De blå sidene
Jeg hadde lovet å støtte datteren min samme hva. Men jeg sviktet
Da datteren min fortalte hva som hadde skjedd, lovet jeg å støtte henne uansett hvilket valg hun tok. Men jeg klarte ikke å holde løftet jeg hadde gitt henne.
Min datter Stine begynte å snakke om at hun ønsket seg barn for mange år siden. Den gangen hadde hun vært sammen med kjæresten sin i ett års tid, og de var fortsatt veldig unge.
Jeg tror egentlig ikke hun mente det helt alvorlig, for hun hadde mye igjen av utdannelsen, og et barn passet absolutt ikke inn foreløpig. Forholdet til kjæresten varte imidlertid ikke, og etter to års samboerskap flyttet de hver for seg.
Men selv om Stine ble singel, sluttet hun ikke å snakke om barn. Jeg ble litt bekymret og sa til henne at hun virkelig burde finne en far til dette barnet først.
Nå er det to år siden hun reiste på sommerferie til England. Hun skulle reise litt alene, og litt sammen med venninner.
Jeg fikk flere meldinger fra henne i løpet av ferien, og det kom etter hvert frem at hun hadde møtt en gutt. Det virket som om hun trivdes på ferien, og det var godt å høre at hun hadde det bra.
Senere den sommeren fikk jeg imidlertid en sjokkmelding jeg sent vil glemme. Jeg hadde selv vært på ferie, og mine barn hentet meg på togstasjonen.
Det var nesten en måned siden Stine hadde vært i England, og hun var nå hjemme og jobbet på det lokale sykehjemmet.
I bilen på vei hjem virket alt greit, og jeg gledet meg til å tilbringe noen sommeruker sammen med dem.
Men bare noen minutter etter at vi var kommet hjem, sa Stine at det var noe hun måtte fortelle meg. Hun var gravid med ham hun hadde møtt i England, men forholdet var slutt mellom dem.
Det var som om alt svartnet for meg, jeg klarte ikke si noe annet enn at vi fikk snakke om det senere.
Nå ville jeg pakke ut og slappe av litt. Jeg var helt ute av meg, og etterpå kom samtalen som måtte komme.
Stine gråt, og jeg sa at når situasjonen var som den var, mente jeg det var best med abort.
Hun skulle begynne på en mastergrad om bare noen måneder, og det innebar syv måneders utveksling i utlandet. Hvordan skulle det gå hvis hun beholdt barnet?
Jeg tok selv en abort før jeg fikk mitt første barn. Den gangen var jeg 24 år og syntes ikke at jeg hadde vært sammen med kjæresten min lenge nok. Jeg visste at jeg ikke var klar for å bli mor, derfor var ikke aborten så vanskelig å takle.
Jeg håpet nå at Stine skulle gjøre det samme. Ikke var hun ferdig med utdannelsen sin, og ikke hadde hun kjæreste. Hun kunne ikke mene at hun var klar for å bli mor nå!
Usikker
Etter et par uker reiste Stine og jeg til legen hennes inne i byen. Hun ville gå inn alene, selv om jeg tilbød meg å bli med.
Da hun kom ut igjen, hadde hun med seg informasjon om det å få barn, og det å ta abort. Jeg forsto at hun var usikker, og jeg sa at jeg ville støtte henne uansett hvilket valg hun tok.
Samtidig prøvde jeg å få henne til å se hvor vanskelig det ville bli med et barn nå. Jeg kunne ikke ta vare på barnet mens hun gjorde ferdig utdannelsen, og jeg var redd for at det ble for mye for henne å være alene om ansvaret.
Etter som tiden gikk, forsto jeg at hun ble mer og mer usikker. Det gjorde meg også usikker og bekymret for hva som ville skje hvis hun valgte feil.
Jeg så for meg at hun aldri ville få oppleve forelskelse igjen, og at hun ikke skulle klare å gjøre ferdig utdanningen sin.
Jeg var redd for at barnet skulle bli en for stor belastning for henne, at hun ikke ville klare det enorme ansvaret alene.
Derfor ble jeg lettet da jeg fikk høre at hun endelig hadde fått time på sykehuset for abort. Fortvilelsen min var derimot enorm da jeg forsto at hun et par dager senere hadde ombestemt seg.
Jeg klarte ikke la være å si at jeg syntes hun begikk en stor feil. Følelsene rev i meg. Jeg ville så gjerne holde løftet mitt om å støtte henne uansett, men samtidig følte jeg at dette ble feil, og at jeg måtte beskytte henne.
Men det virket ikke som om hun hørte på meg, og jeg ble sikrere og sikrere på at hun faktisk skulle ha dette barnet.
Overraskelsen var derfor stor da jeg en dag fikk en tekstmelding med beskjed om at hun hadde tatt abort likevel. Jeg må innrømme at jeg var lettet.
Jeg var sikker på at dette var det riktige valget, og gleden over at hun endelig hadde tatt til fornuft, var stor. Denne gleden skulle imidlertid vise seg å bli kortvarig.
Les også (+): Mannen min «hjalp» venninnen min hele tiden. Jeg måtte finne ut hva de egentlig holdt på med
Anger
Det tok ikke lang tid før jeg forsto at Stine slet med anger etter aborten. Vi har bestandig hatt et nært og åpent forhold.
Nå ble hun veldig avvisende, og kommunikasjonen mellom oss opphørte nesten helt. Jeg torde ikke ringe henne lenger, og hun tok ikke kontakt med meg.
Når vi snakket sammen, var hun ofte sur og innesluttet. Jeg ville så gjerne nå inn til henne, men forsto ikke hvordan jeg skulle gjøre det.
Julen ble vond dette året. Stine var innesluttet og viste med hele seg at hun ikke hadde noe ønske om å være hjemme.
De siste årene har jeg feiret jul sammen med mine to barn, og julaften har vært vår spesielle dag, men i år ble den ikke sånn.
En isfront lå mellom Stine og meg. Den gode kontakten vi en gang hadde, var som forsvunnet. Min ærlige, åpne og pratsomme datter var blitt forvandlet til en sur og innadvendt jente.
Uansett hva jeg gjorde eller sa, ble det feil. Jeg følte at jeg hadde mislyktes helt som mor, at jeg hadde dyttet barnet mitt unna meg når det trengte meg mest, og jeg begynte å bli virkelig bekymret for at dette hadde ødelagt det fine forholdet vårt for alltid.
I senere tid har vi prøvd å snakke om det som skjedde den sommeren hun var gravid. Det er snart to år siden, og jeg ser nå at jeg ikke klarte å støtte henne i hennes valg, selv om jeg sa at jeg skulle gjøre det.
Jeg skjønner at jeg dyttet henne unna meg, selv om jeg trodde jeg var en støtte for henne. Det ligger fremdeles mellom oss, og det er vanskeligere å ta kontakt med henne nå enn det var før.
Jeg vet ikke lenger om hun vil snakke med meg. Det er en følelse som gjør vondt, som gnager i hjertet mitt, og som jeg gjerne skulle vært foruten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
