Alle tror jeg er heldig som har deg som ektemann. De skulle bare visst!
Jeg har aldri fortalt sannheten. Før nå.
Til mannen min
Jeg skriver ikke kjære til deg, mannen min, som jeg har holdt sammen med i mange år nå.
Til det er jeg for skuffet. Igjen.
Du, som strør om deg med klokhet og flotte ord når vi er sammen med andre, har atter en gang rakket ned på meg og den jeg er. Og jeg er lei meg.
Alle rundt oss tenker at jeg er heldig, som har deg som ektefelle. Når vi er sammen med andre er du pådriveren i alt som skal gjøres.
Du har alltid gode råd å gi og snakker varmt om meg og barna. Tenk om du hadde klart å være den samme hjemme, i vårt hus!
Dessverre har både barna og jeg fått merke ditt labile humør opp gjennom årene.
De har hørt deg skjelle ut meg, fordi jeg enten «ser for jævlig» ut, eller fordi jeg ikke gjør ting nøyaktig slik du ville ha gjort.
Når du er i dette humøret, er det som om du leter etter feil og mangler med meg. Det er som om du ønsker å tråkke på meg, knuse tankene mine.
Gjennom årene har jeg grått mange ganger fordi du har kalt meg de styggeste ting.
Fæl, dum, tåpelig, idiot, stygg og komplett udugelig er noe av det du har slengt ut med sarkasme og nedlatenhet.
Jeg er egentlig en sterk dame, alle andre oppfatter meg som det, men likevel har jeg på et vis funnet meg i det, for jeg har ikke forlatt deg.
Kanskje har jeg ventet på at den mannen som viser seg ute blant andre skal vise seg hjemme også. Jo da, det skjer. Det har vært mange gode, herlige stunder også.
Men når du er som i dag, da tenker jeg at jeg ikke kan utsette meg selv for dette mer. Jeg vet at barna våre er lei av deg, sliten av utblåsningene dine og den urimeligheten du iblant viser både meg og dem.
Hvorfor har jeg ikke latt andre få vite om din andre side?
I alle år har jeg skjult den andre siden av deg overfor familie og venner. På en måte har det føltes som et nederlag at det er slik. Jeg har skammet meg over å finne meg i så mye.
I disse dager snakkes det mye om å dele sorg og smerte, og uten at jeg planla det, møtte jeg en som fikk meg til å åpne meg.
I går snakket jeg med tante Kari om hvordan du kan være. Hun sa at jeg burde forlate deg, at jeg ikke kan finne meg i at en voksen mann sier så fæle ting som du gjør.
«Nå er du i 50-årene. Gjør du det ikke nå, kommer du aldri til å gjøre det. Velger du å bli, synes jeg ikke synd på deg, for du har et alternativ», sa hun.
Du vet det ikke ennå, men jeg har til hensikt å følge hennes råd, for jeg orker ikke mer. Jeg er for gammel og vis til å bli tråkket på.
Jeg vil ha fred rundt meg. Det rare er at jeg vet hva du kommer til å si: At du har vartet meg opp og båret meg på gullstol, og at det er jeg som svikter idealene våre når ekteskapet går i stykker.
Jo, jeg har trodd på et evig samliv, men nok er nok. Hvis det er versjonen din, skal du få lov til å klamre deg fast i den. Jeg skal til og med tåle at noen av våre venner tror på det du sier.
For når alt kommer til alt vet barna og jeg sannheten. Og du.
Hilsen din kone som er lei av oppførselen din
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
