Leserne forteller
Jeg var superkona og supermammaen som stilte opp for alle. Min største frykt var å bli mislikt
Jeg var så fanget av flink pike-spiralen at jeg ikke lenger visste hva som var drømmen i livet mitt. Målet mitt ble at alle skulle være fornøyd med meg. De skulle si: Flink pike!
– Du er så flink, du, Kari!
– Så snill du er, som hjelper meg!
Kanskje var disse tilbakemeldingene ment positivt, men sannheten er at de også holdt på å ødelegge livet mitt.
Her er min historie om den flinke jenta som aldri klarte å si nei, og som omtrent alltid hadde dårlig samvittighet.
Vi snakker om flink pike-syndromet som om det var en slags diagnose. Det vet jeg at det ikke er, men jeg vet alt om å være jenta som legger alle sine krefter og hele sin sjel i å være perfekt.
Perfekt snill, perfekt hjelpsom, perfekt hyggelig, perfekt omsorgsfull, perfekt pen og perfekt flink i alt.
Helt fra jeg var liten, har alle vært fornøyd med meg. Jeg husker at mamma og pappa til stadighet fortalte meg hvor greit det var å ha meg som barn, for jeg gjorde så lite ut av meg, og jeg forsto hvor viktig det var å hjelpe til.
Min eldre søster var av et helt annet kaliber, hun var et krevende barn. Jeg har tenkt mye på denne forskjellen etter at jeg ble voksen, og jeg ser ikke bort fra at min fromhet skyldtes at jeg ville kompensere for all striden og alt bråket som fulgte min søster.
Jeg kunne ikke gjøre dagene vanskeligere for mamma og pappa. At de fikk en grei hverdag ble på et vis mitt ansvar.
Jeg tror at jeg fikk en helt vanlig oppdragelse i et godt møblert hjem. Ja, mine foreldre var opptatt av fasade, og de hadde sine grenser. Jeg husker at jeg hatet støyen som fulgte kranglene mellom min søster og dem. Jeg hatet konflikter og ønsket i grunnen bare at det skulle være fred og fordragelighet mellom alle.
Det ble min rolle å være den som var venner med samtlige og ikke sa imot noen. Det ble min rolle å trøste begge partene og tilby min støtte og hjelp. Jeg ville forsone, og tok på meg rollen som diplomat.
I dag ser jeg at det var en altfor krevende rolle for et lite barn, og det burde de voksne ha forstått.
På ett eller annet tidspunkt sluttet jeg å lytte til meg selv. Jeg, som elsket dyr og ville bli dyrlege, lyttet i stedet til faren min, som mente at jeg måtte bli økonom.
– Du som er så flink med tall, sa han.
Så jeg tok de valgfagene han mente var best og gikk den veien han hadde lagt for meg.
– Så flink du er! sa mamma.
Hun skrøt over hvor effektiv og ordentlig jeg var, og hvor lett det var å be meg om hjelp. Når andre i familien trengte en ekstra hånd, lånte hun ut meg.
– Kari kan komme, hun er så flink, sa hun.
Les også (+): Min mann styrte økonomien, og vi levde et liv i sus og dus. Sjokket kom som lyn fra klar himmel
Flink pike-syndromet
Allerede i tenårene anstrengte jeg meg veldig for å fremstå som hjelpsom, positiv og i godt humør. Hadde jeg en dårlig dag, skjulte jeg det.
Nå vet jeg at flinke piker sensurerer seg selv i stor grad. Jeg lærte meg at negative følelser ikke skulle deles. Følte jeg meg trist, sint eller frustrert, tok jeg på meg den glade masken og smilte likevel. Flink pike!
Jeg taklet ikke å kjenne skuffelse eller tristhet, for hver gang jeg var nede, ble kroppen fylt av uro og stress. Jeg måtte bort fra det som dro meg ned og fant en måte å løse det på, nemlig ved å tilby meg å gjøre enda mer for andre.
Jeg hjalp enda mer til, ble enda snillere, sa enda mer ja og ble enda flinkere til å lese og studere. Flink pike!
Jeg ble økonom og fikk en fin jobb, og faren min var så stolt. Jeg trodde i lang tid at det gjorde meg også glad. Jeg var så fanget av flink pike-spiralen at jeg ikke lenger visste hva som var drømmen i livet mitt. Målet mitt ble at alle skulle være fornøyd med meg. De skulle si: Flink pike!
Jeg fikk en kjæreste, og vi giftet oss og fikk barn. Jeg ble superkona og supermammaen, som i tillegg til full jobb og morsrolle stilte opp for venner og familie i alle slags sammenhenger. De sa at de var imponert over meg fordi jeg rakk så mye.
I dag vet jeg at du lever farlig når du ikke tar vare på hjertet ditt og drømmene dine.
Å være den andre vil at du skal være, uten å lytte til din indre stemme, er dessuten et svik mot deg selv.
Det ble så ille i livet mitt, at jeg gikk rundt med konstant dårlig samvittighet overfor alt og alle. Jeg følte meg sliten og desillusjonert, men var livredd for å komme i konflikt med andre. Min største frykt var å bli mislikt.
Hverdagen min var et evig jag etter å få andres anerkjennelse. Følte jeg at jeg ikke hadde alle andres aksept, ble jeg utrygg. Det ble en ond sirkel som til slutt spiste meg opp innenfra. Til slutt ble kravene jeg stilte til meg selv så voldsomme at jeg ikke klarte å møte dem.
Les også (+): Barndommen ga meg et ganske spesielt problem som voksen
Aldri for sent
Jeg møtte veggen. Den flinke piken våknet en morgen og klarte ikke å komme seg ut av sengen. Mannen min forsto ingenting.
Ingen kan gå et helt liv og unngå vonde følelser. Det lærte jeg i året som fulgte. Fastlege henviste meg til en psykolog, og gjennom terapi lærte jeg å forstå og se meg selv bedre.
Å komme seg ut av flink pike-syndromet er ikke noe som skjer over natten. Jeg måtte innse at det å ville være flink var blitt en del av min personlighet.
Tankene mine var styrt av en idé om at jeg ikke var noe verdt hvis jeg ikke gjorde noe for andre, eller hvis jeg ikke ble likt av alle, hvis jeg ikke var snill nok eller velstelt nok.
Noe er alvorlig galt når din verste frykt er at andre skal mislike deg. Gradvis jobbet jeg med disse tankene, som hadde styrt livet mitt helt fra jeg var liten. De destruktive mønstrene satt så hardt i meg at jeg trengte halvannet år i terapi. Nå er jeg frisk. Og jeg er sterkere enn noensinne.
Midt oppi alt var jeg heldig, for jeg hadde en mann som ønsket å forstå og hjelpe meg.
Da jeg fortalte om min store barndoms drøm om å bli dyrlege, tok han tak i den og realitetssjekket om den var mulig å forfølge. Vi ble enig om at studiet var for langt, og da hostet han opp en idé som er blitt min lykke.
Vi bygget om låven til en hundekennel og søkte om tillatelse til å drive vårt eget lille hundepensjonat. Nå driver jeg det, og jeg er så lykkelig. Endelig er jeg i balanse med meg selv, fordi jeg tør å forvente noe av dem jeg har rundt meg.
At min gamle far synes det er fryktelig at jeg vinket adjø til en flott jobb, for i stedet «å ta vare på noen bikkjer», tar jeg ikke inn over meg. Han om det!
Når jeg er sammen med dyr, fylles jeg med glede. Når jeg går turer og steller med firbente pensjonatgjester, jubler hjertet mitt. Det er fantastisk.
Den alltid flinke piken er borte for all fremtid. Hun er flink når det passer henne, bare. Jeg ser meg ikke bakover og er ikke bitter. Midt oppi alt er jeg takknemlig for økonomibakgrunnen jeg fikk, for jeg trenger ingen regnskapsfører.
Det er mitt håp at andre flinke piker leser historien min og tar grep om eget liv. Det er aldri for sent å endre kurs. Det er aldri for sent å forfølge en drøm, på én eller annen måte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
