Jeg vet at jeg burde, men jeg klarer ikke å akseptere det datteren vår har fortalt

Jeg er en fordomsfri kvinne som har vært kjent i vennekretsen for min toleranse og vidsynte holdning til det meste. Men nå er alt annerledes.

Jeg har aldri tidligere hatt problemer med å akseptere vi alle er forskjellige.

Nå føler jeg at jeg vakler føl­elsesmessig.

Jeg har aldri hatt noe mot homofili, men det kom som et sjokk at min datter Torunn finner kjærester av samme kjønn.

Jeg er ikke fordømmende, og jeg har klart å skjule tankene mine for Torunn. Det er inni meg jeg føler kaoset.

Jeg hadde så smått begynt å forberede meg på en gang å bli bestemor, da hun fortalte at kjæresten hun hadde snakket så mye om det siste året, er en jente i klassen.

Nå forteller jeg min historie for å få orden på tankene.

Når jeg tenker tilbake på Torunns barndom og oppvekst, slår det meg at hun helt siden hun var liten var sær­deles målbevisst, tøff og viljesterk.

Torunn lekte like mye med gutter som med jenter. Hun kunne veksle mellom å leke med dukker og klatre i trær. Hun var en robust jente, som ofte markerte seg i sosiale sammenhenger, også på skolen.

Leif og jeg så det som vår viktigste oppgave å gi datteren vår et godt selvbilde. Det var tydelig at vi lyktes. Siden Torunn dessuten er veldig pen, manglet hun aldri oppmerksomhet. Både jenter og gutter ville være sammen med henne.

Jeg minnet henne stadig om hvor viktig det var å inkludere alle i leken. Hun hadde stor rettferdighetssans og sto gjerne opp for dem som var svake eller annerledes.

Den egen­skapen har gjort meg svært stolt som mor. Allerede i tenårene hadde Torunn venner fra alle verdenshjørner. Jeg likte å tro at hun var like fordomsfri som meg.

Les også (+): Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten

Lykkelig

I dag ser jeg at hun er langt mer tolerant enn jeg noen gang har vært, for min toleranse har vært i hodet. Nå har jeg vanskelig­heter med å etterleve mitt eget budskap i praksis!

Ikke ett sekund hadde det falt meg inn at datteren min kunne være lesbisk. Ikke én gang har jeg tenkt at Torunn er annerledes enn majoriteten av unge jenter.

Utallige ganger har jeg sett henne klemme og holde rundt venninner, men det har jeg sett på som helt normalt. Jenter er slik. Det har vært sånn bestandig.

Som tenåring hadde Torunn utallige gutter hun svermet for. I hvert fall var det det hun fortalte oss, men aldri så vi at hun gikk hånd i hånd med en gutt.

Vi syntes det var deilig at vårt eneste barn ikke gikk alvorlig inn i et forhold så tidlig.

Torunn hadde planene klare, hun ville bli lege. Det var ikke nødvendig å minne henne på studier eller lekser. Hun tok ansvar selv.

Det var da hun begynte på studiene vi merket at Torunn fikk en annen glød. Hun virket ekstremt lykkelig og hadde kledelige roser i kinnene når hun snakket om sin nye forelskelse.

«Når skal vi få se ham, da?» spurte vi. Hun bare smilte hemmelighetsfullt.

Også dette syntes jeg var flott. Jeg tenkte at Torunn ville være sikker på sine følelser først. Vi fikk ikke engang vite navnet på kjæresten, og vi stilte klokelig ingen spørsmål. Det eneste hun fortalte, var at kjæresten kom fra en stor gård i Hedmark, og at de hadde funnet hverandre så totalt.

Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kona drev med på Tinder

Sjokkbeskjeden

Sjokket kom for bare fire uker siden. Vi skulle feire Torunns 20-årsdag.

«Vi regner med at du ber kjæresten din», sa vi.

Da Torunn sa at hun hadde noe viktig å fortelle meg, var jeg sikker på at hun kom til å si at hun skulle forlove seg, gifte seg eller at hun var gravid. Jeg rakk å forberede meg, og jeg tenkte at uansett skulle jeg klare å glede meg over det. Men ordene jeg ventet på, kom ikke.

I stedet kom det kort og godt: «Du skjønner det, mamma, jeg er lesbisk. Kjæresten min er en jente. Hun heter Mette.»

Jeg sto som lammet, greide ikke å si mer enn at jeg trengte tid til å la nyheten synke inn. «Jeg elsker deg, Torunn, uansett», klarte jeg å hviske før jeg gikk inn på soverommet vårt.

Samme kveld fikk Leif vite alt. Han reagerte med forferdelse og fordommer.

«Over mitt lik kommer den kjæresten hit!» sa han rasende.

Mens Leif påsto at datterens kjærlighetsliv med en annen jente er en ren motesak og en flopp som resultat av økende fokusering på homofili, innså jeg tidlig at jeg må akseptere situasjonen som den er.

Jeg ser det som min oppgave å få Leif til å være tolerant og forståelsesfull.

Men jeg har brukt så mye energi på å tvinge Leif til å late som han godtar situasjonen, at det tærer på samholdet her hjemme. Han nekter å ha Torunn og venn­innen på overnatting hos oss hvis de ikke sover på hvert sitt rom.

Han sier at han ikke orker tanken på at de er sammen seksuelt. Jeg må innrømme at den tanken er fjern for meg også, men jeg er ikke villig til å miste datteren min. Heller er jeg grenseløst tolerant. Er hun lesbisk, kan ikke vi endre på det. Det er sannheten.

Men jeg kjemper også med meg selv. Jeg har ennå ikke våget å gå ut med at Torunn har jentekjæreste. Frykten for hva familie og venner vil si, er stor.

Torunn sier at hun skal fortelle det selv, men jeg har bedt henne om å vente.

Jeg må få tid til å fordøye alt sammen og først og fremst sørge for at Leif roer seg og gjenopptar det gode forholdet han alltid har hatt til henne. I de mest intense diskusjonene våre klandrer han meg.

«Du har proppet den jenta så full av mellommenneskelig forståelse at hun ikke vet hvor hun står. Det er din skyld at hun er blitt så moderne og alternativ!» raser han.

Det verste er at jeg iblant tenker at han kanskje har rett. Jeg har aldri tillatt Torunn å være fordømmende. Hun har møtt alle med et åpent sinn. Det kan ha forledet henne.

Jeg elsker datteren min og ønsker å forstå, men jeg slites mellom to tanker. I det ene øyeblikket aksepterer jeg situasjonen, i det neste tar jeg meg selv i å tro at det hele er forbigående.

Jeg har lest om kvinner som er lesbiske i en periode, men som senere finner ut at de er heterofile. Innerst inne håper jeg det blir slik med datteren vår også. Men fornuften min sier at vi må la henne være den hun er, uten å håpe på noe annet.

Torunn har sagt at faren skal få den tiden han trenger til å bli forsonet med tanken på hennes legning. Hun sier at hun uansett holdning elsker oss like høyt.

Hun har nok ennå ikke forstått hvor mye jeg sliter. Når hun er hos oss sammen med Mette, sitter jeg og prater med dem på en naturlig måte. Det er bare når de sitter og holder rundt hverandre og gir hverandre små kyss at jeg merker jeg stivner til.

Det gjør meg sjenert og lite komfor­tabel å sitte nær dem da. For meg, som bare har hatt fysiske forhold til menn, føles det merkelig å tenke på hvordan lesbiske har det.

For meg er det umulig å forstå at datteren min fysisk tiltrekkes kvinner. Jeg prøver å akseptere det og tar meg sammen så godt jeg kan, men inni meg er det fremmed.

Jeg vil understreke at jeg tross alt har tro på at vi skal greie å skape ro i familien igjen. Resten av familien vil helt sikkert venne seg til situasjonen også, når de bare får tid på seg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Jeg var dømt til et liv uten respekt. Jeg hadde helt feil pappa

Mannen min ble forelsket i en kollega. Det som så skjedde, var ikke til å tro