LESERNE FORTELLER
Jeg ville skilles, men avtalen jeg signerte for mange år siden hadde ødelagt alt
Jeg ser i dag at det var et livsfarlig løp, for jeg ble økonomisk avhengig av ham.
For 50 år siden ble kvinner ofte værende i dårlige ekteskap fordi de innså at de ikke kom til å klare seg selv etter en skilsmisse. Mange tror at dette er en problemstilling som ikke finnes i dagens samfunn. Kvinner flest jobber og er selvstendige. De er ikke avhengig av en mann. Vel, jeg skal dele en historie som viser noe helt annet, og jeg er sikker på at mange vil kjenne seg igjen.
Da jeg var 20 år, ble jeg sammen med en mann som var mange år eldre enn meg, og jeg ble besnæret av hans voksne væremåte og lot ham ta avgjørelser som jeg ikkeså de langsiktige konsekvensene av.
«Flytt inn hos meg», sa han, og jeg flyttet inn på hans gård, som han hadde arvet av sine foreldre, på odel. «Du trenger ikke å gå mer på skole, jeg skal forsørge deg», sa han, da jeg ville ta en utdannelse.Fordi han var klar for å få barn, igangsatte vi i stedet vårt familieprosjekt.
De første årene med R hadde jeg det bra, og jeg huskerat både vennene og søsknene mine så på meg som heldig, for jeg fikk jo bo på en fin gård og slapp å gjøre annet enn å stelle hjemme. Nå og da jobbet jeg deltid på et sykehjem, men det var mest for å ha noen lommepenger. Strøm, husleie eller andre utgifter tok kjæresten min seg av.
Jeg ser i dag at det var et livsfarlig løp, for jeg ble avhengig av ham. Da vi fikk barn og jeg forsto hvilken gammeldags mann jeg hadde satset på, og hvor vanskelig han kunne være å leve sammen med, var jeg på et vis fanget.
Heldigvis hadde jeg de to flotte barna våre. Da de vokste opp, fokuserte jeg på dem,og det var så mange gleder som veide opp for det somvar utfordrende. Jeg var en mamma som la min sjel og mitt hjerte i å følge oppjentene våre. Fordi jeg ikke jobbet fulltid, hadde jeg tid i massevis.
Hjemme var det R som bestemte. For å slippe å spørre ham om hver krone jeg trengte, fortsatte jeg å jobbe deltid. Vi pusset opp og fikk det fint, og jeg fikk høre hvor heldig jeg var som hadde et så flott hjem. Det var noen år da jeg klarte å glede meg over dette; jeg flyttet fokuset fra det som ikke var bra, til glede over materiell vellykkethet.
Ungene ble store og etter hvert flyttet de ut. Jeg vil si at det var da jeg forsto hvor ulykkelig jeg var. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt og tenkte på hvordan livet ville bli hvis jeg skilte meg. Han likte ikke venninnene mine, og han hadde meninger om ting som kolliderte fullstendig med mitt verdisyn.
Stadig følte jeg at han begrenset meg gjennom å latterliggjøre mine drømmer. Det var så mye jeg ønsket meg ut av og bort fra.
Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Jeg eide ingenting
Nå skal det sies at han ikke var ond eller voldelig. Han hadde bare et sort-hvitt-syn på verden. Hvis jeg mente noe annet enn ham, kom setningen: «Du skjønner at du er på villspor nå, så smart er du.»
For hver gang dette skjedde, var det som om noe døde i meg.
Men saken var: Han eide gården og jeg ingen ting. Han hadde inntekt, og jeg hadde ingen utdannelse som ville gi meg en god jobb.
Jeg regnet ut hva jeg kom til å tjene som fulltidsansatt på sykehjemmet jeg tok vakter på, og konkluderte med at jeg ikke hadde penger til å bo for meg selv. Det ville i så tilfelle bli et liv der hver krone måtte snus, og jeg innså at jeg ikke kom til å håndtere det.
Så jeg ble hos mannen jeg ikke lenger elsket. Jeg fortsatte å sove i en ekteseng der det ikke lenger var kjærlighet. Jeg lot meg dominere og ble mer og mer ensom.
Når døtrene våre kom hjem til jul, lyste jeg opp. Deres nærvær gjorde at jeg følte meg lykkelig, til tross. Derfor er det ikke rart at de ikke merket hvor hardt jeg slet. De var vant til farens skråsikre stil og var glad i ham som han var. Det skal han ha; han har hele veien vært en god far.
Jeg ble 50 og feiret med stor fest. Tilsynelatende så alt bra ut. Kanskje var jeg forsonet med min skjebne. Jeg husker jeg tenkte at jeg måtte gjøre det beste ut av tilværelsen jeg hadde. Det livet jeg drømte om, kom uansett aldri til å komme.
Egentlig ville jeg ta utdannelse i voksen alder, men mannen min mente det var tull, og jeg orket ikke å diskutere med ham fordi det føltes håpløst. Han vant alltid diskusjonene vi hadde. «Du er for gammel», sa han, og jeg innså at han kanskje hadde rett.
Gjennom årene hadde jeg iblant slengt inn en Lotto-kupong, og utallige ganger hadde jeg dagdrømt om alt det fine jeg skulle gjøre om jeg vant. Om det «bare» var snakk om en million, skulle jeg benytte dem godt. Jeg skulle kjøpe meg en liten leilighet og flytte ut. Om jeg vant mer, skulle jentene få litt, og jeg skulle ta den utdannelsen jeg hele livet hadde ønsket å ta.
Det var drømmer, bare drømmer. Jeg hadde innsett at jeg aldri kom til å vinne mer enn 60 kroner. Den ene gangen jeg hadde kjøpt en kupong det året jeg fylte 53 år, hadde jeg egentlig glemt det da jeg fikk en telefon fra et nummer jeg så hørte hjemme i Hedmark.
En dame ville ha bekreftet at jeg var meg, og deretter kunne hun fortelle det utrolige: Hovedpremien var min; jeg hadde vunnet masse penger.
Det føltes absurd. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, tenke eller gjøre.
Først og fremst: Skulle jeg si noe til mannen jeg ønsket å skille meg fra? Og: Hadde han noen rettigheter når det gjaldt min gevinst?
Da jeg som ung flyttet sammen med min mann, skrev jeg under på at gården var hans særeie, og i denne kontrakten sto det også at fremtidige ervervede verdier også skulle være særeie. I mange år hadde jeg angret på at jeg signerte denne avtalen, men brått snudde alt: Takket være dette var pengene bare mine!
Det som skjedde, var at jeg endelig fikk friheten som jeg hadde drømt om. Pengene gjorde at jeg ikke lenger var avhengig av mannen min.
Les også (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten
Skilsmissen
Da jeg sa til ham at jeg ville skilles, ble han først opprørt og sint, men så roet han seg, og det slo meg at han kanskje heller ikke hadde vært veldig fornøyd i ekteskapet. Lotto-gevinsten var så stor at jeg bestemte meg for å gi ham en liten del, og han tok imot og vi skiltes som gode venner, utrolig nok.
Jo, penger kan løse opp i mye, det vet jeg i dag. Jeg kjøpte en fin leilighet, ny bil og hadde fremdeles penger i banken. Døtrene mine fikk nok til å betale ned studiegjelden sin, og vi reiste på en fin ferie sammen. Endelig kunne jeg ta regien på mitt eget liv.
De siste årene har jeg sittet på skolebenken. «Tullete», vil mange sikkert si, fordi jeg nærmer meg pensjonsalder, men for meg er det viktig å realisere drømmen jeg har båret på siden jeg var ung.
Jeg skal endelig få min bachelor og kan søke jobber innenfor mitt felt. I motsetning til andre voksne som tar utdannelse, er jeg ikke avhengig av å jobbe ved siden av studiene, og jeg storkoser meg.
Jeg deler min historie for å belyse hva god eller dårlig økonomi betyr for livskvaliteten. Når vi ikke har penger, er vi flinke til å si at penger ikke er alt, og at det er andre ting som betyr noe. Selvfølgelig er dette riktig, men samtidig er det viktig at vi erkjenner hvor mange begrensninger somligger i å ha lite.
Det hører med til min historie at både min eksmann og jeg har funnet ny kjærlighet i livet. Han har møtt en som beundrer hans væremåte, og jeg har møtt en mann som er ydmyk for mine tanker og drømmer.
Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan vi hadde hatt det om det ikke var for pengene jeg vant. Sannheten er at jeg aldri hadde forlatt ham, slik situasjonen var. De økonomiske sidene av skilsmissen ville ha blitt for tøffe for meg.
Nå tenker jeg på alle dem som er fanget på samme måte og jeg tenker at også de skulle ha vunnet i Lotto – slik at de kunne ha fått sin frihet og få et godt liv. Jeg unner alle den lykken jeg opplever nå.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
