Jeg trodde mannen min bare var lat. Sannheten var en helt annen

Petter og jeg hadde vært gift i seks år før vi fikk Stina, datteren vår.

Vi var så lykke­lige, og Petter var en topp­motivert far som var flink til å ta seg av den lille jenta vår. Vi hadde det bra sammen helt til Petter ble syk. Da var Stina to år gammel.

Etter å ha slitt med smerter hele vinteren ble Petter sykmeldt. Dette var starten på en periode som nesten tok knekken på ekteskapet vårt.

Petter har alltid vært et arbeidsjern. Han jobbet ofte både 10 og 12 timer om dagen, og det var aldri nei i hans munn hvis noen trengte hjelp. Han var også flink til å ta sin del av husarbeidet.

Da jeg begynte på jobb igjen etter fødselspermisjonen, gikk jeg ned til halv stilling for å kunne være mer sammen med barnet mitt. Noe som også innebar at jeg var mer hjemme og hadde mer tid til husarbeid, mens Petter hadde full stilling. Likevel tok han sin del av oppgavene hjemme uten å mukke.

Så ble han sykmeldt, og alt ble forandret. Han ble gående hjemme i flere måneder, og jeg jobbet som vanlig i deltidsstillingen min.

Vi begynte å småkrangle. Det kunne være at jeg kom hjem etter jobb en dag og huset så helt forferdelig ut. Oppvaskmaskinen var hverken tømt eller fylt opp, det sto kopper og kar på alle bord, klær lå strødd – i det hele tatt et skikkelig rotehus å komme hjem til.

Selv kunne Petter sitte i sofaen og se på TV eller spille dataspill. Det gjorde han ofte hele natten. Jeg mente at det minste han kunne gjøre var å ta et tak i huset når han likevel gikk hjemme og daffet.

– Er det hva du tenker – at jeg går hjemme og daffer? svarte han såret.

Jeg forsto at jeg hadde gått for langt, og forsøkte å ro.

– Nei da, jeg skjønner jo at det må være noe, siden du er sykmeldt og er så forandret, men noe konstruktivt bør du kanskje ta deg til, sa jeg, fortsatt med en liten brodd.

Men han sov ikke om nettene og hadde sånne smerter i kroppen at han ikke orket annet enn å sitte i sofaen, unnskyldte han seg med.

Jeg godtok det og ryddet opp uten å si mer, men etter en tid kom tvilen igjen. Hvis han hadde så mye smerter, var det ikke da vondt å sitte med den evinnelige fjernkontrollen?

Hvorfor hadde han mistet all interesse av å ha det trivelig rundt seg? Var det meg han hadde mistet interessen for? Han tok jo aldri mer i meg heller. Aldri en klapp på kinnet, aldri en klem, og sex var det flere måneder siden vi hadde hatt.

Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd

Skremte han vekk

I ettertid har jeg forstått at jeg skremte ham fra meg med hakkingen min. Dessuten var han svært deprimert, noe jeg heller ikke forsto.

Jeg ble mer og mer hissig og utrivelig mot Petter. Kom stadig med små stikk om at han kanskje hadde en snev av hypokondri, i og med at han alltid så ut til å finne frem godformen når det var noe hyggelig som skulle skje. Og at han stadig så ut til å ha krefter når det gjaldt å søle bort tid og penger og når det gjaldt å gå ut med kamerater.

Legene klarte ikke å finne ut hva som feilte ham, og kranglene oss imellom ble hyppigere og vondere. Sinte, bitende ord ble utvekslet etter at Stina hadde lagt seg. Petter søkte mer og mer ut med kamerater i helgene, det gjorde meg enda mer rasende.

Hvordan kunne han dra på fotballkamp, fisketur eller pub og biljardrunder når han etter sigende hadde så vondt at han ikke kunne arbeide?

Dyrt var det med alle aktivitetene hans også, regningene hopet seg opp for meg. Jeg er et ordensmenneske, særlig når det gjelder det økonomiske. Har alltid hatt ansvaret for økonomien vår, men nå klarte jeg ikke å få regningene unna.

Humøret mitt ble svartere enn det noensinne hadde og har vært, og jeg begynte å se ned på mannen min. Jeg foraktet levesettet hans, hobbyene hans og det meste som vedrørte ham.

Jeg skammet meg over å ha en mann som bare gikk hjemme, og jeg foraktet meg selv for at jeg følte det slik.

Innerst inne visst jeg at han trengte min støtte og forståelse, men bekymringene mine for økonomi og andre ting tok helt overhånd.

Dessuten var jeg sjalu. Han viste aldri noen interesse for meg som kvinne. Hadde han en annen? Hvorfor gikk han så mye ut med kameratene sine?

Det toppet seg en kveld han kledde på seg for å gå ut. Denne kvelden hadde jeg regnet med at han skulle være hjemme, han hadde lovet å hjelpe meg med å pusse vinduer. Et par av dem er høye og store, og man må være to om jobben.

Men da jeg kom hjem og ville finne frem bøtter og kluter, hadde han plutselig bestemt seg for å gå ut med kameratene. De skulle spille biljard. Jeg ble rasende og kalte ham lat, arbeidssky og det som verre var.

Vi røk ut i en skikkelig krangel, heldigvis var Stina hos mormor. Jeg kalte ham det ene verre enn det andre, og plutselig var det som om noe klikket for ham. Han slo løs på meg, lugget og sparket, før han forsvant ut døren. Jeg var i sjokk og gråt hysterisk.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Han fikk en diagnose

Etter en stund ble jeg besatt av et iskaldt raseri, og da Petter kom hjem senere på natten, var døren låst.

En bag med det mest nødvendige som han trengte, sto på trappen, og jeg sto klar innenfor for å ringe politiet.

Han ringte på flere ganger og ba meg slippe ham inn så vi kunne snakke sammen. Nå var det ikke raseri i stemmen, den skalv av fortvilelse.

Men jeg var ubøyelig.

– Kom deg vekk, jeg vil aldri se deg igjen, skrek jeg tilbake.

Aldri å se ham igjen var selvsagt umulig, vi hadde jo et barn sammen, men der og da trengte jeg å være alene.

Dagen etter kom han til­bake, sønderknust, og ba om tilgivelse. Jeg slapp ham inn denne gangen, og jeg var ikke lenger like rasende.

Jeg forsto jo at jeg hadde tirret ham til bristepunktet. Likevel hadde han gått over en grense. Man tyr ikke til vold, selv om man blir aldri så sint. Derfor klarte jeg ikke uten videre å tilgi der og da.

Det ble til at han fikk leid et hus ikke så langt unna. Og vi ble enige om å holde en noenlunde vennskapelig tone for Stinas skyld. Dette fungerte forbausende bra, og etter hvert kunne vi snakke rolig sammen.

Lange samtaler om hva som helst, det føltes godt. Det var lenge siden vi hadde kunnet føre en samtale i fred og fordragelighet, det endte som regel med krangling og diskusjoner.

Etter hvert så jeg mannen min på en annen måte enn før. Jeg så hvor sliten han virket, hvor forsiktig han beveget seg for å unngå smerter, og hvor dradd han var i ansiktet. Han fortalte meg også hvordan han hadde følt det i denne vonde perioden.

Han forsøkte å forklare hvordan det kjentes ikke å bli trodd når smertene herjet i kroppen. Hvordan det var å ligge søvnløs om nettene, liste seg rundt for ikke å vekke meg eller Stina, så iallfall vi skulle få den søvnen vi trengte.

Jeg følte med ham, men kunne fortsatt ikke helt forstå.

Hvordan kunne jeg det når jeg aldri hadde vært plaget av søvnvansker? Jeg pleide alltid å legge meg, lese et par ferdig med det. Jeg trodde det var like enkelt for alle andre også, og at det bare var å innstille seg på at nå skal jeg sove!

Etter en tid fikk han endelig en diagnose – fibromyalgi. Denne sykdommen som man lenge trodde ikke var noen sykdom. Verking i muskler og ledd, smerter som forflytter seg rundt i kroppen, søvnløshet, gode og vonde dager.

Alle opplever smerter fra tid til annen, men ved fibromyalgi har du smerter i mange muskelgrupper over hele kroppen over lengre tid. Samtidig føler man seg sliten og har konsentrasjonsvansker.

En dag kan være helt fin, og så plutselig snur det, og smertene kommer. Mange tror at fibromyalgi rammer mennesker som har lett for å bli deprimerte. De som har tung bagasje med seg fra tidligere.

Min mann ble både lettet og lei seg da han fikk diagnosen, og jeg kastet meg over all den informasjon jeg kunne finne om sykdommen. Kanskje jeg endelig kunne forstå litt mer?

Etter hvert ble forholdet vårt såpass godt at han flyttet tilbake, men det var en lang prosess. Jeg måtte klare å tilgi ham for at han brukte vold.

Jeg brukte lang tid på det, for tilgivelsen måtte være opp­riktig, komme fra hjertet. Det hadde også noe å gjøre med tillit, jeg måtte kunne stole på at han ikke ville gjøre det igjen.

Det hevdes jo at hvis en mann slår én gang, slår han igjen. Den sjansen har jeg valgt å ta.

Det som skjedde den gangen, var et resultat av måneder med krangling og stadige stikk fra min side. At jeg ikke trodde på ham og kalte ham lat og udugelig, var det aller verste, har han fortalt i ettertid.

– Det var ille nok at samfunnet ellers ikke trodde på meg, men at du som skulle være min aller nærmeste, så på meg som en løgner og en hypokonder, og attpåtil foraktet meg, det merket jeg tydelig. Alt dette gjorde så vondt at det nærmest svartnet for meg, fortalte Petter.

En annen ting som gjorde at det gikk så galt for oss, var manglende kommunikasjon.

Vi har måttet lære oss å snakke ordentlig sammen, noe ved egen hjelp, mye ved hjelp av terapi. Vi går i terapi både sammen og hver for oss.

Det jeg har lært og erfart om fibromyalgi, er at det ikke er en enkel sykdom å leve med, hverken for den som har sykdommen eller for ektefelle og nær familie.

Vi vet ikke om Petter noen gang blir helt bra, men vi har erfart at en sunn og stabil livsstil hjelper, og at en av de beste medisinene er lykke og stabilitet.

Slik er det vel for de fleste mennesker, tror jeg: Har man det bra med seg selv og partneren, går alt det andre mye lettere også.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg hadde alt, mann og barn, likevel var jeg trist og lei. Så kom sammenbruddet

Jeg var deprimert etter skilsmissen og orket ingenting. Så satte en fremmed seg ned ved bordet mitt – og endret alt