DE blå sidene
Jeg var bekymret for datteren min og kontaktet barnevernet. Men tenk om de tok barnet fra henne?
Bekymringene sto i kø, og til slutt følte jeg at jeg ikke lenger hadde noe valg.
Så lenge jeg kan huske, har mitt eneste barn, Trine, vært kilde til bekymring. Og hun skulle bli voksen før tilstanden ADHD ble konstatert.
Da hadde hun allerede fått et barn, en liten gutt, og levd i et samboerforhold som raknet da barnet var rundt ett år.
I alle år hadde jeg vært enslig mor for Trine. Faren hennes forlot oss da hun var tre år. Jeg ble sittende igjen med et barn som egentlig trengte både mor og far, for Trine var krevende.
Så krevende at for meg ble det aldri tid eller energi til annet enn å forsøke å oppdra henne etter beste evne. Det var aldri plass til noen mann i mitt liv. Jeg hadde hendene fulle med datteren min og jobben.
Trine kunne mye og var utrolig kreativ. Men det var et mareritt å få henne til å gjøre lekser. Hun foretrakk heller å lese om universet og finne ut hvorfor månen var der den var.
Hun kunne navnene på alle hvalene som svømte i verdenshavene, men ikke hvordan norske verb skulle bøyes. Det mente hun var bortkastet tid å lære. Likevel var hun utrolig flink til å formulere seg skriftlig - om det som interesserte henne.
Trine flyttet hjemmefra for å begynne å videregående skole. Men det ble bare for en kort tid, hun var ikke i stand til å fullføre noe.
Det vil si, hun ville så gjerne, men engasjementet sluknet etter kort tid. Mellom skoleavbruddene jobbet hun litt, så begynte hun på et kurs som heller ikke ble fullført, jobbet, søkte på nye linjer, ble tatt opp, begynte, sluttet, eller tok opp fag, sluttet og så jobbet hun litt til.
Min privatøkonomi ble en katastrofe. Store summer av mine inntekter gikk med til å hjelpe Trine med «uforutsette regninger».
Jeg hadde ingen å dele bekymringene omkring Trine med. Det vil si, jeg hadde, men brukte ikke nettverket. I alle år hadde nemlig familie og de nærmeste vennene hevdet at jeg hadde skjemt bort mitt eneste barn, det var derfor hun var så vill og ustyrlig.
Les også (+): Sønnen vår fikk flere og flere merkelige uvaner, vi skjønte ingenting
En flink mor
Da hun traff Tom, en flott gutt som virket både voksen og forstandig, trakk jeg et lettelsens sukk. I mitt stille sinn hadde jeg mer enn en gang ønsket at hun skulle treffe en mann med god råd, gifte seg, få barn og bli opptatt med det...
Hun fikk barn. Lille Stian ble min øyesten. Alle mine dystre spådommer om hvordan det skulle gå med mor og barn, ble gjort grundig til skamme.
Forundret oppdaget jeg at Trine passet godt til morsrollen. Hun hadde energi nok for ti personer, og innen Stian var to år, kunne han snakke rent.
Ved fylte fem år kunne han alle bokstavene i alfabetet, skrive navnet sitt og sette sammen puslespill som var beregnet for syv år gamle barn. Og det takket være morens engasjement, omsorg og interesse for sitt eget barn.
Men samtidig med at alt dette positive fant sted, ble det slutt på forholdet til Tom. Med bruddet fulgte nye bekymringer - for meg.
Trine fikk en liten leilighet til seg og barnet. Men med Tom ute av bildet ble de økonomiske forpliktelsene skjøvet over på meg. Ikke direkte, men når hun støtt og stadig ringte og sa at nå hadde hun ikke brød i skuffen eller at strømleverandøren truet med å stenge strømmen, måtte jeg trå til.
Jeg fikk meg ikke til å snakke med Tom om dette, jeg var redd for at han ville kreve å få den daglige omsorgen for barnet. Det var ikke bare økonomien hennes som var en katastrofe. Også leiligheten så ut som et bombekrater.
Det hendte at jeg måtte reise til henne i helgene for å få orden i huset. Det hendte faktisk ganske ofte. Forgjeves forsøkte jeg å få henne til å delta i rydding og husarbeid.
I flere år drev jeg på dette viset. Betalte og betalte. Og brukte min fritid til å holde leiligheten deres i noenlunde orden.
Hun kunne finne på å kjøpe DVD-filmer i stedet for å betale regninger. Eller skaffe til veie en undulat, gullfisk i bolle eller en ny stol som hun absolutt måtte ha fordi hun hadde vondt i ryggen.
Bekymringene sto i kø, og til slutt måtte jeg få innsovningstabletter fra fastlegen min. Det var hos ham jeg til slutt brøt sammen og fikk fortalt om datteren min.
Jeg gjorde som fastlegen foreslo, kontaktet barnevernet og fikk en avtale med en sosionom. Avtalen var at min henvendelse skulle være anonym. Men jeg var engstelig. Tenk om de tok barnet fra henne?
Jeg uttrykte bekymringen til sosionomen, men hun bare smilte og sa at barnevernet ble brukt til andre ting enn å fjerne barn fra foreldre. Hoderystende lyttet hun til meg. I realiteten hadde jeg forsørget meg selv, min voksne datter og hennes barn.
Dårlig samvittighet hadde jeg også. Fordi jeg satt her og «meldte» min egen datter til barnevernsnemnda, bak hennes rygg.
Les også (+): Mamma prøvde å beskytte oss, men det var en dame jeg ikke kjente som reddet meg
Ordnet opp
En stund etter denne samtalen ringte sosionomen til meg og overbrakte meg den første gledelige meldingen. De hadde sjekket med barnehagen.
Sosionomen ville bare berolige meg om at derfra hadde både min datter og barnebarn fått de beste skussmål. Det vil si, i utvikling lå Stian langt foran de andre. Han hadde alltid næringsrik mat med seg og hadde gode klær tilpasset vær og årstid.
Han var et harmonisk barn som ikke så ut til å mangle noe. Det eneste de hadde å utsette på moren, var manglende merking av klær.
Derfra skulle de starte arbeidet med å hjelpe Trine. Hun ringte til meg uken etter. Hysterisk og rasende.
– Noen har meldt meg til barnevernsnemnda! De sier at de vil komme på hjemmebesøk og snakke med meg. Jeg tar livet av meg hvis de tar Stian fra meg, skrek hun, helt avsindig.
Jeg ba henne roe seg. Og sa som det var, at overgangsstønad kunne hun ikke få i all evighet. Derfor hadde de antagelig grepet fatt i dette for å undersøke hvorfor hun ikke var i jobb og årsaken til alle avbrudd i videreutdanning.
– Bare ta imot den hjelpen du blir tilbudt, Trine, så skal du se at alt vil rette seg, beroliget jeg.
Fra da skjedde alt fort. De satte inn en såkalt hjemmekonsulent som besøkte dem flere ganger i uken og som hjalp Trine med praktiske ting, som å rydde og kaste vekk alt som var overflødig. Og hvordan hun skulle få system i husarbeidet.
Det ble laget lister og timeplaner, og gledestrålende ringte Trine og sa at nå hadde hun fått faste rutiner.
– Det er det folk med ADHD må ha i dagliglivet, forklarte hun meg.
Mange brikker i puslespillet falt på plass. Og nå forsto jeg mer av hva jeg hadde hatt å slite med. Min datter hadde ADHD!
Psykologen ble trukket inn i bildet igjen, og de satte henne på nye medisiner som var kommet. Hun gikk over til rehabilitering, og barnevernet sørget for at de faste utgiftene ble trukket fra før utbetaling.
Hun fikk innvilget bostøtte, utvidet barnetrygd, stønad til barnetilsyn, ikke noe av dette hadde hverken Trine eller jeg vært klar over at man kunne få som enslig forsørger.
Tom ble også tatt med på råd, og de ble enige om at han i tillegg til farsbidrag, skulle hjelpe til med praktiske ting og innkjøp til barnet. I en overgangsfase fikk hun også et fast bidrag fra sosialkontoret.
Ingen klandret henne for noe, tvert imot. De roste henne for egenskapene som mor og hvor flink hun var, men at noen ganger trengte foreldre likevel hjelp.
Trine fikk et helt nettverk av hjelpere, og med det ble en tung bør løftet fra mine skuldre. Da dette gikk opp for meg, satte jeg meg ned i min egen sofa og gråt av lettelse.
I dag er Trine i full sving med utdanning. Hun nærmer seg 30 år, og ADHD-symptomene har dempet seg så mye at medisineringen er skåret ned til det minimale.
Først nå kan jeg med hånden på hjertet si at endelig er datteren min blitt voksen. Men jeg tror det ville ha gått galt både for henne og meg dersom jeg ikke hadde kontaktet barnevernet.
Da jeg forsto at Trine ville klare seg, klappet jeg sammen på nytt. Nervene mine var så tynnslitte at jeg ble sykmeldt og gikk på antidepressiva i flere måneder.
Jeg ikke bare tror, men vet at det finnes mange slike som oss rundt om i dette landet. Til dere vil jeg si: Be heller om hjelp i stedet for å la ting skure og gå.
ADHD er ingen hindring, tvert imot, den kan også være en ressurs.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
