De blå sidene
Etter at min mann døde, oppsto en vond konflikt med mine sønner
– Ordene til min sønn skar seg inn i meg som en kniv
Mannen min var 15 år eldre enn meg, men det hadde aldri vært et problem. Vi hadde to sønner og bodde i en stor villa på landet. Han hadde et bilverksted og tjente godt, så vi manglet ikke noe.
Da vår yngste sønn var 20 år, falt mannen min en dag plutselig om med blodpropp. Han døde på sykehuset kun få timer senere, og det var et voldsomt sjokk.
Mannen min hadde aldri vært syk, og vi hadde selvfølgelig regnet med mange år sammen. Nå var han plutselig borte, og jeg rakk ikke engang å ta farvel. Det var voldsomt traumatisk. Jeg var jo bare i midten av 40-årene.
Et halvt års tid før jeg ble enke, hadde vår nabo mistet sin kone. Vi hadde hjulpet ham så godt vi kunne med å komme igjennom sorgen.
De hadde ingen barn, så vi hadde tatt oss av ham og sørget for mat i de mørke stundene. Han var veldig takknemlig, og da mannen min døde, ønsket han å gjøre det samme for meg. Han hjalp meg med det praktiske omkring et dødsfall.
– Jeg har det jo dessverre i frisk erindring, sa han.
Takknemlig
I ukene etter faren deres døde, bodde sønnene mine hjemme hos meg. Vi hadde behov for å være nære hverandre og forstå hva som hadde skjedd. Jeg var veldig takknemlig for at de var der.
Men de skulle jo også tilbake til sine utdannelser og liv, så en søndag kveld reiste de. Heldigvis kom de ofte på besøk. Jeg tror de hadde behov for å vite at jeg fortsatt var her.
Naboen min kom nesten daglig innom med en porsjon mat til meg. I begynnelsen satt jeg bare og stirret tomt ut i luften og hadde ikke lyst på besøk, men etter hvert begynte vi å spise sammen de kveldene jeg ellers ville vært alene.
Vi tilbrakte mye tid sammen, og vi snakket selvfølgelig en del om våre avdøde ektefeller, men etter hvert også om andre ting.
Vi lærte å kjenne hverandre på en ny måte, og midt i sorgen opplevde jeg en gryende forelskelse, og den var gjensidig.
Vi gikk veldig stille i dørene, for det føltes feil å ha slike følelser når man nettopp hadde mistet sin kjære. Guttene likte godt naboen, men de begynte å undre seg over at han alltid var der når de kom.
Søsteren til min avdøde mann fortalte at praten gikk bak ryggen min, fordi jeg alltid var sammen med ham. Min søte, fine svigerinne var ellers en fantastisk støtte.
Hun mistet mannen sin da hun var 40 år og fortsatt hadde hjemmeboende barn.
Et knapt år senere møtte hun en ny mann, og det hadde skapt konflikter, særlig opp mot hennes avdøde manns familie.
Det var 15 år siden og bølgene hadde for lengst lagt seg. Og de var fortsatt sammen, så kjærligheten hadde holdt.
Etter at hun en dag hadde spurt direkte om jeg og naboen hadde funnet sammen, var hun blitt min fortrolige.
– Jeg synes bare det er vakkert dersom dere har funnet hverandre. Dere har begge opplevd å plutselig miste det mennesket dere trodde dere skulle bli gamle sammen med. Man må aldri miste evnen til å føle kjærlighet, sa hun og ga meg en god klem.
Jeg brøt helt sammen, fordi jeg hadde så dårlig samvittighet overfor sønnene mine og var redd for hvordan de ville takle det.
Syv måneder etter min manns død valgte jeg å fortelle, først sønnene mine og deretter resten av familien, at vi hadde funnet hverandre midt i sorgen og hadde blitt et par.
– Det tok ikke mange minutter å glemme pappa, sa min eldste sønn bittert. Hans ord skar seg inn i meg som en kniv.
– Det er slett ikke slik det er, svarte jeg og merket at tårene presset seg på.
Min yngste sønn så appellerende på broren sin, som om han prøvde å stoppe hans harde ord. Men jeg kunne se på ham, at heller ikke han likte det jeg nettopp hadde fortalt.
De ble ikke lenge den ettermiddagen, de hadde behov for tid til å venne seg til tanken, og det forsto jeg godt. Jeg var glad for å ha sagt det, selv om jeg gjerne ville ha skånet dem litt lenger. Det var jo vanskelig for dem å se en annen mann enn deres far ved min side.
Men han skulle ikke ta deres fars plass, det kunne han ikke. Han var også min avdøde manns rake motsetning. Der hvor mannen min hadde vært handlekraftig og utadvendt, var naboen ettertenksom og stille.
Min nye kjærlighet inntok i det hele tatt en annen plass i livet mitt. Det var en stor kjærlighet, og jeg var klar for den.
Men det kunne jeg ikke forvente at mine sønner skulle kunne forstå, for det var jo situasjoner hvor jeg heller ikke selv forsto det.
Det gikk noen uker, hvor naboen holdt seg borte når guttene eller andre fra familien var på besøk. Han følte seg som den store kjeltringen, fordi han kom imellom oss, men slik var det jo ikke.
Følelsene våre for hverandre hadde vokst frem i det stille, nesten uten at vi hadde lagt merke til dem. Han hadde ikke gjort noe galt, og det hadde ikke jeg heller.
Les også (+): Vi hadde vært venninner i 20 år. Vi skulle aldri ha gjort det vi gjorde
Hun ordnet opp
Da jeg fylte år, ville ikke min nye kjæreste delta i feiringen. Jeg ville gjerne ha ham med, men samtidig var jeg bekymret for hvordan familien og mine sønner ville takle det.
Det idiotiske var, at hadde mannen min levd, ville naboen vært en naturlig gjest fordi vi hadde vært gode naboer i mange år.
Han og hans avdøde kone hadde faktisk begge deltatt da mannen min fylte år mens han levde. Igjen ble det min svigerinne som hjalp oss med å ta den riktige beslutningen.
– Selvfølgelig skal han komme, han ville uansett være der som elefanten i rommet, sa hun.
– Jeg tar en prat med guttene om det. Hvor lenge skal vi late som om dere ikke er sammen, det er jo bare tøysete!
Jeg var glad for at hun var så frittalende om dette, for guttene hadde ikke møtt ham siden jeg fortalte om forholdet vårt. Dels hadde han holdt seg unna, og dels hadde de ikke ytret noe ønske om å treffe ham.
For familien ville fødselsdagen min bli den første anledning til å møte ham som noe mer enn bare en nabo gjennom mange år.
Men guttene skulle ikke sitte til bords med ham, uten først å ha sett oss sammen under mer rolige forhold.
Jeg inviterte dem derfor hjem en kveld hvor han hadde lovet å lage mat. Han skulle altså være der, men likevel holde seg litt i bakgrunnen.
Heldigvis tok han det ikke ille opp at jeg syntes det var vanskelig å innlemme ham i familien på en ordentlig måte.
Les også (+): Mange mener jeg må finne en ny mann. Hvorfor skjønner dere ikke at jeg trives best alene?
Vemodig
Stemningen var dempet, men det lot likevel til at guttene hadde besluttet seg for å gjøre en innsats.
Min eldste sønn gikk ut i kjøkkenet for å hjelpe til med maten, og jeg kunne høre dem småsnakke der ute. Likevel satt jeg på nåler.
– Alt er bra, mamma, smilte min yngste sønn beroligende til meg og tok hånden min.
– Du har ikke fortjent å sitte alene hver kveld. Vi er bare glade for at dere har funnet sammen, vi må bare venne oss til det.
Han ga meg en klem, og jeg begynte å gråte.
– Det kan jeg godt forstå, sa jeg. – Dere skal vite at faren deres alltid vil være en del av livet mitt.
Sønnen min nikket, og nå gråt også han. I det samme kom de andre inn fra kjøkkenet. Min kjære ville gå tilbake til kjøkkenet da han så at vi satt der og gråt, men min eldste sønn tok ham i armen.
– Tante var så snill å minne oss om hvordan vår onkel kom inn i familien, da hennes første mann døde. Vi skal ikke kaste bort tiden med å være sinte.
Det var stille et par lange sekunder, så begynte min yngste sønn å smile. Stemningen ble lettere, og det ble en hyggelig kveld.
– Du er verdt din vekt gull, sa jeg til svigerinnen min da vi snakket sammen dagen etter.
Hun smilte og svarte, at jeg hadde noen fine sønner som bare hadde behov for å høre at deres mor stadig elsket faren deres.
Fødselsdagen min ble følelsesladet og vemodig, men jeg var glad for at jeg hadde valgt å samle alle dem jeg var glad i. Sammen skulle vi lære å leve videre uten mannen min.
Jeg var glad for at min nye mann var med, men jeg kunne fornemme at det var noen som syntes det var vanskelig å se oss sammen.
– Det er rart å stå her i dag uten pappa. Jeg savner ham, og det vet jeg at du også gjør, mamma, men jeg er faktisk sikker på at pappa ville verdsette at du har funnet en ny mann. Med sitt pragmatiske forhold til verden, ville han ha foreslått at dere selger det ene huset for å redusere lånene, sa min eldste sønn i talen sin.
Jeg kunne ikke la være å smile. Han minnet om faren sin, som ville ha elsket et slikt forslag.
I dag har det gått fire år og tingene er falt til ro. Vi flyttet sammen hos meg og solgte huset hans. Ingen av oss har glemt våre avdøde ektefeller, det henger bilder av dem på veggene, og vi snakker ofte om dem.
Vi ville aldri ha funnet sammen, om ikke vi begge hadde mistet ektefellene våre. Slik er det, men det tar ikke bort gleden over at vi har funnet lykken med hverandre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
