leserne forteller
Først i voksen alder innså jeg hvor mye pappa hadde ødelagt
– Å vokse opp med en far som min, var en reise i menneskefiendtlige holdninger.
Noen mennesker lever sitt liv i den tro at de er bedre enn alle andre. At de er klokere og smartere. Når de har det slik, ser de også ned på andre mennesker.
Min historie handler om disse tingene, men det var først da jeg ble voksen at jeg klarte å se hvor ødeleggende dette har vært i mitt liv.
Når begynte det? Jeg skal tilbake til barndommen, da jeg fant en venninne jeg likte veldig godt. Vi lekte og hadde det moro på skolen, og en dag ble jeg bedt med henne hjem.
«Er det de som bor i den fæle brakka i svingen?», husker jeg at faren min spurte. I neste øyeblikk var jeg nektet å sette mine ben inn i min venninnes hjem.
«De jævla utlendingene», sa pappa. Han tenkte på sesongarbeiderne, som hver vår kom til den store gården i vårt nabolag for å plukke frukt og bær og jobbe på jordene.
Jenta jeg ville ha som venn, var datteren til et polsk par som hadde bosatt seg på heltid i Norge.
Det er mer enn 20 år siden jeg var åtte år gammel, men fremdeles husker jeg alt som ble sagt.
«Kan ikke Maja bli med meg hjem i stedet, da? Vær så snill!», bad jeg. Mamma forsøkte å si at det helt sikkert var greit, men faren min sa: «De menneskene der får ikke sette en fot innenfor mitt hus!»
Jeg tror ikke at moren min egentlig var lik pappa, men hun sa ham aldri imot på ordentlig.
Nei, i stedet kunne hun gjøre et merkelig forsøk på å forklare meg hvorfor han var som han var. «Pappa har sagt at utlendinegen griser til alt rundt oss», fortalte hun meg.
Det jeg så, var en skolevenninne som var lik meg. Og foreldrene hennes var alltid søte og snille når de kom for å hente henne på skolen.
Å vokse opp med en far som min, var en reise i menneskefiendtlige holdninger. Han mente at skolen hjernevasket oss til å tro at alle mennesker er like.
Slik han så det, var det bare vi i Vesten som var intelligente. Når folk i Afrika sulter, er det fordi de fremdeles tenker og lever som dyr. «Når de føder et titalls barn uten å forstå at det ikke er mat til dem, må de være dumme. Da har de stoppet opp i evolusjonen», sa han til meg.
Jeg hadde den faren jeg hadde og var glad i ham. Den pappaen som kunne si slike grusomme ting, var også en elskelig mann, som skjemte meg bort. Jeg var den heldige jenta som vokste opp i et flott hjem og ble skysset rundt i tøffe og flotte biler. Jeg ble fortalt at jeg var unik.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Jeg kunne blitt en rasist, jeg også
De holdningene som ble plantet i meg hjemme, sto i sterk kontrast til hva jeg lærte på skolen. Jeg vet at lærerne mine visste hvordan faren min var, og det var ikke rart.
Da jeg gikk i fjerde klasse, kom det en afrikansk gutt som skulle gå i klassen vår. Pappa snakket om at jeg burde ha byttet skole fordi «det kom slike utlendinger dit også». Han sa at om Norge ikke passet på, ville det være flere svarte i landet vårt enn hvite om noen år. Det ble servert som et farlig scenario.
Men det var langt til neste skole, og jeg fikk heldigvis beholde klassekameratene mine. Den nye gutten, som vokste opp i og var adoptert av en misjonærfamilie, var en glad gutt, som fikk mange venner i klassen. På skolen var han også min venn.
Jeg glemmer ikke en 17. mai. Det var et arrangement i skolegården og mamma og pappa var der sammen med alle de andre foreldrene.
Foreldrene til den nye gutten i klassen satte seg ved vårt bord, og pappa reiste seg demonstrativt og satte seg et annet sted. Mamma og jeg måtte følge etter. Selv om ingen ting ble sagt, forsto jeg hvorfor, og jeg var flau.
Som barn forsto jeg ikke hvorfor foreldrene mine hadde få venner. Nå ser jeg årsakene. Pappas forkvaklede tanker skremte andre bort. Han så verden på sin egen, forskrudde måte.
Han sa altfor ofte at den største trusselen mot det norske samfunnet, var innvandringen. Mennesker som forvaltet et annet menneskesyn enn ham, ble kalt idioter.
Da jeg ble ungdom, begynte jeg å føle skam over at mine foreldre var som de var. En nabo giftet seg med en dame fra Thailand, og pappa gjentok nesten daglig hvor forferdelig det var.
Jeg møtte ekteparet i butikken og så et par som var hyggelige mot hverandre og hadde det fint i hverandres selskap. Hun var smilende og søt, imøtekommende og hjelpsom. Etter hvert begynte hun å jobbe som ekspeditør i nærbutikken.
Det overrasket ikke meg at pappa sluttet å handle der fra da av. Prinsippene han forvaltet, var urokkelige.
«Du som er så klok, forstår at det er sånn», pleide han å si til meg. Jeg lærte meg å late som om jeg var enig i alt han sa. Det lå en autoritet i luften rundt ham, som ikke innbød til diskusjoner.
Så jeg fikk min barndom i et hjem der alle innvandrere var snyltere på det norske samfunnet og/eller kjeltringer. Det var ingen forståelse for at mennesker ønsket seg et bedre liv og derfor kom til landet vårt.
Det kunne ha gått ille med meg. Jeg kunne ha adoptert alle de skremmende holdningene og blitt en fæl person. Heldigvis ble det ikke sånn.
Jeg hadde mange etnisk norske venner og alle var velkomne hjem til oss. Jeg gikk ut av videregående med gode karakterer og kom inn på et økonomistudium, i tråd med min fars ønsker for meg. Han skrøt til alle om hvor flink jeg var, og han ga meg penger og støtte.
Jeg utfordret ham ikke på meningene hans. Når jeg ikke gjorde det, kunne han til og med være sjarmerende.
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Kjærlighet har ingen grenser, sies det..
Det ble mitt valg av kjæreste som tippet vårt forhold. Jeg glemmer ikke da jeg med stjerner i øynene fortalte mamma og pappa at jeg hadde fått meg kjæreste. Pappa var tydelig stolt da jeg sa at mannen i mitt hjerte også var den flinkeste studenten i sitt kull. De ville møte ham.
Det jeg ikke sa, var at min utvalgte var fra Øst-Europa. I stedet sa jeg at det var for tidlig å presenteres for hverandres foreldre. De fikk bare vite fornavnet.
Jeg visste hvilken reaksjon jeg ville få når jeg informerte om at Leon hadde utenlandske foreldre, som hadde jobbet på gård i Norge i flere år. Pappa ville komme med en tirade om hvor dum jeg var, og han ville si: «Jenta mi, du er så smart at du vet at jeg har rett.»
Først etter ett år fikk mine foreldre vite at min kjæreste ikke var norsk. Det jeg visste ville skje, skjedde.
Pappa sa at jeg kastet skam på ham og at jeg umulig kunne ane hva jeg bega meg inn på. For første gang gikk jeg til motangrep. Jeg sa at han var fordomsfull og kunnskapsløs, og så gikk jeg.
Mamma forsøkte i en tid å roe stemningen. Hun sa at jeg måte forsøke å forstå faren min, for han hadde sett så mye elendighet forårsaket av polakkene som var sesongarbeidere.
Jeg sa at det forventes av alle voksne mennesker at de ikke skjærer alle over en kam, uansett hvilken gruppe det er snakk om.
Det hører med til min historie at jeg og Leon fortsatt holder sammen. Vi har fått et barn og er lykkelige. Iblant er vi hos mine foreldre på besøk, men alltid er det en kunstig stemning fordi pappa ikke klarer å akseptere mitt valg.
Jeg har fortalt kjæresten min hvordan alt henger sammen, og vi har lært oss å være overbærende og ignorere det. I møtet med fordomsfullhet tror jeg at ignoranse er det beste verktøyet.
Egentlig synes jeg synd på min trangsynte pappa, for han vet ikke bedre. Det beste jeg kan si om han nå, er at han gjør så godt han kan, men han er dårlig til å skjule sin misnøye med mitt valg.
Det må jeg kanskje bare leve med resten av livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
