Leserne forteller
Da jeg fortalte eksmannen min hvem jeg var sammen med, eksploderte han
Jeg lette ikke etter noen ny mann etter skilsmissen. Men Torleif var stadig rundt meg.
Harald og jeg hadde vært gift i 11 år da vi ble enige om å skilles. Han hadde truffet en annen og hatt et forhold til henne i nesten ett år. Da han endelig innrømmet det, sa han samtidig at han hadde avsluttet forholdet, og at hans innerste ønske var at vi skulle redde ekteskapet.
Vi forsøkte, men det var mye som ikke fungerte. Da vi til slutt ga opp ekteskapet, flyttet han direkte hjem til henne. Og nå, to år senere, er de fortsatt sammen.
Harald og jeg har to barn. Lars var 6 og Emma 4 år da vi gikk fra hverandre. Haralds nye samboer Julie har en sønn som går i Lars’ klasse. De gikk også i samme barnehage, og jeg ble plaget av tanken på at Harald og Julie kanskje hadde hatt et godt øye til hverandre i årevis.
For selv om vi var enige om skilsmissen, føltes det trist at vi var blitt en splittet familie. Hvor var det blitt av kjærligheten og alle fremtidsplanene våre?
Jeg følte meg tom og desillusjonert. Og tanken på å møte en ny mann var helt fjern. Jeg ville heller leve alene enn å ta sjansen på å bli skuffet igjen.
Les også (+) Jeg hørte kjæresten snakke med moren sin og trodde nesten ikke mine egne ører
Torleif stilte opp
Torleif var en av Haralds beste venner. Noen år etter at Harald og jeg kjøpte hus, hadde Torleif flyttet til samme område.
Han hadde kjøpt et oppussingsobjekt og satt det i stand på egen hånd. Han var snekker og hadde ofte hjulpet oss med praktiske ting. Han og Harald hadde blant annet bygget terrassen vår.
Harald og jeg var enige om at jeg skulle bli boende i huset inntil videre, og Torleif fortsatte å komme på besøk etter at Harald flyttet.
Den første vinteren jeg var alene kom det mye snø, og han kom bort med snøfreseren flere ganger i uken. Barna likte ham godt og ville alltid hjelpe til med snømåkingen. Jeg var imponert over hvor tålmodig han var med dem.
Etter at Torleif kjøpte huset hadde han hatt to samboere, men nå var han singel. Han hadde ikke barn, men jeg visste at han alltid hadde ønsket seg sin egen familie.
Ett år gikk. Noen kolleger begynte å invitere meg ut; folk mente vel at jeg var klar for å date igjen, men jeg takket nei til alt.
Torleif var vel den eneste single mannen jeg møtte, men jeg tenkte ikke på ham på den måten. Jeg trivdes sammen med ham, og det føltes trygt å ha ham i nærheten.
Utpå senvinteren det året kom influensaen som kastet på meg. Jeg klarte knapt å komme meg hjem fra jobb den fredagen. Barna var hos meg, og jeg hadde tenkt å ringe Harald, men så dukket Torleif opp.
Da han så hvordan det sto til med meg, ba han meg bare bli liggende i sengen.
«Jeg tar med barna og kjøper en pizza», sa han, og pakket dem inn i bilen og kjørte av gårde. De kom tilbake med pizza, chips og film. Barna var i strålende humør. Selv ble jeg liggende og tenke på noe jeg nesten hadde glemt – hvor trygt det føles å være to.
Torleif var helt fantastisk. Han var sammen med barna hele helgen. De lekte, handlet, laget mat. På kveldene gikk han hjem til seg selv og kom tilbake neste morgen. Mine forsøk på å takke ble viftet vekk.
«Dette er den beste helgen jeg har hatt på lenge», sa han. «For min del kan du gjerne være syk en uke til», sa han og blunket til meg.
Allerede mens jeg lå syk, begynte det å gå opp for meg, og da jeg ble bedre, så jeg det ganske klart: Forholdet til Torleif handlet ikke bare om vennskap. Jeg hadde følelser for ham.
Søndag kveld ble barna hentet av Harald. Jeg var sykemeldt hele den påfølgende uken, og Torleif fortsatte å komme, selv om barna ikke var der. Det begynte å ane meg at følelsene mine ble gjengjeldt.
Jeg hadde ikke ønsket noen ny mann i livet mitt, men med Torleif var det liksom noe annet. Det var bare naturlig at han var der.
På fredagen kom han bort med take away. Vi åpnet en flaske vin og så en film.
Plutselig snudde han seg og strøk meg over kinnet. Det føltes helt naturlig da han kysset meg, og han sa at det var noe han lenge hadde ønsket å gjøre.
«Jeg tror nok jeg var interessert i deg allerede mens du var gift med Harald, men jeg lukket øynene for det», sa han.
Jeg tror det må ha vært slik for meg også. Han var jo så riktig for meg på alle måter. Nei, det kan ikke ha vært bare vennskap, selv om vi ikke skjønte det da.
Torleif og jeg hadde romantiske møter i noen måneder før vi fortalte det til barna. De ble kjempeglade. De var jo vant til å se pappaen sin med en annen, og nå fikk mamma også ny partner, en som de allerede kjente og var glad i.
Les også (+) Ferieturen med pappa ble et mareritt
Harald taklet ikke sannheten
Det ble ingen problemer på den fronten, og det var jo det viktigste. Men det var en annen som ikke likte det som hadde skjedd.
Da Harald fikk vite om forholdet vårt, ble han først sjokkert, og så ble han sint. Han eksploderte.
Han kom med alle slags beskyldninger, han trodde at vi hadde «holdt på» allerede mens Harald og jeg var gift.
Både Torleif og jeg prøvde å snakke med ham, men han hørte ikke på oss. I stedet ringte han og maste om at jeg skulle komme med innrømmelser. Jeg sverget først på at ingenting hadde skjedd, men til slutt mistet jeg tålmodigheten.
«Hva har du med å dømme meg?» spurte jeg irritert. «Det var du som var utro, ikke jeg!»
Men han mente at jeg uberettiget ga ham all skyld. Han tok ut sin frustrasjon gjennom barna. Han kranglet om alt, kom alltid for sent og gadd ikke å informere meg om hva som hadde skjedd på skolen i de ukene barna var hos ham.
På søndagene leverte han dem kjempesent, og det ble jeg som måtte slite med å få dem opp av sengen mandag morgen. Tidligere hadde vi stilt opp for hverandre når det trengtes, men nå var det aldri snakk om at han ville passe barna hvis det var mine uker.
Det var Harald som hadde truffet en annen, men likevel var det han som oppførte seg som den forsmådde. Da Emma skulle feire bursdagen sin, ville han ikke komme hvis Torleif var der. Da fikk Torleif nok. Han kjørte hjem til Harald og tok en alvorsprat med ham.
Etter det var det som om Harald endelig forsto at han hadde tatt feil og at vårt forhold kanskje til og med var av det gode. Harald kjente jo mannen som delte livet med hans barn, og de to kunne faktisk fortsatt være venner.
Nå er det mer enn to år siden Harald og jeg gikk fra hverandre. Huset har vi solgt, og barna og jeg har flyttet hjem til Torleif. Jeg har aldri følt meg så trygg og tilfreds som jeg gjør nå.
Til høsten får Torleif og jeg et barn sammen. Når vår lille baby kommer til verden, blir familien komplett. Tenk at livet kunne bli så bra!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
