Leserne forteller
Jeg var så sikker på at jeg skulle bli en god mor. Så kom sjokket
Før jeg ble mor, var jeg en tålmodig, snill og leken person som elsket barn. Det kom til å bli lekende lett å være en god mor, tenkte jeg.
Å ville noe veldig sterkt, men ikke klare det. Sagt med andre ord; å ikke klare å leve etter sine idealer. Dette er hva min historie handler om, og det er med sorg i hjertet at jeg deler de mest krevende årene av livet mitt.
Jeg vokste opp med to fantastisk fine foreldre, som sjelden hevet stemmen til meg og de tre søsknene mine.
Selv om vi var fire aktive og oppfinnsomme barn, virket det som om både mamma og pappa var tilfreds og hadde overskudd. De var milde, koselige og fine å være sammen med.
At jeg skulle bli som moren min, så jeg tydelig for meg. Jeg var også en mild og snill person, som ikke likte krangling og sinne.
En venninne av meg vokste opp med en mor som ofte kjeftet, og jeg husker at jeg ikke likte henne spesielt godt.
Da jeg møtte mitt livs kjærlighet i Gunnar, hadde jeg noen forelskelser og forhold bak meg, og det samme hadde han. Vi var i midten av 20-årene og var klare for å etablere oss. Vi var begge tydelige på at vi ønsket noe stabilt, som vi kunne bygge fremtiden på.
Jeg glemmer aldri da jeg forsto at jeg var gravid med vårt første barn, jeg var lykkelig – ja, lykkeligere enn jeg noen gang hadde vært.
Vi kjøpte oss et rekkehus med fire soverom med tanke på fremtiden. Vi ønsket oss tre barn, det hadde vi allerede snakket om.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Tidsklemma
Gunnar var snill og grei og på ingen måte en komplisert person. Jeg har lest mange historier om kvinner, som har vært ute for manipulerende og egoistiske menn, og min mann var ingen av delene.
Tvert imot var jeg den som fremsto som den sterkeste av oss i mange situasjoner, uten at det av den grunn ble store uenigheter mellom oss.
«Jeg er veldig heldig, for Gunnar er så snill», pleide jeg å si til familie og venner.
Han sto opp om natten når sønnen vår gråt og klaget ikke.
I løpet av fire år fikk vi våre tre barn, og da minstemann var ett år, var jeg tilbake i full jobb som selger med et stort press om å gjøre det bra.
Fra da av kom det et stress i livet mitt som jeg på ingen måte var forberedt på. Gunnar ble forfremmet i sin jobb og måtte ofte jobbe overtid, og han kunne derfor ikke hente barna i barnehagen, så det falt på meg.
Tidsklemma gjorde at jeg både våknet og la meg stresset. Hver morgen var et kappløp med tiden, følte jeg, for å rekke å komme på jobb i tide. Jeg begynte å mase og kjefte.
Hadde jeg bare forstått at jeg skulle ha tatt grep den gangen, tenker jeg nå, men det gjorde jeg ikke. I stedet ble jeg en annen enn den jeg egentlig var. Jeg ble en dame som kun så meg selv og ikke forsto at jeg drev mannen min bort fra meg.
Han sa ingen ting. Tvert imot ble han stille og innesluttet. «Kan ikke du ta grep og snakke til ham?» sa jeg og gikk i angrep hvis et barn slo seg vrang.
Han nærmet seg situasjonen med ro og stillhet, men gikk dukknakket ut.
Da vår yngste var to år, kom Gunnar hjem og sa at han ville flytte ut. Han orket ikke mer bråk. Gjennom andre fikk jeg vite at han hadde funnet en ny kvinne, en fraskilt tobarnsmor, som var uføretrygdet.
«Uføretrygdet», fnøs jeg, og tenkte at hun måtte være uten ambisjoner og helt uinteressant.
Vel, de tankene tar jeg avstand fra i dag, for av henne og meg, tror jeg at hun har mer å skryte av, hva gjelder å gi barn det de trenger av omsorg, tillit og kjærlighet.
Da jeg ble alene med barna, ble jeg en sint, irritabel og forsmådd kvinne, som syntes at alt var et ork, barna inkludert. Jeg hadde ingen tålmodighet og føk opp for småting.
Til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke forsto hvor dyp kjærlighetssorg jeg bar på. Jeg hadde mistet den jeg elsket og ville leve resten av livet med.
Jeg hadde vært gift med en snill mann. Han var så snill at han ble redd av bråk, og da han møtte en mild dame, som ikke mistet kontrollen, søkte han mot henne.
Hvorfor evnet jeg ikke å se hva som skjedde? Jeg ville være en tålmodig og god mor, men klarte det ikke. Klokhet er noe som kommer med årene, og jeg ble klok for sent.
Jeg burde ha reflektert rundt hvorfor min mor klarte å være den hun var. Det skyldtes i stor grad at hun «bare» var hjemmeværende mamma. Hun var aldri skviset av forventninger på flere fronter.
Dessverre for meg døde mine foreldre tidlig, så jeg hadde ingen å lene meg til. Etter at Gunnar dro gjorde jeg alt jeg kunne for å gi barna mine det de trengte.
Les også (+): Jeg gjorde noe ulovlig for å avsløre mannen min
Martyr
De bodde hos meg i ukene og annenhver helg og hos ham og den nye samboeren annenhver helg – fordi det var vanlig for skilsmissebarn den gangen, og fordi jeg krevde det.
«Du har forlatt oss, og jeg har ikke fått barn for ikke å være sammen med dem», sa jeg.
Jeg visste at han ønsket å ha dem mer hos seg, og kanskje forsto jeg at det også var et ønske fra barna, fordi jeg var så ustabil i humøret, men jeg tok ikke hensyn til dette.
Jeg vil poengtere at jeg aldri slo dem eller var slem mot dem, men jeg var ofte urimelig og kunne fyke i taket av småting. Sko som lå hulter til bulter i gangen, kunne for eksempel gjøre meg veldig irritert.
Jeg gikk i den fellen mange mødre går i, og ble en martyr.
«Dere må forstå at jeg er alene om ansvaret for dere. Jeg har full jobb og er veldig sliten, og dere gjør ingen ting», sa jeg til dem.
Jeg vet at barna mine følte lettelse da de endelig kunne flytte hjemmefra for å gå videre på skole. De sa det ikke direkte til meg, men jeg forsto innerst inne at de også heller kunne ha tenkt seg å bo hos Gunnar og samboeren.
Og det var da huset ble tomt og jeg var alene igjen, at jeg klarte å se hvordan jeg sviktet idealene mine i årene jeg var alenemor. Jeg var så nedkjørt og sliten, både fysisk og mentalt, at jeg ikke evnet å være den mammaen de fortjente.
I flere år tenkte jeg hver dag på alt det dumme jeg hadde gjort. Jeg merket at de voksne barna mine heller dro til faren på søndagsmiddag enn til meg, og jeg følte anger, fortvilelse og skam.
I denne prosessen gikk det opp for meg at bonusmoren hadde klart det jeg ikke klarte; å opptre rolig, raust og vennlig. De var glad i henne.
Det var da min eldste sønn ble far, at jeg i sorg oppsøkte en terapeut for første gang i livet. Hos henne delte jeg skammen jeg bar på fordi jeg ikke klarte å være den jeg ønsket overfor barna mine da de vokste opp. Kunne det tilgis? Vi snakket om det.
Jeg ble rådet til å snakke med barna om sorgen, tidspresset og søvnmangelen jeg slet med i mange år. Terapeuten sa at jeg ikke hadde vært en dårlig mor; jeg hadde gjort så godt jeg kunne.
Og det er sant – det gjorde jeg. Men jeg tenker også at jeg burde ha innsett at jeg trengte mer hjelp, for eksempel fra Gunnar, og det tar jeg selvkritikk for.
I mitt liv var det heldigvis ikke for sent. Alle mine tre barn sier at de for lengst har tilgitt meg. «Mamma, vi forsto at det var mye for deg, og vi utfordret også deg mer enn pappa», har de endog sagt, og det er en trøst.
I disse dager er jeg full tids bestemor til fem skjønne barnebarn, og jeg er mye mer tålmodig og leken enn foreldrene deres, fordi det i mitt liv ikke lenger er krysspress og krav.
Til alle småbarnsforeldre, som kjenner at de har for mange oppgaver gjennom dagen, vil jeg si: Ikke være redd for å be om hjelp. Alle trenger ro og hvile iblant for å klare å være en god utgave av seg selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 23/08 2024.
