DE BLÅ SIDENE
Jeg vil aldri glemme det som skjedde den natten og ryktene etterpå
På et lite sted som vårt, florerte ryktene.
Det var sankthansaften, og jeg var endelig kommet hjem etter skolegang i storbyen, noen timers båtreise unna. Været var av verste sort, med vannrett regn fra sørvest. Det var godt å komme hjem, bare være hjemme og prate med mamma og pappa.
I byen hadde jeg bodd hos slektninger og hadde det fint. To andre jenter fra hjembygda var også der, og vi var mye sammen. Noen kortvarige kjæresteforhold hadde jeg også hatt, slik det er når man er 17 år. Bare kjekke folk, ikke noe tull.
Etter en uke hjemme var det samling på Huset. Det var sommer, og flere enn jeg var kommet hjem. Vi hadde ingen veiforbindelse til andre bygder, men vi var en del ungdommer som kjente hverandre godt.
Nå skulle vi samles på ungdomshuset, spille musikk, danse litt, prate og kose oss med smørbrød og kaffe. Guttene hadde med seg litt å drikke på av forskjellig slag, men ingen var annet enn i godt humør.
Blant ungdommene som kom på Huset var det en som var gift. Han var litt opp i 20-årene og hadde barn. Det var ikke vanlig at familiefolk kom sammen med oss helt unge en sånn kveld. Ivar var kjent for ikke å være helt god. Han hadde blant annet brutt seg inn hos en dame da han var bare 15 år gammel og skremt henne opp og rispet henne med kniv, visstnok.
Påtaleunnlatelse var reaksjonen, og han fikk ingen oppfølging ellers – det fantes ikke slike spesielle tiltak på den tiden. De fleste var skeptiske til Ivar, og selv var jeg redd for ham etter flere rare hendelser i barndommen. Han bodde på en av nabogårdene. Kona hans var selvsagt hjemme denne kvelden, hos de små ungene.
I påsken det samme året hadde det også vært treff på Huset. Da jeg gikk hjem fra den festen, hadde Ivar kommet syklende mot meg. Jeg ble redd. Han spurte etter en annen av naboguttene, om jeg visste om han var dratt hjem. Det visste jeg ikke, og Ivar foretok seg ikke noe, bare syklet ved siden av meg til jeg kom til min vei hjem. Han skulle videre. Antagelig var ikke Ivar sikker på om vi var alene ute, og var redd for at nabogutten kunne dukke opp.
Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending
Overfallet
Nå var det juli, sommernatten var lys og fager, og vi forlot alle Huset i spredt orden. Jeg hadde en småkjæreste som ville følge meg et stykke på veien hjem, for jeg hadde lang vei gjennom ubebodd område.
Etter å ha gått en stund, hørte vi at det kom folk etter veien, og gjemte oss i skogen. Godt skjult kunne vi se at Ivar og den andre nabogutten kom syklende sammen hjemover. Vi tok oss god tid, for vi ville være sikre på at de hadde dratt hjem, og så gikk vi også videre. Veien gikk over en høyde hvor vi var godt synlig. Vennen min fulgte meg et stykke videre, og snudde så. Klokka var nå halv fire, og det var helt lyst, slik det er i nord.
Snart så jeg Ivar komme syklende mot meg i vill fart. Med tanke på at han ikke hadde prøvd på noe i påsken, ble jeg ikke så skremt til å begynne med, men det skulle fort ta slutt. Det som skjedde, var at han hoppet av sykkelen og tok kvelertak på meg. Jeg var nesten borte, men idet vi gikk over ende, klarte jeg å sparke ham unna – jeg var en sterk jente. Jeg fikk pust og tanke tilbake og skjønte at nå gjaldt det å være smart.
Så startet en vel to timer lang kamp, et forsøk på ikke å bli utsatt for noe mer. Jeg hadde jo kjent Ivar i hele mitt 17 år lange liv, og nå prøvde jeg å appellere til fornuft. Da han roet seg litt, prøvde jeg å ta sykkelen for å stikke av med den. Det gikk selvsagt ikke, og han ble på nytt voldelig. Han tok tak i klærne og holdt meg fast og truet meg.
Han prøvde å overtale meg til å bli med bort til en granskog et stykke fra veien. Der vil han gjøre det av med meg, tenkte jeg, og klarte å avverge det. Men så kom vi forbi en låve. Der ble jeg dratt inn, og nå rev han av meg klærne nedentil. Men det viste seg at han ikke var i stand til å ha noe samleie, og det ble min redning. Følgene ville nok ha blitt annerledes i mitt videre liv hvis det hadde endt med voldtekt.
Jeg sa det var på tide at jeg kom meg hjem.
– Tenk hvor redde de kommer til å bli hvis jeg ikke er i hus når de skal i fjøset, sa jeg.
Og så kom jeg på noe lurt, jeg lovet at jeg skulle møte ham to kvelder senere, i utmarka mellom gårdene våre. Det ble godtatt, og nå bar det hjemover. Vi skilte lag da vi kom til min gårdsvei, og omsider kom jeg meg inn hjemme, klokken halv seks om morgenen.
Like etter sto foreldrene mine opp, for det var fjøstid. Hulkende fortalte jeg hva som hadde skjedd. Det ble stor oppstandelse. Pappa insisterte på at dette skulle anmeldes, selv om Ivar var nabo og foreldrene våre var venner. Vi måtte vente til det ble telefontid for å få kontakt med lensmannen. Og nå skjedde det ting.
Først var det legesjekk hos distriktslegen. Halsen min var blåsvart, helt rundt og bak på nakken. Ellers hadde jeg litt rifter og skitt på klærne, og legen noterte min detaljerte forklaring. Lensmannen kom hjem til oss, og jeg ble med ham til åstedet, der vi blant annet fant en lighter som senere viste seg å være Ivars. I løpet av dagen ble han arrestert, og neste dag var det klart at han fikk fire ukers varetekt.
Les også (+): Vi har aldri bodd sammen, likevel har vi tre barn
Stygge rykter
Nå kom reaksjonen, både min og andres. På et lite sted som vårt, florerte ryktene. Selv om alle visste hvordan Ivar var, så ble det satt spørsmålstegn ved meg. Sladrekjerringene fikk det til at jeg hadde gått fra mann til mann på Huset den kvelden, så jeg hadde nærmest meg selv å takke.
Jeg hadde ikke fortalt til alle og enhver hva som hadde hendt, så hendelsesforløpet ble gjenstand for mye spekulasjon. De fleste var selvsagt både sjokkert og redde, mens noen få spekulerte og laget all verdens rare rykter.
Jeg hevet meg over alt som ble sagt. Jeg visste jo hva som hadde skjedd, de fikk tro hva de ville. Men sommeren ble ikke god. Heldigvis kom jeg meg vekk etter et par uker, til et stort stevne for ungdom, langt borte. Det var trygt og godt, men natten før jeg skulle reise hjem, hadde jeg mareritt om at Ivar sto og ventet på togstasjonen for å gjøre opp og straffe meg.
Etter sommeren skulle jeg igjen reise bort, bo på hybel og klare meg selv. Jeg var blitt engstelig, men bestemte meg for at Ivars overfall ikke skulle ødelegge livet mitt.
Det var bare å dra pusten dypt inn og gå ut, alene, venne seg til å komme hjem til en tom hybel. Det gikk etter hvert fint. Verre var det i hjembygda, der kunne jeg risikere å treffe på Ivar. Så der gikk jeg aldri ut alene. Men noen år senere flyttet han fra bygda, og få år senere døde han. Da ble det endelig trygt å ferdes overalt.
Politimannen som tok opp avhør av meg, og på det grunnlaget sørget for at det ble reist tiltale, var enestående. Han tok vare på meg og sa at han visste hvordan en slik hendelse var i et lite lokalsamfunn. Jeg kan nok takke hans fine oppførsel for at jeg kom til å føle meg som et skikkelig menneske videre i livet.
Men rettssaken ble et stort mareritt. Ivar hadde krav på en forsvarer, og denne forsvarerens utspørring og måten han prøvde å så tvil om min forklaring, var nesten verre enn selve hendelsen. Det endte med at Ivar ble dømt til fire måneders fengsel for overfall og krenkelser av meg.
Selv om jeg ikke har hatt nevneverdige problemer etter overfallet, har nok hendelsen påvirket livet mer enn jeg velger å tro, når det gjelder forholdet til menn og mitt samliv i ekteskapet. Og da døtrene våre var ungdommer, krevde jeg at de alltid varslet dersom de ikke kom hjem til avtalt tid. Det gjorde de heldigvis. Nå er jeg mormor og lever et rolig og godt liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
