Leserne forteller
Ordet mamma skal være et godt ord. Men det er det ikke for meg
Jeg trodde mamma ville endre seg når jeg fikk barn. Men jeg var aldri bra nok for henne.
Livet er forunderlig, og kanskje skal det vanskelige ting til for at du skal komme på plass som menneske. Det er sånn jeg tenker, for var det noe barndommen lærte meg, var det hvordan jeg ikke skal være overfor egne barn.
Ordet mamma skal kunne sies med varme og inderlighet – du skal kjenne at det kommer gode følelser i kroppen din når du sier eller tenker det. Mamma, mamma, mamma. Det ordet skal være vakkert.
Men når jeg sier ordet, skjer det ingen ting, jeg føler ingen ting. Om jeg føler noe, er det mest tristhet.
Utad var ikke min barndom så ille, for jeg hadde to foreldre og vokste opp i et helt, alminnelig norsk hus, det vi kaller «et godt møblert hjem».
Faren min var en mann av få ord, som hver dag gikk på jobb i en produksjonsbedrift. Mamma jobbet deltid i helsevesenet og hadde fridager innimellom fordi hun ville være sammen med oss barna.
I grunnen er det rart at hun sa det slik; hun ville være sammen med oss. For når hun var det, var det stort sett bare kritikk å få.
Hele tiden pekte hun på hva som kunne bli bedre, finere, mer fantastisk, og jeg følte at ingen ting av det jeg gjorde, var bra nok i hennes øyne.
Jeg tegnet en tegning til henne som åtte- eller niåring, og full av forventning løp jeg til henne for å gi den til henne.
Huset vårt og mamma, som sto i hagen og stelte blomster, var det jeg hadde sittet i timevis og forsøkt å gjengi. Hun elsket blomster og tilbrakte så mye tid i hagen som hun kunne.
«Men hva slags farge har du brukt der, Thea? Har du ikke sett at de blomstene er gule og ikke røde? Og huset vårt, tror du at det er mørkeblått? Det er grått!»
Jeg husker ordene ordrett den dag i dag, selv om det er mer enn 30 år siden de falt. Ennå er det som om skuffelsen kommer tilbake til meg når jeg tenker på det.
Det samme skjedde da jeg en søndag morgen ønsket å imponere og glede foreldrene mine med frokost. Kanskje var jeg ti-tolv år. Jeg fant frem stekepannen og stekte egg til dem, noe jeg visste at mamma likte så godt.
Selvfølgelig ble plommen knust, men til tross alle de dårlige erfaringene jeg hadde fra andre slike stunder, var min forventning til glede fra henne likevel på plass.
Kanskje burde jeg har visst bedre allerede da.
«Men du har knust plommen, vet du ikke hvordan du knekker et egg, har jeg ikke lært deg det?» var hva mamma sa.
Hun ville ikke ha slike egg og stekte seg et nytt, slik det skulle være. At pappa satte pris på det jeg hadde gjort og til og med skrøt av meg, fikk jeg nesten ikke med meg. Mammas reaksjon ødela alt.
Les også (+): I voksen alder fikk jeg en telefon som kastet om på alt jeg trodde jeg visste om min familie
Følte meg mislykket
Når jeg tenker tilbake, finnes det utallige episoder å dele. En gang sa mamma at hun ønsket seg en totalvask av badet i bursdagsgave, og jeg tok utfordringen på strak arm, i ren iver etter å gjøre henne glad.
Jeg hadde sett hvordan hun gjorde det, og gjorde det samme, og da jeg var ferdig, sto jeg håpefull og lykkelig og ba henne se på hva jeg hadde gjort.
«Speilet er fint, men her har du ikke gjort en bra nok jobb», sa hun, og dro fingeren over toalettlokket.
Jeg følte meg forferdelig mislykket, så på meg selv som en person som ikke klarte noen ting. Men så ble jeg eldre, og jeg så at vennene mine ikke hadde en mor som alltid kritiserte. Det gjorde meg sint på henne.
Da jeg ble tenåring, forsøkte jeg å fortelle mamma at jeg aldri klarte å nå opp til hennes standard, men da kom hun med lange forklaringer om at hun bare ville at jeg skulle lære ting ordentlig.
«Du skal utvikle deg, gjøre ting bedre og bedre. Det er det livet handler om», forklarte hun.
Men det var ikke til stor hjelp når jeg hadde pyntet meg til skoleballet i en kjole hun hadde hatt som ung, og som strammet litt rundt magen. Jeg følte meg veldig, veldig fin, og bestevenninnen min sa at jeg var nydelig.
Men da jeg kom inn i stuen, sa min mor: «Du er ikke slank nok for den», og hun gjorde det soleklart at det ikke var pent når stoffet satt så stramt.
Mamma gjorde ingen forskjell på meg og søsknene mine, hun var likedan mot dem. Også pappa fikk til stadighet beskjed om at han burde ha gjort ting annerledes.
Aldri var vi bra nok, aldri var det vi gjorde bra nok. Hele tiden visste vi at det ville komme kritikk.
De få gangene hun ga ros, avsluttet hun det med: «Men du kunne ha gjort det sånn.»
Også den åtte år eldre søsteren min led under korreksjonene og «de gode rådene» mamma ga. Hun kom mye mer i opposisjon enn meg og hadde praktisk talt ingen kontakt med mamma etter at hun ble voksen og fikk sin egen familie.
Som ung voksen følte jeg meg usikker på egne ferdigheter, og jeg torde ikke å stole på at jeg kunne få til noe akkurat slik det skulle være.
Les også (+): Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg
Bra nok
Da jeg i 20-årene fikk en kjæreste, kunne han ikke forstå hvorfor jeg måtte ha så mange bekreftelser på at det jeg hadde gjort, var ok.
«Men det var for salt, ikke sant?» «Skulle jeg ikke ha strøket gardinene før jeg hengte de opp?»
Forholdet til mamma fortsatte å være vanskelig, men gradvis forsto jeg at det ikke var min skyld. Min lykke var at jeg hadde en samboer som torde å si fra.
«Dette er bra nok for oss. Faktisk er det mer enn det, det er perfekt!» sa han, da hun tok seg frihet til å mene noe om hvordan vi hadde pusset opp hjemmet vårt.
Jeg fikk barn, og mamma fortsatte å fortelle meg at jeg gjorde feil, eller burde ha gjort ting annerledes, og hver gang det skjedde, ble jeg lei meg.
Men jeg lærte å stå opp for meg selv, sa at vi ikke kunne leve etter hennes standarder.
Hun mente at jeg var for snill og ettergivende som mor, og at barna våre ville få altfor høye tanker om seg selv fordi jeg aldri fortalte dem hva de gjorde galt, eller hva de kunne gjøre bedre.
Jeg lot alt dette gå inn det ene øret og ut av det andre. Heldigvis.
Da hun døde, var jeg selvfølgelig lei meg, men sorgen var først og fremst en sorg over det gode forholdet vi aldri fikk, og på et vis var det også en lettelse, for fra da av, var det ingen som kritiserte alt jeg gjorde. Fra da av, fikk jeg ros og anerkjennelse.
Det siste året har jeg tenkt mye på åket hun ga meg, men som jeg heldigvis har klart å kvitte meg med. I livet med egne barn har jeg vært veldig opptatt av å gi ros og ikke si noe om forbedringspotensialet i det de gjør.
«Så flink du er!» «Fantastisk gjort!» Slike ting sier jeg. Og når barneøyne smiler mot meg, kjenner jeg på en varme i hjertet.
Når mine barn sier mamma, vet jeg at de føler seg trygg, elsket og sett. De blir respektert, og de vet at de er bra nok som de er.
Iblant tar jeg meg i å takke moren min for at jeg er så til de grader oppmerksom på akkurat dette, for hun lærte meg hvordan det ikke skal og bør være.
Det skal sies at mamma også var en flink mamma. Vi manglet ikke noe materielt sett, og hun ga oss sin tid.
Til hennes forsvar var det helt sikkert hennes egen barndom og egne opplevelser som gjorde henne til den hun var.
Hun ville at vi skulle bli perfekte. Problemet er at perfekt ikke finnes og at perfekt er håpløst å strebe etter.
Bra nok er blitt mitt mantra. Gleder du deg over det som er bra nok, får du så mye lettere et godt liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
