Brevet jeg aldri sendte

Alle tror jeg er heldig som har deg som ektemann. De skulle bare visst!

Jeg har aldri fortalt sannheten. Før nå.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Først publisert

Til mannen min

Jeg skri­ver ikke kjæ­re til deg, mannen min, som jeg har holdt sam­men med i man­ge år nå.

Til det er jeg for skuf­fet. Igjen.

Du, som strør om deg med klok­het og flot­te ord når vi er sam­men med and­re, har at­ter en gang rak­ket ned på meg og den jeg er. Og jeg er lei meg.

Alle rundt oss ten­ker at jeg er hel­dig, som har deg som ek­tefel­le. Når vi er sam­men med and­re er du på­dri­ve­ren i alt som skal gjø­res.

Du har all­tid gode råd å gi og snak­ker varmt om meg og barna. Tenk om du had­de klart å være den sam­me hjem­me, i vårt hus!

Dess­ver­re har både bar­na og jeg fått mer­ke ditt la­bi­le hu­mør opp gjen­nom åre­ne.

De har hørt deg skjel­le ut meg, for­di jeg en­ten «ser for jæv­lig» ut, el­ler for­di jeg ikke gjør ting nøy­ak­tig slik du ville ha gjort.

Når du er i det­te hu­mø­ret, er det som om du le­ter et­ter feil og mang­ler med meg. Det er som om du ønsker å tråkke på meg, knu­se tan­ke­ne mine.

Gjen­nom åre­ne har jeg grått man­ge gan­ger for­di du har kalt meg de styg­ges­te ting.

Fæl, dum, tå­pe­lig, idiot, stygg og kom­plett udu­ge­lig er noe av det du har slengt ut med sar­kas­me og ned­la­ten­het.

Jeg er egent­lig en sterk dame, alle and­re opp­fat­ter meg som det, men li­ke­vel har jeg på et vis fun­net meg i det, for jeg har ikke for­latt deg.

Kan­skje har jeg ven­tet på at den man­nen som vi­ser seg ute blant and­re skal vise seg hjem­me også. Jo da, det skjer. Det har vært man­ge gode, her­li­ge stun­der også.

Men når du er som i dag, da ten­ker jeg at jeg ikke kan ut­set­te meg selv for det­te mer. Jeg vet at bar­na våre er lei av deg, sli­ten av ut­blås­nin­ge­ne dine og den uri­me­lig­he­ten du iblant vi­ser både meg og dem.

Hvor­for har jeg ikke latt and­re få vite om din and­re side?

I alle år har jeg skjult den and­re si­den av deg over­for fa­mi­lie og ven­ner. På en måte har det føl­tes som et ne­der­lag at det er slik. Jeg har skam­met meg over å finne meg i så mye.

I dis­se da­ger snak­kes det mye om å dele sorg og smer­te, og uten at jeg plan­la det, møt­te jeg en som fikk meg til å åpne meg.

I går snak­ket jeg med tan­te Kari om hvor­dan du kan være. Hun sa at jeg bur­de for­la­te deg, at jeg ikke kan finne meg i at en vok­sen mann sier så fæle ting som du gjør.

«Nå er du i 50-åre­ne. Gjør du det ikke nå, kom­mer du ald­ri til å gjø­re det. Vel­ger du å bli, sy­nes jeg ikke synd på deg, for du har et al­ter­na­tiv», sa hun.

Du vet det ikke ennå, men jeg har til hen­sikt å føl­ge hen­nes råd, for jeg or­ker ikke mer. Jeg er for gam­mel og vis til å bli tråk­ket på.

Jeg vil ha fred rundt meg. Det rare er at jeg vet hva du kom­mer til å si: At du har var­tet meg opp og bå­ret meg på gull­stol, og at det er jeg som svik­ter ide­a­le­ne våre når ek­te­ska­pet går i styk­ker.

Jo, jeg har trodd på et evig sam­liv, men nok er nok. Hvis det er ver­sjo­nen din, skal du få lov til å klam­re deg fast i den. Jeg skal til og med tåle at noen av våre ven­ner tror på det du sier.

For når alt kom­mer til alt vet bar­na og jeg sann­he­ten. Og du.

Hilsen din kone som er lei av oppførselen din

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller