Leserne forteller
I ettertid innser jeg hvor utrolig naiv og dum jeg var
Det var gjort i beste mening, men rett skal være rett; jeg hadde mye av skylden selv.
Etter en tøff tid på jobben med lange arbeidsdager, hadde jeg bevilget meg tre uker på ferie til et sted sør i Europa, til det vi kaller for Syden.
Faktisk hadde jeg aldri vært på Syden-ferie før, eller reist alene. Så jeg gledet meg til å oppleve varme og en fremmed kultur.
De første dagene gikk med til soling, bading og til å bli kjent i området. Men jeg fant raskt de restaurantene og kafeene jeg likte best.
En kveld havnet jeg på en lokal pub. I baren sto det en vakker, ung gutt – Tony. Han smilte vennlig, men det var noe trist og sårt bak smilet.
Jeg ble sittende der ganske lenge den kvelden, drakk god vin og koste meg. Tittet av og til over på Tony, men snakket ikke med ham. Neste kveld gikk jeg tilbake. Jeg innrømmer at jeg var spent på om han var der, og det var han.
Den kvelden var det forholdsvis lite folk i baren, så vi snakket en del sammen. Da han spurte om vi skulle gå et annet sted etter stengetid, sa jeg ja.
Den kvelden fortalte han meg om deg selv. Han fortalte om fattigslige forhold, om en trist oppvekst og syke foreldre. Derfor hadde han reist til dette feriestedet tre somre på rad for å tjene litt ekstra.
Jeg ble etter hvert svært fascinert av Tony. Han var så ung, bare 21 år gammel, og så åpen og tillitsfull. Jeg var eldre enn Tony, hele 15 år, men det forhindret ikke at vi fikk en helt spesiell kontakt. Vi pratet om alt mulig; om livet generelt, drømmer og ønsker for fremtiden.
Jeg følte meg trist når han snakket om fremtiden. Han hadde ingen spesielle ønsker eller tanker, han ville bare ut av det livet han levde. Men han visste ikke hvordan.
Jeg foreslo at han burde få seg en skikkelig utdannelse. Han sa at det var vanskelig. Alt var vanskelig der han kom fra. Han sa at den som ikke dadde opplevd forholdene der, umulig kunne forstå hva han mente og snakket om.
Vi møttes hver eneste dag resten av ferien min. Men vi gjorde aldri annet enn å snakke sammen. Kan hende jeg ga ham en impulsiv klem fra tid til annen, men det var også alt.
Vi trivdes i hverandres selskap. Han savnet sin mor, sa han. Kanskje så han på meg som en slags morserstatning, en som kunne gi ham trøst og oppmuntring i et land langt hjemmefra.
På en måte ønsket jeg å beskytte ham. Gi ham litt glede i livet. Det handlet ikke på noen måte om forelskelse, men jeg hadde et inderlig ønske om å se de vakre, grønne øynene hans glitre.
Når vi var ute og spiste, leide bil og kjørte litt rundt, eller slappet av med en øl eller en flaske vin, insisterte jeg alltid på å betale. I begynnelsen protesterte han, men jeg så også lettelsen i øynene hans.
Jeg visste at han ikke tjente stort, at det var lite igjen av månedslønnen når han hadde betalt hybel og mat.
Les også (+) Jeg nektet å godta min nye svigerdatter
Håpet han på noe mer?
Da det begynte å nærme seg hjemreise, merket jeg en forandring hos ham. Han spurte meg stadig oftere om Norge og hjembyen min; om mulighetene til å få seg jobb der.
Han var veldig opptatt av at jeg skulle begynne i ny jobb som revisor når jeg kom hjem, og ble svært imponert da han til slutt fikk halt ut av meg hva jeg ville komme til å tjene i året.
– Har du egen leilighet? spurte han. – Egen bil?
Jeg måtte svare bekreftende på begge deler. Om jeg bodde alene? Ja, det gjorde jeg også. Jeg hadde et forholdsvis langvarig samboerskap bak meg. Det var slutt for lengst.
Men jeg likte dårlig den vendingen samtalene våre hadde tatt. Men så slo jeg det fra meg. Jeg regnet med at det bare kom av ekte interesse for landet jeg kom fra og hva jeg skulle hjem til. Kvelden før jeg skulle reise, var jeg innom baren for å si adjø. Men denne kvelden var han ikke der. Jeg fikk beskjed om at han hadde fri.
Jeg satte meg likevel ned med et glass vin, for jeg regnet med at han ville dukke opp. Det gjorde han ikke. Jeg syntes det var underlig. Han visste jo at jeg skulle dra tidlig neste morgen.
Jeg gikk tilbake til hotellet og skrev et brev til ham. Takket for hyggelig selskap, og skrev også at jeg håpet at vi alltid kunne være gode venner. Så plukket jeg frem det jeg hadde igjen av kontanter, ca. 300 norske kroner, og la dem i konvolutten. Så leverte jeg brevet i baren.
Jeg tenkte mye på ham etter jeg kom hjem. Hvordan hadde han det? Selv om jeg ikke var forelsket i ham og ikke følte meg tiltrukket av ham som mann, var jeg blitt oppriktig glad i ham som venn.
Den store aldersforskjellen hadde jeg aldri skjenket en tanke. Vi hadde jo bare vært venner, og vennskap har ingen aldersgrense. Men det triste livet hans bekymret meg.
Etter to måneder fikk jeg brev fra ham, der han beklaget at han ikke hadde møtt opp den siste kvelden. Han hatet avskjeder, skrev han. Og så takket han så mye for pengene. De hadde berget ham gjennom den måneden.
Jeg skrev tilbake og fortalte om den nye jobben min og om livet hjemme. Også denne gangen la jeg ved penger i brevet. Og slik fortsatte vi å brevveksle.
Fra tid til annen sendte han meg en liten presang, og jeg sendte ham noen hundrelapper hver måned. Etter et halvt års tid fikk jeg et brev der han fortalte at han hadde flyttet hjem og begynt på universitetet.
Det ble oppriktig glad for at han nå tok fatt i sin egen livssituasjon. Det skrev jeg også, og la ved 1000 kroner som en oppmuntring til å fortsette studiene.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Jeg hadde vært naiv
Sommeren etter ble det ingen lang ferie på meg. Dessuten hadde jeg truffet en kjekk mann, og var opp over ørene forelsket. Jeg fortalte Petter om min unge venn i Syden, og at jeg følte meg som en slags reservemamma for ham.
Petter bare smilte av det hele, og sa at det var bra jeg ikke hadde reist så ofte alene sydover. Da hadde jeg kanskje hatt et helt haleheng av unge, triste menn som jeg følte en slags forpliktelse overfor.
Etter en tid flyttet vi sammen, og livet var deilig. Men jeg fortsatte å brevveksle med Tony og sende ham penger. Det gjorde jeg faktisk i tre år! Men jeg fortalte ham aldri om Petter.
Plutselig fikk jeg et brev fra Utenriksdepartementet. Til min forskrekkelse hadde Tony søkt om besøksvisum til Norge og hadde oppgitt meg som kontaktperson.
UD ønsket en bekreftelse fra meg på at jeg ville stå økonomisk ansvarlig for ham i de tre månedene han hadde søkt om å få være her. De ville ha en bekreftelse på at jeg hadde økonomi til det, og ville ha kopi av både lønnsslipp og siste års ligningsattest!
Jeg var sjokkert – og sint. Tony hadde skrevet til meg like før, men ikke nevnt dette med ett ord. Hva var det egentlig han trodde? At han kunne få jobb her, eller at jeg skulle forsørge ham?
Samme kveld satte jeg meg ned og skrev et langt brev til ham. Jeg forsøkte å forklare ham situasjonen og realitetene slik de var, og denne gangen la jeg ikke ved penger.
Det gikk tre uker før jeg fikk svar fra ham. Det var rystende lesning. Han hadde trodd at pengene jeg hadde sendt ham over år, hadde vært min måte å kjøpe ham på. Det hadde ført til at han nå følte at han sto i gjeld til meg, og den var han nå beredt til å betale tilbake.
Han tilbød meg regelrett sex og sin «kjærlighet», mot at jeg tok hånd om han økonomisk!
Han tilbød seg som gigolo, og jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Det ble aldri til at jeg svarte på det brevet, men i flere måneder var jeg redd når det ringte på døren. Tenk om han plutselig sto der og forlangte økonomisk støtte!
Dette er heldigvis et tilbakelagt stadium nå. Det er snart ett år siden henvendelsen fra UD. I ettertid innser jeg hvor utrolig naiv og dum jeg var, men det var gjort i beste mening.
Likevel kunne det ha fått uante konsekvenser. Derfor råder jeg andre til å bruke hodet mer enn jeg gjorde hvis man blir fascinert av sørgmodige øyne i utlandet. Ikke all hjelp er hjelp til selvhjelp.
Men rett skal være rett; jeg hadde mye av skylden selv. Det falt meg bare aldri inn at hjelpen min kunne misforstås, så til de grader!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
