Vi var en sammensveiset og trygg familie. Da mormor døde, skjedde det noe som endret alt

Det er blitt et skarpt skille i vårt liv. Før mormor døde, og etter.

Moren min og hennes søster, Eline, har alltid hatt et nært forhold. Tante, skilt, med tre barn, og mamma, som også ble skilt etter hvert, med meg og broren min. Og mormor.

For oss jevngamle fettere og kusiner var det mormor som var universets midtpunkt gjennom hele barndommen. Hun var alltid like trygg og blid. Hun favnet oss alle, var selve ankerfestet for barn og barnebarn.

Mormor ble tidlig enke. Mamma og tante inkluderte alltid moren sin i alle sammenkomster. Vi har alle vært på flere Syden-turer sammen og på hytteturer.

Det har vært utallige grillkvelder i mormors hage, sommer etter sommer, i det hele tatt hadde vi det svært koselig sammen.

Det har ikke vært noen hemmelighet at mormor var en sparsommelig dame som ikke unte seg selv så mye. Men mot andre var hun raus og gavmild. Hun satte alltid frem masse god mat når vi kom på besøk, og hun spanderte rett som det var middag på familien på restaurant.

Vi visste også at skulle det bli fullstendig økonomisk krise for noen av oss, kunne vi gå til mormor. Hun ville hjelpe. Men vi hadde såpass stor respekt for mormor at hvis vi skulle be henne om penger, måtte det være krise. I alle fall var det slik jeg tenkte …

Les også (+): Jeg forsto ikke at han brukte hersketeknikk for å psyke meg ned. Til slutt skjønte jeg hva jeg var gift med

Dyslektiker

En av fetterne mine, Jonas, hadde en ekstra plass i mormors hjerte. Antagelig ble det slik fordi han var dyslektiker. Mormors søster hadde vært ordblind, som det ble kalt den gangen.

I mormors barndom hadde man liten forståelse for dette, og mormors søster ble kjeftet på og hundset med av strenge lærere gjennom hele skoletiden.

«Det var fryktelig synd på Ingeborg», husker jeg mormor sa en gang.

«Hun hang over leksene støtt, uten å klare å lære dem, og den stakkars jenta gruet seg for å gå på skolen hver eneste dag», fortalte hun.

Ingeborg var mormors lillesøster, og mormor gråt når hun en sjelden gang snakket om henne.

For stakkars Ingeborg døde i en trafikkulykke da hun bare var 20 år, og mormor mente at søsterens korte liv hadde fått forringet kvalitet på grunn av dysleksien og de uvettige lærerne.

Jeg tror ikke mormor noen gang fikk med seg at man i dag har mye større kunnskap om dysleksi, og at barn med lese- og skrivevansker får langt mer hjelp i skolen enn hva Ingeborg fikk.

Likevel hadde vel heller ikke Jonas det så greit på grunn av dysleksien. Ofte dro han hjem til mormor etter skoletid for å få trøst og støtte.

Han var nok utsatt for noe mobbing fra klassekameratene opp gjennom årene, men Jonas var en tøffing og lærte seg å ta igjen verbalt.

«Gutten skal ha det bra, det skal jeg sørge for. Han skal ikke lide samme skjebne som Ingeborg», sa mormor bestemt den gang det ble påvist at Jonas var dyslektiker.

Jonas har alltid vært en eventyrer. Han dro på interrail rundt i Europa før noen av oss andre hadde rukket å tenke tanken.

Han var en god forteller og underholdt oss med sine mange spennende og morsomme opplevelser i inn- og utland. Der Jonas var, var det også liv og latter.

Men så kom altså endringen i vår familieidyll da mormor, selve bærebjelken, døde. Det skjedde natten etter at vi holdt stort hageselskap og feiret 70-årsdagen hennes.

Det var også denne skjebnekvelden Jonas fortalte oss at han hadde kjøpt båt og skulle forsøke å bo i den gjennom vinteren. Han fortalte dessuten at han nettopp hadde vært på to ukers ferie i Mexico.

Vi grublet vel litt over dette, vi som satt der og hørte på reisehistoriene hans. For hvor fikk han penger fra til alle sine vidløftige reiser? Han hadde jo aldri fullført noen utdannelse og aldri hatt en fast jobb.

Han tok seg bare strøjobber mellom alle reisene, og aldri hørte vi noe om at han jobbet underveis heller.

«Jeg har flaks når det gjelder Flax-lodd», pleide Jonas å si og fjaset og lo det hele vekk når noen lurte på hvordan han klarte å finansiere alle reisene.

«Jeg treffer gjestfrie mennesker og bor hos dem», sa han.

Og så kom han med en rekke utrolige og morsomme historier om hvordan han vant venner overalt, og hvordan han klarte seg i det store utland.

I ettertid ser jeg at alt han fortalte, var fri fantasi og en måte å føre tankene våre bort.

Les også (+): Huset var akkurat solgt, og vi var separert. Så fikk jeg en tekstmelding en sen kveld

Lite sparepenger igjen

Det gikk noen uker etter mormors begravelse før tante Eline og mamma orket å gjøre noe med mormors hus. De diskuterte frem og tilbake hva de skulle gjøre og ble til slutt enige om å selge det.

Alle vi barnebarna var jo etablerte og hadde ikke lyst til å flytte. Jonas kunne nok ha tenkt seg huset, men han hadde ikke råd.

Det var mens mamma og tante ryddet opp i mormors hus, at alt kom for en dag. Mormor hadde lite sparepenger igjen. Hun hadde hatt flere hundre tusen i banken, nå var det nesten ikke noe på kontoen.

Mamma skjønte ingen ting og hadde derfor bedt om utskrift fra banken, fra så lang tid tilbake det var mulig.

Tante Eline syntes også det var rart, og vi ungene ble spurt om vi visste noe om det. Men det gjorde selvsagt ingen.

Bankutskriftene viste regelmessige uttak og overføringer. Det var penger som hadde gått til Jonas. Så der lå forklaringen. Mormor hadde, siden Jonas var 18-19 år, gitt ham penger.

Nå var han 26, noe som betydde at gjennom nesten en tiårsperiode hadde Jonas tappet mormor for penger. Han hadde spilt på mormors medlidenhet. Han hadde brukt sin dysleksi for å få mormor til å punge ut.

Da sannheten kom for en dag, og Jonas hadde innrømmet hvordan han jevnlig hadde besøkt mormor for å få penger, sprakk mamma.

Tante Eline derimot forsøkte etter beste evne å bortforklare og forsvare sønnen sin. Men mamma mente at dette fikk Eline som mor ta ansvar for.

Mamma sto beinhardt på at hun skulle ha det tilsvarende beløpet som Jonas hadde tynt ut av mormors lommebok gjennom årene, før arven ble fordelt mellom Eline og henne.

Eline nektet. Hun ville ikke stå til rette for hva sønnen hadde gjort, og sto derfor på at hun skulle ha halvparten, uansett hva mamma måtte mene. Jonas trakk seg helt tilbake og tok ikke kontakt med noen.

Mamma var sint og ga seg ikke. Jeg vet ikke hvordan hun klarte å få det til, men hun regelrett forsynte seg av noen verdifulle malerier og gjemte dem på sitt eget loft.

De har selvsagt ikke en slik verdi at det kommer opp mot hva Jonas har fått, men likevel, det ser ut til at «malerikuppet» hjelper på humøret hennes, selv om hun er like sint på Jonas.

«Den frekke gutten har utnyttet mormors svakhet og omsorgsbehov på det aller groveste. Selvsagt kan jeg hverken tilgi eller akseptere det», sier hun.

«Mens dere andre barnebarna har tatt utdannelse og skaffet dere studiegjeld, har guttungen tappet sin egen bestemor for penger som bare har gått til ferier og luksus. Han har jobbet minst mulig og opplevd mer enn hva vi andre kan drømme om», sier mamma.

Og hun har jo rett, likevel er jeg lei meg for at hun er så hatsk og uforsonlig.

Mormor etterlater seg ingen dagbok eller brev som kan forklare hvorfor hun har gitt og gitt til Jonas.

Og vi som ikke kunne forstå hvorfor han jobbet så lite, skjønner jo nå at han ikke trengte det. Han kunne bare strekke ut en hånd, så lå pengene der.

Det er uttak på 20 000, 30 000 og 40 000 med bare et par ukers mellomrom. Hvem er det som har det så enkelt her i livet? Og det mener tante Eline vi bare skal glemme!

Jeg føler dette dypt urettferdig. Hadde Jonas vært onkelen min, ville jeg kanskje sett annerledes på det. Men han er et barnebarn på linje med meg og tre andre.

Det tærer på å være i en så sterk konflikt med noen, særlig når det er mennesker vi egentlig er glad i.

Eline og barna hennes er den familien mamma har igjen utenom oss, og jeg vet jo hvor knyttet de to søstrene har vært til hverandre gjennom alle år.

Nå hilser de ikke på hverandre lenger. Og vi, mormors barnebarn, blir også påvirket. Jeg ser mammas side av saken, og jeg vet at hun alltid har vært veldig opptatt av rettferdighet.

Det er klart jeg støtter henne, og jeg synes hun har grunn til å reagere. Elines barn støtter moren sin. Til tross for at det er Jonas som har forsynt seg, synes de at tante blir urettferdig behandlet av mamma og oss.

Likevel, selv om jeg støtter moren min, har jeg begynt å tenke på om vi burde fire på kravene. Det er penger og døde ting som er stridens kjerne, det kan ikke måles opp mot kjærlighet og samhold.

Og etter hvert handler ikke striden bare om penger heller, men kanskje mest av alt om stolthet. Ingen vil gi seg før den andre part innrømmer sine feil.

Jeg er redd både mamma og tante er så sta og bitre at de er villige til å ta med seg konflikten i graven.

For meg begynner denne stillingskrigen å bli utmat­tende og meningsløs. Mamma og vi barna kan aldri lenger slappe av og kose oss, for vi har aldri en samtale uten at Jonas og Eline blir nevnt. Jeg er faktisk lut lei alt sammen!

Jeg er redd ingenting kommer til å bli som før. Ikke bare fordi mormor er død, men på grunn av penger. Penger som er brukt opp, borte for alltid, akkurat som mormor.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Min mor lot meg arve store verdier mens min bror ble avspist. Jeg visste det var galt, men sa ingenting

Jeg arvet hytta sammen med min bror, men så gjorde han noe som endret alt