Leserne forteller
Jeg elsker sønnen min, men jeg kan ikke la ham manipulere meg
«Kjære mammaen min», skriver han og ber om penger.
Da jeg ble mor, var det mitt livs største og mest fantastiske hendelse. Øyeblikket da min etterlengtede sønn ble lagt i armene mine, kunne ikke måles med noe annet, for hjertet mitt svulmet av følelser jeg ikke trodde var mulig å føle.
Det var den betingelsesløse kjærligheten som kom inn i min tilværelse da Thomas kom til verden.
Tore og jeg hadde vært gift i åtte år og hadde ønsket oss barn helt siden vi sa ja til hverandre, og derfor nøt vi å være foreldre til et lite barn. Vår nydelige sønn fikk så mye kjærlighet og oppmerksomhet som det er mulig å få.
Når han sa «Se på meg», så vi på ham.
Hver eneste gang. Og vi klappet og skrøt ham opp i skyene for hver nye ting eller hvert ord han lærte seg.
Jeg er så glad for de årene, for når jeg tenker tilbake, er det som om hjertet fylles med ømhet og glede. Han var en levende og skjønn gutt, veldig aktiv og nysgjerrig.
Jeg tenker at vi var flinke omsorgspersoner, som lot ham prøve og feile, og vi var sjelden strenge eller sinte på ham, selv om han etter hvert som han ble eldre, fant på mye rart.
Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Manipulerte han meg?
Da han begynte på skolen, var han ikke veldig konsentrert om fagene, men i idrett fremhevet han seg, og det dro vi nytte av.
Tore vokste opp med friidrett og tok med Thomas på det, og han lo da han kom hjem og fortalte at han løp fra alle de andre på samme alder.
Vi tullet med at han skulle bli verdensmester, og i noen år syntes sønnen vår at det var morsomt å trene, men så ble han tenåring og ville plutselig ikke mer. Andre ting, som dataspill, lokket mer.
Faglig gikk det sånn passe på ungdomsskolen, og da han var ferdig der, var han ikke veldig interessert i mer skolegang.
«Ikke alle kan få en teoretisk utdannelse, sats på å bli snekker», sa vi.
Han begynte på yrkesfag, men droppet ut, og det var i den perioden problemene våre begynte.
Vi forsøkte virkelig å være tålmodige og guidet ham som best vi kunne, men han ble mer og mer tverr og vanskelig, og han begynte å vanke sammen med personer vi ikke likte at han vanket sammen med.
«La meg være, dere kan ikke lenger bestemme over meg», sa han.
Samtidig som han sa dette, tok han det for gitt at han fikk bo hjemme og at vi ga ham penger til hva det enn måtte være.
På en måte så jeg hvor det bar, men Thomas var en sjarmerende og utadvendt gutt med sterke overtalelsesevner, og han spilte på hvor glad jeg var i ham.
«Glad i deg, mamma», sa han, hver gang jeg stakk til ham noen hundrelapper.
De ordene smeltet meg. Jeg sa til alle andre at han bare trengte litt tid til å bli voksen, og det var dette jeg håpet var sannheten.
Når han dro ut på kveldene og ikke var kommet hjem neste dag, forsøkte jeg å normalisere det, men uroen lå i meg og gjorde meg søvnløs.
«Hva driver dere med på nettene?» spurte vi ofte.
«Vi gamer», sa han.
Døgnet ble snudd på hodet, og vi hadde en sønn som bare sov når vi andre var våkne. Han sto ikke engang opp for å spise middag.
Tore sa at vi måtte ta grep, men jeg tok Thomas i forsvar.
«Det går over, han er så ung», sa jeg.
Til venner og familie sa jeg at han hadde bestemt seg for å bli tømrer, selv om jeg visste at det ikke var tilfelle.
Jeg begynte å dekke over – mye og ofte. Kanskje løy jeg til og med for å sette sønnen min i et bedre lys.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Slutt på de fine ordene
I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg gjorde ham en bjørnetjeneste.
Jeg ga ham mer og mer penger, selv om han ikke kunne forklare hva han brukte dem til, og selv om Tore sa at det måtte bli stopp.
Karusellen begynte å gå så fort at jeg mistet helt kontrollen.
Vår sønn fylte 20 år og hadde rotet i flere år da jeg endelig forsøkte å sette ned foten. På det tidspunktet hadde vi mistanker om at det var snakk om rus også.
«Vi er glad i deg og dette kan ikke fortsette», sa jeg.
«Mamma», sa han først, og på en slik måte som alltid fikk meg til å smelte, men da jeg sa at det var alvor og at han ikke lenger fikk manipulere meg, ble han sint og kalte meg drittkjerring.
Da jeg endelig torde å sette krav til ham, ble det slutt på de fine ordene om at han var glad i meg. Sønnen jeg hadde gjort alt for, ble truende og begynte å stjele hjemme.
Jeg gråt meg i søvn hver kveld. «Hvordan kunne dette skje – vi har jo gitt ham alt?» sa jeg til mannen min.
Vi søkte hjelp, men fordi han var blitt 20 år før vi agerte, var det ingen hjelp å få. Han måtte selv søke hjelp, sa de i hjelpeapparatet.
Vi ble rådet til å kaste ham ut hjemmefra, men jeg fikk ikke det til. Så lenge han bodde hos oss hadde vi en slags kontroll, følte jeg.
I fire år var det et helvete hjemme. Både Tore og jeg levde under skoen på en labil, ung mann, som var blitt en rusavhengig.
Han nektet å kontakte NAV og bodde gratis hjemme. Nederlaget jeg følte, var voldsomt. Vi hadde fostret opp ett barn og klarte ikke engang å gjøre ham til en ansvarlig person. Jeg følte at det var vår skyld – at vi hadde feilet.
Da Tore for noen år siden bestemte seg for å få slutt på situasjonen vi levde under, endte det i en slåsskamp mellom far og sønn.
Jeg sto vettskremt i et hjørne og så at de to jeg elsket mest i verden, var i et voldsomt basketak. Det var ikke noe annet å gjøre; jeg måtte ringe til politiet.
Det var Thomas som gikk løs på faren først, og jeg måtte være ærlig om dette. Etter den episoden har jeg ikke hatt kontakt med sønnen vår.
Vi anmeldte ham ikke, men han ble kastet ut. Og selv om det er grusomt, har jeg hatt det roligere og bedre siden da. Jeg gråt riktignok i flere dager før jeg klarte å stå i avgjørelsen, men vet nå at den var riktig.
Jeg har en sønn jeg elsker, og som jeg ønsker alt godt i livet, men vi kan ikke ha kontakt. Han har skrevet meldinger til meg, som har gjort meg skjelven og trist.
«Kjære mammaen min», skriver han, og ber om penger.
Men når jeg sier at han ikke kan få mer, kaller han meg en drittkjerring.
Kommer vi til å leve resten av livet uten å ha kontakt med den sønnen vi ønsket oss så inderlig, og som vi ble så glade for å få?
Ofte spør jeg meg selv om dette, og jeg vet at svaret kanskje er ja. Årene går, og Thomas viser ingen vilje til å gå inn i seg selv og endre livet sitt.
I en situasjon som vår er selvransakelse noe som griper tak i deg stadig vekk. Var jeg for snill og ettergivende – digget vi ham for mye – stilte vi for få krav? Noen ganger tenker jeg at det var her vi feilet.
Men kanskje var også alt tilfeldig, styrt av hans sterke vilje og nysgjerrighet. Når rusavhengigheten er et faktum, mister du deg selv og blir til en annen person, en du egentlig ikke ønsker å være. Det er en sykdom.
Jeg vet at vi har gjort alt vi kan for å hjelpe Thomas. Nå er han en voksen mann som må finne ut av ting selv. Så mange løfter er brutt, så mye tillit er misbrukt.
Jeg kan ikke bruke flere år på å være opprørt, trist, redd eller sint. Jeg kan ikke la ham fortsette å manipulere meg fordi jeg er så inderlig glad i ham.
Jeg er blitt ærligere nå og forteller andre at jeg ikke har kontakt med sønnen vår.
«Hvordan klarer du å leve med savnet?» spør noen.
Jeg sier at kjærligheten ikke er forandret, og at vi tar imot ham den dagen han viser vilje til endring, men foreløpig må jeg finne andre gleder i livet.
Heldigvis har jeg Tore, bautaen i min tilværelse og verdens snilleste mann. Sammen bærer vi håpet med oss.
Jeg kommer aldri til å slutte å tro at vi en dag kan få en normal familierelasjon, men det krever at sønnen vår tar et oppgjør med livet han lever og de dårlige valgene han tar hver dag.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
