru­ket, skal jeg støt­te deg. Jeg er helt sik­ker på at du får et enda bedre liv uten din dag­li­ge dose med vin.

Hilsen din bekymrede ektemann

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Vi har vært gift i 30 år og så skjer dette. Hvordan kunne du?

Vi hadde vært gift i alle år, så ble barna store og flyttet ut. Da startet problemene