Ingen fikk vite hvem som var barnefaren. Jeg var den mest lojale elskerinnen i verden

Ung og dum, eller så inderlig forelsket at jeg fant meg i alt?

Når jeg går mange år tilbake i tid og hente frem minnene om mitt livs store kjærlighet, handler det om det …

Jeg var tidlig i 20-årene da jeg fikk kontorjobb i et firma der jeg bodde. Fra før visste jeg lite om arbeidsplassen, men allerede under intervjuet med direktøren og en avdelingsleder forsto jeg at sjefen var en flott og sjarmerende mann.

Han var mer enn 20 år eldre enn meg og var gift og far til to. På kontorpulten hans sto det fremme et familiebilde, tatt på en sommerferie i et annet land.

Både han, kona og barna smilte. Jeg husker at jeg så på det en gang og sa:

– Så fin familie du har.

– Ja, jeg har flotte barn, svarte han.

Allerede da var jeg betatt av ham. Allerede da hadde jeg dagdrømt om at han kysset meg. Han var høy, bredskuldret og hadde litt gråstenk i luggen. Unge menn på min egen alder bleknet i forhold, de var ingen ting.

Etter et halvt år hadde vi innledet et forhold, sjefen min Egil, og jeg. Det føltes som om jeg svevde på en rosa sky, for han sa at han var forelsket i meg.

Jeg fikk vite at han ikke hadde det så greit hjemme fordi han og kona ikke hadde nærhet. Når han sa slike ting, leste jeg det som at han hadde tenkt å skille seg og satse på meg.

Jeg ville ikke legge press på ham, og da han bad meg om å holde lav profil på vårt kjærlighetsforhold, lovet jeg selvfølgelig å gjøre det.

Han fikk ordnet det slik at jeg ble hans sekretær, og vi reiste rundt på forretnings­reiser sammen uten at noen stusset over dette.

På kontoret holdt vi en profesjonell tone, men med en gang vi satte oss på et fly, la han hånden på låret mitt. Da kunne jeg legge meg inntil skulderen hans.

Jeg levde for disse stundene, og de første to årene gjorde det meg ikke så mye at han dro hjem til familien sin. Vi snakket om å satse på en fremtid sammen, men han gjorde det klart at barna var for små til at han ville la dem gå gjennom en skilsmisse.

Han sa at det var meg han elsket. Han sa at jeg var hans livs store kjærlighet. Da jeg etter noen år ble gravid med vårt barn, trodde jeg i min naivitet at det var dette som kom til å kaste oss inn i en ny tid, der vi også offentlig ble et par.

Men, nei. Han ville at jeg skulle ta abort. Jeg nektet fordi det var imot min overbevisning, og dessuten var det et kjærlighetsbarn.

– Ok, hvis du velger å få barnet, må historien være at du ble uønsket gravid med en mann og velger å bli alenemor. Mitt navn skal ikke nevnes eller føres opp, sa han jeg elsket.

Hvor absurd det enn kan høres, gjorde jeg som han sa, og faktisk leste jeg dette som et slags ønske om å ha et barn sammen med meg.

Vi fortsatte å jobbe sammen, og jeg ble sykmeldt mens jeg var gravid. Han ga meg en sum penger og sa han satte pris på om jeg søkte en annen jobb etter fødselspermisjonen. Igjen gjorde jeg som han sa. Jeg gjorde alt han sa.

– Når barna mine flytter hjemmefra, skiller jeg meg. Jeg elsker bare deg, sa Egil.

Les også (+): Jeg gjorde alt for sønnen min. Men et eller annet sted gikk det fryktelig galt

Far i skjul

I dag tenker jeg at bare en ung og forelsket person kan være så dum som jeg var den gangen. Jeg fikk en nydelig sønn, men førte opp «far: ukjent».

Ikke engang mine nærmeste fikk vite hvem som var barnefaren. De trodde at jeg hadde hatt et lite eventyr, og at jeg praktisk talt ikke kjente mannen som hadde gjort meg gravid.

Jeg var den mest lojale elskerinnen i verden, og jeg fortsatte å ha et forhold til den mannen, som tok fra sønnen min muligheten til å ha en pappa, i det minste på papiret. I hodet mitt var det bare én stor kjærlighet, og det var ham. Derfor beskyttet jeg ham. Derfor sviktet jeg ham aldri.

I ettertid har venninner sagt at de skulle ha ønsket at de hadde visst hva jeg drev med.

– Da skulle jeg ha bedt deg om å ringe kona hans, har de sagt.

I stedet lot jeg denne mannen få i pose og sekk gjennom mange, mange år.

Han og jeg hadde flere runder etter hvert som sønnen min ble større og spurte hvem som var pappaen.

– Han trenger å få vite, sa jeg.

Egil sa at det ikke under noen omstendighet måtte komme ut at han var faren.

Selvfølgelig forlot han ikke kona. Hele tiden kom nye unnskyldninger og forklaringer.

Min sønn vokste opp med «mammas gode venn, Egil». Han kom til oss av og til og var som en hyggelig onkel, som hadde med gaver og stakk til ham penger.

Når sønnen min sovnet, lå faren hans i armene mine, men det fikk han ikke vite.

Jeg tenkte at jeg heller ville ha smuler enn ingen ting. Ja, jeg var svak, og jeg orket ikke tanken på å miste ham, og derfor stilte jeg ingen krav.

Med årene var vi mindre og mindre sammen. Jeg savnet ham og ville se ham mer, men han var travelt opptatt med forretninger og familie. Hans barn ble voksne, giftet seg og fikk barn.

Han ble bestefar. Min sønn ble også voksen. Men han hverken forsto eller visste at Egil var min kjæreste og hans pappa.

– Vi jobbet sammen og har alltid vært gode venner, var forklaringen min.

Sett i ettertid ser jeg det absurde i valgene jeg gjorde. Det var sønnen min som betalte prisen for min lojalitet, for han vokste opp uten en far, og uten å få vite hvem som var pappaen.

– Tro meg, du vil ikke vite det, sa jeg da han ble voksen.

Han trodde at det var snakk om en kriminell eller en narkoman, selv om jeg sa at det ikke var tilfelle.

Mitt kjærlighetsforhold dabbet av i kraft av årene som gikk, men eksisterte helt inntil for noen år siden, da Egil ble alvorlig syk. Så døde han.

Jeg satt igjen med bunnløs sorg, men sto utenfor alt som skjedde.

Jeg gikk i begravelsen og satt på bakerste benk og hørte alt det fine som ble sagt om den flotte familiemannen. Da datteren snakket om hvilken fantastisk far han hadde vært, gråt jeg.

Les også (+): – Mitt stille og fredelige ekteskap ble til en krig

Jeg fortalte alt

Først etter noen måneder klarte jeg å reise meg. Jeg kontaktet kona og fortalte om meg og Egil, og om sønnen vår. Det var mitt håp at hun og barna ville ta imot ham.

Hun avviste meg og sa at hvis jeg var ute etter arv, var det til ingen nytte, for alle verdier hadde stått på henne i alle årene de hadde vært gift. Det var ingen ting å arve.

Min sønn fikk vite hvem som var faren, og ble selv­følgelig sjokkert.

– Han imponerer meg ikke, akkurat, var hans korte kommentar.

Ikke engang i arvespørsmålet tok han ansvar. Brått forsto jeg at han ikke kunne ha elsket meg, slik han sa han gjorde. Jeg ble lurt.

I ettertid har min sønn forsøkt å få kontakt med sine to søstre, uten hell. De nekter å vedkjenne seg ham. Han sier at han ikke bryr seg – at han ikke ønsker å ha kontakt med mennesker som er så lite inkluderende, og jeg er enig.

De siste to årene har jeg følt både skam og anger. Det eneste jeg ikke kan angre på, er at jeg bar frem mitt eneste barn. Han betyr alt for meg. Han er det fine som kom ut av det.

Min lykke er at han ikke dømmer meg. Han sier at jeg har gitt ham en god oppvekst.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Mamma og pappa nekter å være i samme rom. Nå skal jeg gifte meg

Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst