Leserne forteller
Jeg var fanget i ekteskapet og hadde ikke råd til å skille meg. Så ringte telefonen en lørdag kveld
Jeg tenkte meg ikke om da jeg giftet meg, og mannen min hadde særeie.
Før i tiden ble kvinner ofte værende i dårlige ekteskap fordi de innså at de ikke kom til å klare seg selv etter en skilsmisse. Mange tror at dette er en problemstilling som ikke finnes i dagens samfunn. Kvinner flest jobber og er selvstendige. De er ikke avhengig av en mann.
Vel, jeg skal dele en historie som viser noe helt annet, og jeg er sikker på at mange vil kjenne seg igjen.
Da jeg var 20 år, ble jeg sammen med en mann som var mange år eldre enn meg, og jeg ble betatt av hans voksne væremåte og lot ham ta avgjørelser som jeg ikke så konsekvensene av.
«Flytt inn hos meg», sa han, og jeg flyttet inn på gården hans, som han hadde arvet av sine foreldre, på odel. «Du trenger ikke å gå mer på skole, jeg skal forsørge deg», sa han, da jeg ville ta en utdannelse.
Fordi han var klar for å få barn, igangsatte vi i stedet vårt familieprosjekt.
De første årene med Roar hadde jeg det bra, og jeg husker at både vennene og søsknene mine så på meg som heldig, for jeg fikk jo bo på en fin gård og slapp å gjøre annet enn å stelle hjemme.
Nå og da jobbet jeg deltid på et sykehjem, men det var mest for å ha noen lommepenger. Strøm, husleie eller andre utgifter tok kjæresten min seg av.
Jeg ser i dag at det var et livsfarlig løp, for jeg ble avhengig av ham. Da vi fikk barn og jeg forsto hvilken gammeldags mann jeg hadde satset på, og hvor vanskelig han kunne være å leve sammen med, var jeg på et vis fanget.
Heldigvis hadde jeg de to flotte barna våre. Da de vokste opp, fokuserte jeg på dem, og det var så mange gleder som veide opp for det som var utfordrende.
Jeg var en mamma som la min sjel og mitt hjerte i å følge opp jentene våre. Fordi jeg ikke jobbet fulltid, hadde jeg tid i massevis.
Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Han bestemte
Hjemme var det Roar som bestemte. For å slippe å spørre ham om hver krone jeg trengte, fortsatte jeg å jobbe deltid. Vi pusset opp og fikk det fint, og jeg fikk høre hvor heldig jeg var som hadde et så flott hjem.
Det var noen år da jeg klarte å glede meg over dette; jeg flyttet fokuset fra det som ikke var bra, til glede over materiell vellykkethet.
Ungene ble store og etter hvert flyttet de ut. Jeg vil si at det var da jeg forsto hvor ulykkelig jeg var.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt og tenkte på hvordan livet ville bli hvis jeg skilte meg.
Han likte ikke venninnene mine, og han hadde meninger om ting som kolliderte fullstendig med mitt verdisyn. Stadig følte jeg at han begrenset meg gjennom å latterliggjøre mine drømmer. Det var så mye jeg ønsket meg ut av og bort fra.
Nå skal det sies at han ikke var ond eller voldelig. Han hadde bare et sort-hvitt-syn på verden.
Hvis jeg mente noe annet enn ham, kom setningen: «Du skjønner at du er på villspor nå, så smart er du.» For hver gang dette skjedde, var det som om noe døde i meg.
Men saken var: Han eide gården og jeg ingen ting. Han hadde inntekt, og jeg hadde ingen utdannelse som ville gi meg en god jobb.
Jeg regnet ut hva jeg kom til å tjene som fulltidsansatt på sykehjemmet jeg tok vakter på, og konkluderte med at jeg ikke hadde penger til å bo for meg selv. Det ville i så tilfelle bli et liv der hver krone måtte snus, og jeg innså at jeg ikke kom til å håndtere det.
Så jeg ble hos mannen jeg ikke lenger elsket. Jeg fortsatte å sove i en ekteseng der det ikke lenger var kjærlighet. Jeg lot meg dominere og ble mer og mer ensom.
Når døtrene våre kom hjem til jul, lyste jeg opp. Deres nærvær gjorde at jeg følte meg lykkelig, til tross. Derfor er det ikke rart at de ikke merket hvor hardt jeg slet.
De var vant til farens skråsikre stil og var glad i ham som han var. Det skal han ha; han har hele veien vært en god far.
Jeg ble 50 og feiret med stor fest. Tilsynelatende så alt bra ut. Kanskje var jeg forsonet med min skjebne.
Jeg husker jeg tenkte at jeg måtte gjøre det beste ut av tilværelsen jeg hadde. Det livet jeg drømte om, kom uansett aldri til å komme.
Egentlig ville jeg ta utdannelse i voksen alder, men mannen min mente det var tull, og jeg orket ikke å diskutere med ham fordi det føltes håpløst.
Han vant alltid diskusjonene vi hadde. «Du er for gammel», sa han, og jeg innså at han kanskje hadde rett.
Gjennom årene hadde jeg iblant slengt inn en Lotto-kupong, og utallige ganger hadde jeg dagdrømt om alt det fine jeg skulle gjøre om jeg vant. Jeg skulle kjøpe meg en liten leilighet og flytte ut. Om jeg vant mer, skulle jentene få litt, og jeg skulle ta den utdannelsen jeg hele livet hadde ønsket å ta.
Det var drømmer, bare drømmer. Jeg hadde innsett at jeg aldri kom til å vinne mer enn 60 kroner.
Jeg hadde glemt Lotto-kupongen da jeg fikk en telefon fra en dame som ville ha bekreftet at jeg var meg, og deretter kunne hun fortelle det utrolige: Hovedpremien var min; jeg hadde vunnet masse penger.
Les også (+) Jeg fikk barn med eksen til venninnen min. Så kom hun på besøk
Telefonen som endret alt
Det føltes absurd. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, tenke eller gjøre. Først og fremst: Skulle jeg si noe til mannen jeg ønsket å skille meg fra? Og: Hadde han noen rettigheter når det gjaldt min gevinst?
Da jeg som ung flyttet sammen med min mann, skrev jeg under på at gården var hans særeie, og i denne kontrakten sto det også at fremtidige ervervede verdier også skulle være særeie.
I mange år hadde jeg angret på at jeg signerte denne avtalen, men brått snudde alt: Takket være dette var pengene bare mine!
Det som skjedde, var at jeg endelig fikk friheten som jeg hadde drømt om. Pengene gjorde at jeg ikke lenger var avhengig av mannen min.
Da jeg sa til ham at jeg ville skilles, ble han først opprørt og sint, men så roet han seg, og det slo meg at han kanskje heller ikke hadde vært veldig fornøyd i ekteskapet.
Jo, penger kan løse opp i mye, det vet jeg i dag. Jeg kjøpte en leilighet. Endelig kunne jeg ta regien på mitt eget liv.
De siste årene har jeg sittet på skolebenken. «Tullete», vil mange sikkert si, fordi jeg nærmer meg pensjonsalder, men for meg er det viktig å realisere drømmen jeg har båret på siden jeg var ung. Jeg skal endelig få min bachelor og kan søke jobber innenfor mitt felt.
I motsetning til andre voksne som tar utdannelse, er jeg ikke avhengig av å jobbe ved siden av studiene, og jeg storkoser meg.
Jeg deler min historie for å belyse hva god eller dårlig økonomi betyr for livskvaliteten. Når vi ikke har penger, er vi flinke til å si at penger ikke er alt, og at det er andre ting som betyr noe. Selvfølgelig er dette riktig, men samtidig er det viktig at vi erkjenner hvor mange begrensninger som ligger i å ha lite.
Det hører med til min historie at både min eksmann og jeg har funnet ny kjærlighet i livet.
Han har møtt en som beundrer hans væremåte, og jeg har møtt en mann som er liker meg for den jeg er. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan vi hadde hatt det om det ikke var for pengene jeg vant.
Sannheten er at jeg aldri hadde forlatt ham, slik situasjonen var. Jeg hadde ikke hatt råd.
Derfor må kvinner tenke på økonomien sin og uavhengigheten sin, selv om de møter den store kjærligheten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
