– Jeg ville bli oppdaget for jeg orket ikke mer dobbeltliv

Det var mens kona var på nattevakt som sykepleier og barna hadde sovnet, at Jonas listet seg opp på loftet og fant frem hemmeligheten sin.

– Jeg har erfart at andre ikke er problemet, snarere mitt eget syn på meg selv. Jeg strever fortsatt med å akseptere meg som jeg er. Min kristne tro gjør det ikke enklere, skrev Jonas til oss.

Og nå skal jeg møte ham.

Jeg speider etter Jonas (52). Vi har avtalt å dele en pizza under praten.

Det står også en pent kledd dame og ser etter noen. Plutselig går det opp for meg.

Det er Janne, hun som Jonas helt siden slutten av ungdomsskolen stengte inne. Jeg vinker. Smilende kommer den høye, pene skikkelsen mot meg.

– Hei, så hyggelig.

Også stemmen er feminin.

– Jeg ble tidlig fascinert av det feminine, som lekre kjoler og sminke, og også finne større åpenhet enn det var blant gutta. Jeg likte å snakke om følelser.

Helt i starten av samtalen måtte jeg spørre: – Hva skal jeg kalle deg, han, hun, hen?

Janne vil kalles hun, og Jonas han.

– Jeg forstår at det ikke er soleklart. Det har det heller ikke vært for meg. Som Jonas ville jeg helst være «en vanlig gutt», men han var ikke det. Jeg er ikke koblet så enkelt. Helt siden tenårene har det foregått en indre kamp i meg. Det er både vondt og vanskelig.

Lenge skammet han seg over følelsene som dukket opp inni ham.

– Var det ingen å prate med?

– I min ungdom var selv homo et skjellsord. Transpersoner hadde folk knapt hørt om, og i den sekkebetegnelsen hører jeg hjemme. Det fant jeg først ut på videregående. I mitt strenge, kristne barndomshjem var det ikke rom for å være «en sånn». Jeg stengte følelsene inni meg til begge mine foreldre var gått ut av tiden. Da var jeg for lengst gift og hadde to barn, sier Janne.

– Heller ikke min kone visste hva jeg skjulte.

– Hvordan fungerte ekteskapet?

– Jeg elsket henne, sier Janne.

– Og døtrene våre er helt fantastiske! De er nå er i begynnelsen av 20-årene. Men jeg ødela ekteskapet ved å lyve. Jeg skjulte en side av meg selv som stadig fikk et sterkere behov for å slippe fri, kvinnen i meg. I meg bor det både en mann og en kvinne.

Forvirrende

Det er fremdeles Jonas folk flest kjenner.

– Jeg er ennå ikke helt åpen, selv om mine nærmeste også har møtt Janne. Det ser ikke ut til å gjøre noen uvel. Folk er mest opptatt av å vise hensyn: «Vil du at vi skal kalle deg hen?» Hen er jo et kjønnsnøytralt pronomen i tredje entall. Det korrekte er vel å bruke det der du ikke definerer deg som hverken mann eller kvinne, eller der kjønnet er ukjent. Jeg definerer meg jo tidvis som begge deler. Det er ingen tvil om at det er forvirrende.

Janne ler.

– Hvordan vil du beskrive merkelappen trans?

– For meg har det ingenting med seksualitet å gjøre. Det handler om kjønns­identitet, men jeg har ikke et varig behov for å endre den jeg. Jeg er som sagt både hun og han. Kroppen sier fra. Jeg tror vi alle trenger mer åpenhet om emnet. Da vil det forhåpentligvis bli lettere å forstå.

– Har du kontakt med andre som er trans?

Hun rister på hodet.

– Ennå trenger jeg å utforske dette alene, sier Janne.

– I stedet har jeg lest meg opp. Det virker som vi i likhet med andre mennesker, er forskjellige. For meg handler det kun om å slippe kvinnen og mannen fri, når hver enkelt av dem melder seg. Uff, det høres jo helt schizofrent ut, men er altså ikke det, understreker hun.

– De to identitetene er også veldig ulike. Janne trenger for eksempel god tid om morgenen, og ikke bare for å sminke seg, men hun elsker å dekke bordet og lage en sunn, delikat frokost. Jonas spretter inn og ut av dusjen, smører seg en brødblings og fyker ut av huset.

– Vil det si at du går på jobb både som mann og kvinne?

– Nei, det er bare Jonas som får fyke ut, innrømmer Janne og dytter «furteleppen» frem.

– Å være her som kvinne derimot er helt i orden. Jeg prøver det ut der ingen kjenner meg.

Les også (+): Naboens verandadør sto på gløtt. Jeg kommer aldri til å glemme synet som møtte meg

Slik er jeg

Mens kona var på nattevakt og barna sov, listet Jonas seg opp på loftet og og hentet frem den store esken med den hemmelige pynten, parykken, sminken, silkeundertøyet og dameklærne.

– Jeg trengte de timene alene. Først da jeg fikk være Janne, ble jeg hel.

Med årene har behovet for å hente frem henne blitt sterkere.

– Hjemme er jeg nå mer kvinne enn mann. Det kan også være at jeg ønsket å bli avslørt av ekskona.

Det var en kveld han sluttet å skjule Janne, og pakket ikke bort klær og sminke.

– Nå er det åtte år siden. Laila kom hjem og braste inn på soverommet: «Hva er dette for noe?» I hendene holdt hun parykken og kjolen til Janne. Hun skjønte det umiddelbart. «Hvorfor har du ikke sagt noe?» spurte hun.

– Der og da la jeg alle kortene på bordet, gråtende. Jeg var fryktelig redd for å miste henne, og nettopp det skjedde. Hun sa: «Det er ikke fordi du er trans, men fordi du løy for meg!» Hun stolte ikke lenger på meg.

I dag er ekskonen gift på nytt og barna store nok til å kjenne til sannheten.

– Hvordan reagerte de?

– Til å starte med lo de bare, forteller hun og ler selv.

– Som Janne er jeg nå med dem og handler klær og sminke. De gir meg mange gode tips, smiler hun.

– Jeg har erfart at andre ikke er problemet, snarere mitt eget syn på meg selv. Jeg strever fortsatt med å akseptere meg som jeg er. Min kristne tro gjør det ikke enklere. Til tider føles det slitsomt å være trans. Det jeg liker minst, er alt maset om – «kom deg ut av skapet!» De som kjenner til Janne, mener det vil være det beste for meg. Her og nå er det for meg nok å ha friheten til å skifte identitet hjemme, og av og til gå ut som Janne. Dette må jeg finne ut av selv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg var utro og ble avslørt. Av min datter

Jeg hadde lovet å støtte datteren min samme hva. Men jeg sviktet