De blå sidene
Jeg var fanget i ekteskapet etter Olavs arbeidsulykke. Men én kveld ringte mamma med en stor nyhet
Jeg følte meg maktesløs og skammet meg, men utad lot jeg som ingenting. Heldigvis ville skjebnen det annerledes.
Under lunsjen på jobben i dag diskuterte vi om vi tror på skjebnen. Jeg var en av dem som sa ja. For jeg tror på skjebnen fullt og helt, men også at vi selv må ta ansvar for livet vårt.
Så fortalte jeg mine kollegaer om hvorfor jeg tror på den, og at den endret livet mitt.
For snart femten år siden var jeg gift og levde i et ekteskap som var svært utfordrende. Jeg hadde giftet meg tidlig og fått fire barn. I de første årene fungerte forholdet vårt greit, vi hadde en hektisk småbarnstid, og mannen min Olav jobbet mye.
Etter at han kom i en arbeidsulykke og ble delvis ufør, endret han seg gradvis. Han ble hissig for små bagateller og jeg så at barna våre skvatt til hver gang han brølte ut og kjeftet på dem.
De klamret seg til meg og det ble til at jeg knapt torde å gå utenfor døren fordi jeg var redd for å la ham være alene med barna. I tillegg var han stadig ufin mot meg. Han påpekte at jeg hadde lagt på meg, at jeg ikke var attraktiv lenger og at jeg ikke var den kvinnen han hadde giftet seg med.
Å se hvordan han selv oppførte seg og hva det gjorde med oss som familie, det klarte han ikke.
Vi ble en familie som sluttet å fungere optimalt. Milla, vår yngste datter begynte å tisse på seg om nettene, mens de tre eldste søkte seg ut.
Jeg følte meg maktesløs og beskyttet barna mot Olavs sinne så godt jeg kunne. Han kunne gjerne la sin vrede gå utover meg, men så fort jeg merket at han hisset seg opp over barna, tok jeg dem i forsvar. Det er ingen som vet at Olav slo meg etter at barna hadde lagt seg. Fordi han mente at jeg ikke skulle ta igjen med ham i barnas nærvær.
Les også: (+) «Ta vare på broren din», sa mamma før hun døde. Det kunne ikke gå bra
Jeg ville vekk
Slik forsvant kjærligheten mellom oss. Det som bandt oss sammen, var at vi var gift og at jeg ikke hadde økonomisk mulighet til å gå ifra han og forsørge fire barn.
Jeg hadde så lyst til å gå ut av ekteskapet, men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg med fire barn og lav inntekt. Stadig dagdrømte jeg om å vinne i lotto, men det var en drøm jeg visste ikke kom til å skje.
Foreldrene mine slet med sykdom og hadde ingen mulighet til å hjelpe meg. Ikke ønsket jeg å fortelle til noen hvordan vi levde heller, fordi jeg skammet meg.
Utad lot jeg derfor som ingenting.
Etter et par år hvor jeg hadde kikket regelmessig på nettet etter et passende sted å leie, men ikke funnet noe jeg hadde råd til, ringte mamma meg en kveld. Hun kunne fortelle meg en stor nyhet og det var at en fjern slektning hadde gått bort og etterlatt seg et testamente.
En advokat ville ta kontakt med meg, for denne slektningen hadde tilgodesett en sum til meg også, det visste mamma fra sikre kilder, sa hun.
Denne slektningen hadde jeg vært mye hos som barn, men jeg kunne så vidt huske henne. Hun var barnløs og hadde overtatt sin manns firma da han døde. Nå ønsket hun å fordele arven etter seg til slektningene sine.
Jeg hadde aldri forventet at jeg noen gang skulle få en halv million kroner i arv fra en jeg ikke lenger kjente, men det var akkurat det som skjedde. Jeg arvet, og jeg fikk et brev ved siden av. Der sto det at pengene skulle først og fremst brukes til utdannelse eller bolig.
Jeg sto og så lenge på brevet. Tårene presset på, for dette ga meg virkelig en ny mulighet i livet.
Jeg sa ikke et ord til Olav. Jeg var livredd for at han skulle kreve noe av meg eller hindre meg i å fullføre planen som formet seg inne i hodet mitt.
Med penger i banken hadde jeg en trygghet og med den tryggheten sto døren åpen foran meg. Jeg kunne ta med meg barna og flytte.
Jeg aner fortsatt ikke hvor jeg fikk krefter eller motet fra, men brevets innhold surret stadig inni hodet mitt. Utdannelse eller bolig, sto det der. Selvsagt måtte jeg begynne i den riktige enden, for jeg hadde uansett ikke råd til å kjøpe meg bolig.
Les også (+): Pappas utroskap var en hemmelighet. Helt til jeg fikk en merkelig melding
Ny utdannelse
Det måtte bli en utdannelse. Det var også noe jeg hadde drømt om lenge, men som ikke hadde latt seg gjøre med en stor familie som måtte forsørges. Etter at Olav og jeg giftet oss, hadde jeg jobbet på samme sted, som sekretær.
Å tenke tanken på at jeg noen gang skulle slutte der, torde jeg ikke engang. Jeg hadde avfunnet meg med at det var der jeg skulle bli resten av livet, fordi jeg manglet både selvtillit og utdannelse til å søke på andre jobber.
Jeg tror at det var skjebnen som styrte livet mitt i det jeg arvet disse pengene.
Jeg gjennomførte alt jeg hadde planlagt. Barna og jeg flyttet ut, og jeg søkte og kom inn på drømmestudiet mitt. Jeg ville bli sykepleier og jobbe på sykehus. Og barna mine sto på sidelinjen og heiet på meg. For dem var jeg gått fra å være nervøs og redd mamma til å bli en de kunne se opp til og som tok ansvar.
Å være en voksen student var sterkt. Jeg måtte klype meg i armen for å forstå at det var sant, for jeg elsket å studere og lære noe nytt. Og i helgene jobbet jeg litt ekstra på en psykiatrisk avdeling.
Barna ble større og jeg inspirerte dem til å ta en høyere utdannelse, alle som en. De hadde sett at jeg fikk det til, og de støttet hverandre også.
Da jeg ble ferdig utdannet sykepleier, fikk jeg fast jobb med én gang og kunne kjøpe en leilighet.
Olav begynte dessverre å drikke mye etter skilsmissen og klarte dermed ikke å beholde jobben.
Som en følge av arbeidsulykken mistet han fullstendig fotfestet, og i dag synes jeg faktisk veldig synd på ham. Som sykepleier har jeg forstått at den negative personlighetsendringen hans kom som følge av en hodeskade og at han ikke kunne rå over det.
Derfor tar jeg meg litt av ham i dag. Han lever alene og har det tøft. Jeg lager mat til ham og ser til ham ukentlig. For uansett er han mine barns far.
Det var slik det gikk med vår familie, men jeg hadde aldri flyttet fra ham og fått meg en utdannelse hvis det ikke var for arven.
Den ga meg og barna et helt nytt liv, et liv hvor jeg føler meg hjemme og har det bedre enn noensinne.
Derfor tror jeg på skjebnen, i alle fall på den positive måten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
