Brevet jeg aldri sendte
Kjære datter, dette må du vite om eksmannen din
Jeg har vært gjennom det samme som deg.
Kjære datter
Jeg er fortvilet, for ordene mine til deg, min datter, når ikke frem.
Du er sint, skuffet, fortvilet og føler deg tråkket på. Du føler deg latterliggjort og bedratt av en du ga ditt hjerte til, og derfor er du nå full av den følelsen som ikke gagner noe; hat.
Å bli skilt er tøft om du vil det eller ikke, og for den som ikke vil, er det ekstra vanskelig. Du er den personen som ufrivillig er blitt alene.
En gang for mer enn førti år siden var det jeg som gikk gjennom det samme.
Jeg kjenner meg igjen i alle dine reaksjoner, kjæreste Victoria. Jeg konverterte sårheten og tårene til et raseri som gjorde meg til en annen person enn jeg var.
Jeg klarte ikke lenger å se hva som var best for dere, barna. Jeg var bare ute etter å straffe faren deres, som hadde forlatt meg og fant en ny kjæreste.
Etterpåklokskap er vondt. Ennå gjør det vondt å tenke på den krigen jeg startet og holdt liv i. Faren deres sa at han var glad i meg fortsatt, men ikke på den måten en mann bør elske sin kone.
Han ønsket at vi skulle fortsette å være venner. Det var umulig for meg, og fra da av hadde jeg en fiende, som jeg bare snakket negativt om; deres far.
Jeg skammer meg når jeg tenker på at jeg hindret dere i å være sammen med ham, og på at jeg alltid sa noe negativt om ham hvis dere sa noe bra. Det finnes ingen unnskyldning. Jeg var dum!
Nå er det du som er rammet og du som er dum, og jeg lider med de to barna dere har, som elsker dere begge like høyt.
Jeg vil si til deg at du tar feil når du tror at hat er kjærlighetens motstykke.
Hat kommer til uttrykk fordi du fortsatt elsker. Det motsatte av å elske er å være likegyldig.
«Ikke si noe mer til meg, mamma, du aner ikke hvordan han er», sier du.
Jo, jeg aner. Jeg ser at du går den samme veien som jeg gikk, og jeg vet at du om noen år kommer til å klandre deg selv fordi du ikke klarte å være klokere.
Denne julen har jeg ikke klart å kose meg, for jeg har tenkt på hvordan ting kunne og burde ha vært.
Du sier at det er din eksmanns skyld, men vet du, du kan ikke legge all skyld på ham, for du kunne ha valgt å håndtere bruddet på en bedre måte, slik at barna dine ikke kom i klem mellom deg og ham.
Jeg er lei meg på dine vegne. Jeg er fortvilet på dine vegne. Kan du ikke prøve ta deg sammen for barnas skyld?
Det er nå mange år siden jeg ble venn igjen med din far, en mann som aldri begynte å hate meg, selv om jeg uttrykte mitt hat til ham. Han har tilgitt alle de dumme tingene jeg sa og gjorde.
Din pappa er en fin mann. At vi ikke hadde en fremtid sammen, fordi vi var for ulike, ser jeg i dag.
Det jeg prøver å si, er at du også kommer til å lande i dette, men vær så snill, vær smartere og
klokere enn meg.
Land i dette nå. Gi barna den oppveksten de fortjener. La de elske faren sin som de alltid har elsket ham.
Jeg er grenseløst glad i deg og er her for deg når du trenger meg. Konverter sorgen til en kunnskap om livet. Aksepter situasjonen som den er og tenk at det beste du kan gjøre nå, er å være god venn med ham du egentlig ennå elsker.
Hilsen din mor
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
