BREVET JEG ALDRI SENDTE
Kjære alle venner, familien min og min eksmann. Det er med sorg og skam at jeg må innrømme at dere fikk rett. Gresset var ikke grønnere på den andre siden
Jeg ble forelsket og sviktet familien min.
Kjære alle venner, familien min og min eksmann, disse ordene er til dere.
Det er med sorg og skam at jeg må innrømme at dere fikk rett. Gresset var ikke grønnere på den andre siden. Tvert imot, det viste seg å være både brunsvidd og trist.
Nå sitter jeg og angrer på store valg jeg tok, og på alt bråket jeg forårsaket i hele fjor.
For ett år siden skulle jeg bare på en liten «luftetur» til Danmark med to gode venninner. Hverdagspliktene hadde gjort dagene mine grå, følte jeg, og jeg var klar for å ha det moro og kose meg.
Det skal dere vite; jeg hadde ingen baktanker da jeg dro på denne turen. Adspredelse og litt fri var det eneste jeg ønsket meg.
Selv om jeg følte at hverdagen var kjedelig, var jeg også glad i det livet jeg hadde. Det var forutsigbart og godt. Mannen min og jeg hadde to barn, rekkehus og trygghet.
Men jeg møtte Harald på turen, en fraskilt mann, som bergtok meg fra første øyeblikk mine øyne møtte hans.
Han satt ved et bord med noen kamerater og kom rett bort til meg da han merket at jeg responderte. «Skal vi danse?», sa han galant.
Han var høy, mørk, flott og morsom og kvikk i replikken. Før jeg visste ordet av det var jeg hodestups forelsket.
At jeg var gift og hadde familie, ble plutselig helt uvesentlig. «Tror dere på den ene, store kjærligheten, og at den kan komme sånn plutselig?», husker jeg at jeg spurte venninnene mine.
De sa at de trodde på slikt, men at det gjaldt å bruke hodet.
Jeg brukte ikke hodet de neste ukene og månedene. I stedet ble jeg kjæresten til en mann jeg ikke visste noe om.
Han drev med udefinerbare forretninger og hadde ikke et fast bosted, og han proppet meg full av ideer om hva jeg burde gjøre når jeg forlot mannen min.
«Vi kjenner deg ikke igjen, er du klar over hva du driver med?», spurte du, mamma.
Jeg sa at jeg endelig forsto hvor tomt ekteskapet mitt hadde vært i mange år.
Jeg sa også: «Når du møter den store kjærligheten, har du ikke et reelt valg.» Jeg trodde på dette selv.
Jeg kjøpte en leilighet med pengene jeg fikk ut av samlivsbruddet, og min nye kjærlighet flyttet inn. Han viste seg å være lite tålmodig med barn og fikk meg til å oppdra ungene mine med den samme jernhånden som han praktiserte overfor sine.
Jeg torde ikke annet, av frykt for at han skulle mislike meg. Det jeg ikke så, var at han gradvis fikk full kontroll over meg, og etter hvert var marerittet et faktum.
Jeg levde med en mann som tråkket på meg, og som behandlet meg dårlig. Han snakket nedsettende om alle jeg var glad i, og gradvis mistet jeg meg selv.
Nei, gresset var ikke grønt der jeg var. Det endte heldigvis med at han fant en annen å tråkke på, og her sitter jeg nå, helt alene.
Jeg skammer meg, og jeg angrer. Angrer på alt jeg ødela for dere, kjære eksmann og barn. Angrer på at jeg ikke tok imot deres råd, familie og venner.
Hvordan mitt liv skal bli nå, vet jeg ikke, men jeg skal finne tilbake til meg selv, det må jeg.
I mellomtiden håper jeg at andre kan lære noe av mine feil. Ikke la deg friste, samme hvor flott det virker.
Hilsen mamma, venninne og din tidligere kone
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
