De blå sidene
Jeg var deprimert etter skilsmissen og orket ingenting. Så satte en fremmed seg ned ved bordet mitt – og endret alt
For første gang i mitt liv opplevde jeg en tung depresjon.
Normalt er jeg det folk omtaler som livsglad og energisk. Jeg har en positiv innstilling til livet og har alltid tenkt at utfordringer er noe jeg skal løse med sunn fornuft.
Min aller første ordentlige nedtur kom til meg for noen år siden. Jeg hadde nylig blitt skilt, og det tok alt jeg hadde av krefter i en periode.
Jeg brukte litt tid på å hente meg inn igjen, før jeg klarte å se fremover med en innstilling om at alt går seg til.
Da jeg omsider hadde flyttet ut av vår felles bolig og innordnet meg i tilværelsen som nyskilt, ble faren min alvorlig syk og døde. Et halvt år senere fant jeg moren min død i sengen. Hun hadde sovnet stille inn.
Å miste mine kjære foreldre slo bena inn under meg. Jeg klarte knapt å se klart og husker nesten ikke hvordan jeg kom meg gjennom begravelsen og alt det praktiske.
Jeg ble sykemeldt og la meg ned på sofaen og stirret i taket i flere uker. Jeg følte meg totalt utslått, jeg var kraftløs og konstant trett. Nakken min var helt stiv, jeg sov mye og det kunne gå flere dager mellom hver gang jeg orket å gå i dusjen.
Mine sønner kom innom med mat til meg. De snakket med meg, trøstet meg og sa at jeg måtte ringe dem hvis det var noe. Jeg ba venninnene mine om å få være i fred, jeg orket ikke mas om skogsturer, middager og at jeg burde komme meg ut i dagslyset.
Det eneste jeg orket var å være i fred og la kropp og sjel få hvile. Livet føltes tungt, mørkt og meningsløst, og jeg forsto at jeg var deprimert som følge av sorgen jeg bar på.
Vendepunktet
Etter et par måneder kom jeg til et punkt hvor jeg kjente at noe måtte skje. Jeg kom meg opp og i dusjen. Jeg kledde på meg og gikk ut i vårværet.
Det ble noen korte turer i begynnelsen, før jeg kjente at solen ga meg litt energi. Jeg begynte å gå til en kafé i nærheten av leiligheten min, og det var her jeg kom i prat med Torill.
Hun spurte om hun kunne få sitte ned ved bordet mitt en dag det var fullt overalt. Jeg sa ja, selv om jeg i utgangspunktet ikke var interessert i et nytt bekjentskap. Men Torill begynte å prate, og jeg merket snart at jeg likte henne.
Hun var lett å prate med og hadde mye på hjertet. Hun kunne fortelle at hun hadde vært gjennom en lang tid med sykdom og at hun endelig hadde kommet seg på bena igjen. Nå jobbet hun halv stilling og passet på å gjøre noe lystbetont de dagene hun ikke jobbet.
Jeg fortalte henne om min egen situasjon, og Torill var lyttende og vurderende.
Så spurte hun om jeg ville bli med henne på en yogatime et par dager senere, og til min egen forundring takket jeg straks ja. Slik begynte et helt nytt vennskap.
Lettere til sinns
Torill og jeg møttes regelmessig, og jeg som aldri hadde vært borti yoga tidligere, fant ut at dette var noe som ga meg ny energi og bevissthet om meg selv, både fysisk og psykisk.
Jeg ble bedre i nakken, og jeg kjente at jeg ble lettere til sinns. Mitt nye vennskap med Torill føltes helt naturlig for meg. Hun var hverken invaderende eller pressende, men hun fikk meg til å tenke nye tanker og se livet fra andre vinkler enn det jeg hadde gjort tidligere.
Jeg kom meg tilbake i jobb, men fortsatte å treffe Torill. Hun inspirerte meg på så mange plan, og jeg følte at jeg ble et mer helt menneske.
For et års tid siden fikk jeg møte fetteren hennes, Stein. Torill hadde snakket så varmt om ham, og hun var helt overbevist om at vi passet godt sammen. Og virkeligheten overgikk alle forventninger. Stein og jeg fikk en umiddelbar kontakt, på samme måte som jeg hadde opplevd med Torill.
Når jeg ser tilbake på alt som har skjedd etter mitt første møte med Torill, må jeg nærmest klype meg selv i armen.
Jeg er overbevist om at det var en mening med at jeg skulle møte henne, for hun klarte å endevende livet mitt på en god måte. Det var skjebnen som grep inn.
Stein ble kjæresten min, og vi snakker nå om å flytte sammen. Han har mye av Torills varme i seg og gir meg både støtte og trygghet. Hvem skulle tro at dette kunne skje den gangen jeg lå helt nede og ikke klarte å glede meg over noe?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
