BREVET JEG ALDRI SENDTE
Jeg ville jo bare bli elsket, ikke skape problemer
Hold rundt meg. Si at jeg betyr noe – at også mitt liv er noe verdt.
Til min søster
Hvorfor forsøker dere heller ikke å forstå meg? Dette brevet er til deg, storesøster, men også alle de menneskene som er rundt oss.
Ja, jeg er innesluttet til tider. Ja, iblant er jeg helt avkoblet fra alt og alle. Ja, jeg er negativ og sliter med å se det som er bra i mitt liv. Ja, dere har rett. Jeg er ikke en person som bringer med seg glede og energi.
Men hvorfor ble det slik? Jeg vokste opp på et barnehjem fordi moren min ikke evnet å ta vare på meg. Bare de som har vokst opp på en institusjon, vet hvordan det kan være. Det var min opplevelse at jeg ikke hadde den trygge havnen andre barn hadde og at jeg manglet tilhørighet.
Når jeg ser tilbake, ser jeg at ingen fulgte meg opp. Dagene besto av regler og strenge rutiner, og jeg måtte forholde meg til mange hele tiden. Det gjorde meg redd.
Etter årene på barnehjem har jeg rett og slett ikke taklet at andre har krevd respekt. Allerede som ung spurte jeg meg selv: Hvorfor skal jeg vise andre respekt når ingen viser respekt for meg? Jeg fikk ikke omsorg eller ble verdsatt for den jeg var.
Alltid, hele veien, er jeg blitt fortalt at jeg må endre meg. Å være meg har ikke vært bra nok noe sted.
Jeg har et hjerte, jeg også, og en sår sjel. Nå er jeg en voksen dame, men likevel går jeg rundt og føler meg som et lite, såret barn.
Jeg bar med meg den triste barndommen inn i voksenlivet, og jeg møtte en mann som utøvde maktmisbruk i stedet for å elske meg og løfte meg opp.
Med andre ord fortsatte mitt utmattende liv. Jeg føler at jeg har stått alene om alt siden jeg ble født.
Du, storesøster, vokste opp med vår far og din mor som tok vare på deg. Den faren som fulgte opp deg, er også min pappa, men han glemte meg.
Du sier at jeg må legge bak meg de dumme valgene vårt opphav en gang tok. «Bare du kan gjøre fremtiden bra», sier du. Jeg vet at du har rett, men det er ikke så lett. Fortiden henger ved meg, vil ikke gi slipp. Den lille jenta som føler seg forlatt, vil ikke forlate meg.
Jeg skulle ha ønsket at du og alle andre forsøkte å forstå meg bedre, at dere prøvde å se bakenfor min bitre fasade. Egentlig trenger jeg bare å vite at jeg ikke står helt alene i verden – at dere er glad i meg som jeg er.
Jeg vil at dere skal vite at jeg hver dag jobber med meg selv for å bli den dere ønsker at jeg skal være. At jeg ikke klarer det, er stein til byrden. Ikke bra nok, det er meg i egen person.
Innerst inne vet jeg at vendepunktet ikke kan komme før jeg blir elsket for den jeg er, med mine feil. Det har ennå ikke skjedd at et annet menneske har vært så glad i meg.
Ikke glem at jeg er den lille jenta som ble plassert på et barnehjem – et barn som ikke fikk vokse opp med en mamma eller pappa. Hold rundt meg. Si at jeg betyr noe – at også mitt liv er noe verdt. Kanskje da vil jeg kunne begynne å bli glad i meg selv.
Hilsen lillesøster
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
