Leserne forteller
Johan skulle ha den fulle kontroll over meg. Så hendte det som endret alt
Jeg var mye yngre enn ham, og han hadde nok regnet med at jeg kunne formes som han ville.
Jeg ble forelsket allerede første gang jeg traff Johan. Han var en fremgangsrik forretningsmann innen databransjen, og han reiste verden rundt.
Dessuten var han like sjenerøs og godhjertet som han var verdensvant, trodde jeg. Det var altså ikke så merkelig at jeg, som var mye yngre og dessuten oppvokst i enkle kår på landsbygda, falt pladask.
Fra første dag var Johan svært beskyttende overfor meg, faktisk oppførte han seg mer som en far enn som en elsker. Men det syntes jeg den gang var trygt og deilig.
Jeg tok det som omsorg og kjærlighet når han kom med gode råd om frisyre og klær, og selv om jeg som regel ikke fulgte rådene, var det smigrende at han brydde seg så mye om meg at han interesserte seg for slike bagateller.
Jeg forsto ikke da at dette var et utslag av hans sterke kontrollbehov.
Mangel på respekt
Da vi giftet oss, sluttet jeg å jobbe fordi Johan ønsket det.
– Det er ingen mening i at min kone skal slite seg ut i en butikk, sa han på sin lune og faderlige måte.
– Jeg har råd til at du kan være hjemme.
Og jeg syntes det var fint å ta livet mer med ro, i hvert fall for en stund. Å være luksusfrue hadde jeg ikke noe imot.
Jeg kjente meg heller privilegert som hadde en mann som kunne forsørge meg og som skjemte meg bort med gaver og blomster.
Men det gikk ikke mange ukene før jeg likevel begynte å lengte etter min travle, trivelige arbeidsplass. Det ble kjedelig ikke å ha andre plikter enn å stelle hus og lage mat.
Johans stadige bemerkninger og kritikk når det gjaldt min klesstil og hårsveis, begynte også å gå meg på nervene.
Jeg forsto etter hvert at det ikke hadde noe med kjærlig omsorg å gjøre, heller en mangel på respekt for hvem jeg var og hva jeg sto for.
Jeg var ofte med ham i selskaper og på representasjonsmiddager og traff da alle slags mennesker.
Men Johan syntes jeg stakk meg negativt ut fra de andre kvinnene, siden jeg, som han hevdet, hadde så vulgær og dårlig smak.
– Jeg la merke til at du ikke lyttet særlig til mine råd før vi giftet oss, men nå, min kjære, blir du nødt til det, sa han bestemt og så på meg med smale øyne.
– Jeg finner meg ikke i at min kone skjemmer ut oss begge med rare kleskjøp fra billigbutikker.
Han sa dette med mild stemme, men med harde, kritiske øyne. Jeg følte meg ydmyket av ordene hans. Dette var ikke omsorg, det var å utøve makt.
Likevel kunne jeg på en måte forstå ham. Jeg var en dongerijente med langt hår. Jeg sminket meg lite og likte ikke å dolle meg opp.
Jeg lignet ikke på de elegante kvinnene hans forretningsforbindelser pleide å ha med seg når de representerte.
Derfor ble jeg motvillig med ham til elegante og rådyre klesbutikker, hvor han plukket ut fire-fem svært damete drakter til meg.
Motvillig lot jeg meg også overtale til å klippe håret. Med min nye frisyre og med kostbare merkeklær fra topp til tå ble jeg vel en representativ kone for Johan.
Men når jeg så meg i speilet, kjente jeg nesten ikke meg selv igjen. Hvor var det blitt av meg, den egentlige Lena?
Det stoppet ikke med frisyre og klær. Det var flere feil ved meg som måtte rettes på, ifølge Johan. Han syntes at jeg sa så mye galt og dumt.
Jeg tilpasset meg ikke de samtaleemner og de meninger som var førende i hans bekjentskapskrets.
Jeg bare stirret på ham, forsto ikke hva han mente. Jeg hadde mange interesser og kunne da konversere om det meste. Men hva Johan snakket om, var at jeg hadde gal innstilling og altfor venstrevridde holdninger.
Da forsto jeg hva han siktet til. For når bekjentskapskretsen hans kom inn på sitt yndlingsemne – penger og aksjer – viste jeg nok altfor tydelig at jeg kjedet meg grundig.
Jeg er oppdratt med at penger ikke er alt, og når Johan og hans venner diskuterte hvor store kupp de gjorde på børsen, følte jeg bare vemmelse.
Jeg var også dundrende uenig i synet deres på offentlig velferd.
De snakket vidt og bredt om hvordan sykehuspersonale, barnehagelærere og andre i omsorgsyrker klaget og krevde uten å gjøre jobben sin skikkelig.
Disse menneskene var late, uten fremdrift og stilte bare krav. Sykmeldte seg i ett kjør, gjorde de også.
Dessuten mente Johan og vennene at alt pratet om arbeidsløshet bare var tull. Det var enkelt å skaffe seg jobb og jobbe seg opp, hvis man bare ville, mente de.
Slike argumenter kunne jeg ikke bare nikke til og late som jeg var enig i. Jeg var rungende uenig, og det sa jeg. Jeg fortalte at på det lille stedet hvor jeg vokste opp, gikk mange mennesker arbeidsløse. Ikke fordi de var late, men fordi det ganske enkelt ikke fantes nok arbeidsplasser.
– Dette finner jeg meg ikke i en gang til, sa Johan da vi hadde kommet hjem.
Han sa det ikke på en sint måte, mer som en faderlig befaling. Han kløp meg gemyttlig i kinnet og sa at hans venner kunne tro at jeg var en slags sosialist om jeg ikke sluttet å hevde så mange underlige meninger.
– Det må vi slutte med, ikke sant? sa han som om han snakket til et barn, men jeg oppfattet den truende undertonen.
Plutselig ble jeg redd. Jeg våget ikke å si ham imot, bare nikket stumt. Aldri hadde jeg kjent noen som så fullstendig ville forandre meg. Hvorfor hadde han giftet seg med meg, når absolutt ikke noe ved meg var bra nok?
Les også (+): Jeg forsto ikke at han brukte hersketeknikk for å psyke meg ned. Til slutt skjønte jeg hva jeg var gift med
Passet ikke sammen
Sannheten var vel at han hadde regnet med at jeg som var så ung og beundret ham så til de grader, kunne formes som en leirklump. Han respekterte meg ikke og elsket meg ikke som den jeg var.
For første gang gikk det opp for meg at vi ikke passet sammen.
Men jeg hadde vent meg til det luksuriøse livet han ga meg – en stor og velutstyrt leilighet i byens beste strøk, bil og båt, glamorøse feriereiser – derfor fortsatte jeg å svelge ydmykelsene og irettesettelsene hans.
Jeg endret hverken meninger eller innstilling, jeg bare tidde og lot som om jeg holdt med ham og vennene hans.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle savne den slitsomme jobben på supermarkedet, men det gjorde jeg faktisk.
Enda mer savnet jeg mine gamle venner, jeg hadde nesten aldri anledning til å være sammen med dem nå. Dessuten visste jeg at Johan mislikte dem, de var ikke fine og skolerte nok.
Jeg visste godt at Johan undertrykte meg, men jeg hadde ikke styrke til å bryte opp fra forholdet. Men så hendte det noe som ga meg den styrken jeg trengte – jeg oppdaget nemlig at han hadde et forhold til en annen kvinne.
Jeg ble hverken sjalu eller lei meg, noe som bare var et bevis på at jeg ikke elsket ham lenger. Derimot ble jeg veldig skuffet.
Jeg hadde gjort alt han hadde bedt meg om, omtrent utslettet meg selv – likevel var han utro! Jeg kunne ikke forstå og ikke tilgi, samtidig kjentes det som en lettelse.
Han beklaget ikke det som hadde skjedd, men ga meg skylden fordi jeg var så gjenstridig. Og jeg som hadde strevd så for å bli slik han ville ha meg!
– Greit, sa jeg bare. – Jeg går!
Jeg så at han ble forfjamset. Dette hadde han ikke ventet. Trodde vel jeg bare skulle tie og tåle, jeg som hadde vært heldig å gjøre et så godt parti.
Les også (+): Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat
Fri
Jeg forlot ham samme ettermiddag. Stolt og med løftet hode gikk jeg ut av døren og Johans snobbete liv med min gamle, slitte koffert. Den fine, nye i skinn, som jeg hadde fått av ham, lot jeg stå igjen.
De første ukene fikk jeg bo hos en venninne, så fikk jeg tak i en enkel toroms leilighet i en drabantby. Den dagen jeg satte nøkkelen i egen dør, kjente jeg ingenting annet enn ren og skjær glede.
Jeg var fri. Endelig kunne jeg være meg selv igjen! Enda gladere ble jeg da jeg fikk igjen jobben på min gamle arbeidsplass, dagligvarebutikken på supermarkedet.
Jeg slet en del med mareritt om nettene i denne perioden. Drømte om Johan og at jeg var hans fange. Derfor var det så skjønt å våkne opp hver morgen og oppdage at jeg var fri.
Johan lå ikke lenger ved siden av meg i sengen, jeg var alene. Den konstante overvåkningen var historie.
Jeg var gift med Johan i tre år, og selv om de årene var fylt av luksus og fine reiser, så er det tre år jeg aldri ville hatt tilbake. De er et mørkt kapittel i mitt liv.
Visst fikk jeg oppleve spennende og interessante ting – med reiser til Malaysia, Bahamas og andre paradisøyer – men om jeg reiste på første klasse, reiste jeg som en fange med overvåkning og kritikk døgnet rundt.
Og for å få fred var jeg tvunget til å utslette meg selv. Det blir ingen lykkelig av i lengden.
I dag lever jeg med en ny mann. En mann med samme innstilling som jeg selv har til livet og til hva som er viktig her i verden.
Han klager aldri på klærne eller frisyren min. Heller ikke forsøker han å sette munnkurv på meg når vi treffer venner og bekjente.
Roger er kort sagt alt hva Johan ikke var, og jeg elsker ham av hele mitt hjerte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 12/07 2024.
