DE BLÅ SIDENE
Jeg valgte å gå fra Jens. Det jeg ikke visste, var at det også ble et farvel til mine barn
– Jeg så at han gjennom å være svak og stakkarslig, holdt barna i sitt jerngrep.
Jens og jeg hadde to døtre. De fikk en fin barndom, for vi var gode foreldre. Frem til vår yngste datter Selina var 10 år, vil jeg si at jeg var lykkelig.
Mannen min jobbet i et stort firma og hadde ambisjoner da vi ble et par. Jeg var tidlig i 20-årene og han litt eldre. Det er ikke til å legge skjul på at drømmen var å få et liv andre kunne misunne oss.
Da vi fikk barn, ble vi enige om at jeg skulle være hjemme de første årene. Jeg koste meg som husmor og kone og brukte dagene til husarbeid og trening. Jeg følte meg privilegert som kunne gå tur midt på dagen, og som ikke trengte å stresse av gårde til jobb hver morgen.
Jens arbeidet sent og tidlig, og det var slik han ville ha det. Han var opptatt å gjøre det bra og stige i gradene, og han gjorde begge deler, hvilket førte til at han var mye borte. Men han tjente bra, og det nøt vi godt av. Vi kjøpte bolig i et fint område og fikk også etter hvert en hytte på fjellet.
Når jeg ser tilbake nå, ser jeg at vi glemte å være gode mot hverandre. Vi kranglet ikke, men var heller ikke nær. Kanskje tok vi hverandre som en selvfølge. Jeg tror vi begge var i overkant opptatt av å fremstå som en perfekt familie.
Jens likte å være en viktig mann som gjorde det bra, og jeg likte å være kona til en viktig mann som gjorde det bra. Ja, det var slik.
Noe skjedde da Selina var 10 år gammel. Jeg merket at mannen min var mer stille og innesluttet. Han lo sjeldnere og sjeldnere og delte få opplevelser fra arbeidshverdagen. Jeg bet meg ikke veldig merke i det, men kommenterte det ved noen anledninger.
Det uroet meg at han ikke ønsket å delta i det sosiale livet med vennene våre. Jeg elsket jo å gå i selskaper og snakke om uvesentlige ting i en avslappet atmosfære.
Over fem år ble ting bare verre og verre, og jeg forsto etter hvert at dette handlet om en konflikt på jobben. Jens og hans nye sjef kom ikke godt overens.
Mannen min ble degradert, hvilket han selvfølgelig reagerte veldig på. Han sa at sjefen ikke skjønte noen ting, og at firmaet ble kjørt i grøfta.
Firmaet gikk ikke i utforbakke, slik min mann spådde, men tvert imot fikk det bedre resultater enn noen gang. For Jens var det et nederlag. Selvtilliten hans fikk en så alvorlig knekk at han gikk på en smell og møtte den berømte veggen.
Psykisk syk
Jeg fikk en hverdag med en mann som var psykisk syk, og det var på ingen måte lett. Jeg var vant til å ha huset for meg selv på dagtid, men nå hadde jeg ham ruslende rundt. Negativiteten hans var så voldsom at jeg følte at det kom til å klikke for meg.
Det var også en belastning at venner begynte å snakke om det som hadde skjedd i firmaet han var direktør i. Det kom meg for øret at det gikk rykter om at Jens var inkompetent, og det var vondt og irriterende.
Hjemme merket jeg meg at han var tiltaksløs og ikke løsningsorientert. Jeg tok meg i å tenke at det neimen ikke var rart at han ikke hadde taklet ansvaret i jobben, for han var svak og lite handlekraftig. Han begynte å irritere meg noe voldsomt.
Da Selina var 15 år gammel, bestemte jeg meg for å skilles. Jeg søkte en stilling som saksbehandler i kommunen og fikk den. Jeg tenkte at jeg ville få det bedre alene. Jeg orket ikke å være ulykkelig mer.
Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
Tok hans parti
Vi hadde felleseie, og det betydde at jeg hadde rett på min halvpart. Da Jens forsto det, ble han opprørt og gikk enda lenger ned i kjelleren.
Han sa at han ikke så noen grunn til å leve lenger, og at jeg ødela livet hans. Det var mange beskyldninger, og jeg følte sterkt at jeg måtte tenke på min egen lykke.
Prisen jeg betalte for å gå, ble mye høyere enn jeg hadde forutsett. Begge barna våre tok sin fars parti og så på meg som den store, stygge ulven. De sa at hvis jeg dro fra pappa og krevde halvparten av alt, slik at han måtte flytte fra huset og selge hytta, ville de ikke se meg mer.
Jeg var sikker på at de kom til å endre holdning når de fikk tenkt seg om, og at de ville komme til fornuft. Så jeg dro og krevde min halvpart.
Lykke, hva er det? I de to årene som fulgte tenkte jeg mye på det. Jeg fikk det livet jeg ville ha, uten en mann som dyttet på meg all verdens negativitet. Men barna jeg elsket, ville ikke ha noe med meg å gjøre. De støttet pappaen.
Jeg sendte meldinger til dem og forsøkte å ringe, men fikk ingen svar. Det eneste jeg fikk høre, var at jeg hadde valgt dette selv.
Versjonen som mine barn formidlet til andre, var at jeg var en egoist som i alle år hadde gått hjemme og levd på Jens. Jeg hadde hatt et slags luksusliv, uten å måtte jobbe, og jeg manglet samvittighet. Det var tøft å møte slike utsagn.
Jeg så at han gjennom å være svak og stakkarslig, holdt dem i sitt jerngrep. De tok vare på faren sin og var redd han ville falle sammen om de tok kontakt med meg. Så jeg måtte forsette mitt liv alene.
Jeg møtte en ny mann, som jeg forelsket meg i. På et vis fikk jeg det bra, men noe var tungt. Jeg bar med meg en sorg over at mine egne barn ikke ville se meg. Hver jul og på bursdagene deres sendte jeg gaver, men jeg fikk ikke engang takk som svar.
Kjæresten min mente de var uhøflige og sa han kunne tenkt seg å riste vett inn i dem. Han var opprørt på mine vegne.
Noen ganger når jeg satt og tenkte på min egen situasjon, spurte jeg meg selv: Var det verdt det? At jeg dro fra Jens? Det hendte at jeg konkluderte med at jeg skulle ha blitt, for da hadde jeg hatt kontakt med barna mine.
Les også (+) Vi ville ha barn. Men så fikk jeg panikk
Hadde gitt opp
Fire år hadde gått, og jeg hadde gitt opp å få dem inn i livet mitt igjen. Da fikk jeg høre at Jens hadde fått en ny, bra stilling, og at han hadde fått en venninne. Sammen med henne kjøpte han et stort, nytt hus.
Jeg følte glede på hans vegne. Kanskje lå det en egoisme i denne gleden, for endelig slapp jeg å bære med meg den forferdelige, dårlige samvittigheten.
Det var Jens som sendte meg en melding om at vår eldste datter var gravid. Vi skulle bli besteforeldre, og han skrev at det kanskje var det på tide å bli venner?
Jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger i livet mitt jeg har blitt så glad. Jeg svarte at jeg mer enn gjerne ville være hans venn.
Da barna forsto at faren og jeg var på talefot igjen, og at han hadde tilgitt meg, åpnet dørene seg gradvis. Andrea var fem måneder på vei da tekstmeldingen kom: Hei mamma! Vil du bli med meg ut og handle barneklær?
Jeg gråt og gråt av glede. Først da gikk det opp for meg hvilken dyptgripende sorg jeg hadde båret med meg i mer enn fire år.
Nå er det ett år siden lille Jesper kom til verden, og forrige søndag var storfamilien samlet på bursdagen hans.
Både Jens, hans nye kone, jeg og samboeren min var til stede sammen, og vi hadde det hyggelig. Det er godt at fornuften og hjertene seiret til slutt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
