Leserne forteller
I voksen alder fikk jeg en telefon som kastet om på alt jeg trodde jeg visste om min familie
Jeg vokste opp som enebarn. Plutselig en dag fikk jeg en telefon om at ting ikke var som jeg trodde.
Mamma, pappa og jeg var en treenighet, og jeg ble enebarnet, som fikk i pose og sekk stort sett alltid.
Det var min oppfatning at foreldrene mine var veldig glad i hverandre og hadde det godt sammen, for de kranglet ikke så jeg hørte eller så det.
Mange ganger gjennom oppveksten tenkte jeg at det hadde vært hyggelig å ha et søsken, men når jeg spurte mamma om hvorfor de bare hadde meg, sa hun at det var fordi hun ikke kunne føde flere barn.
Situasjonen var som den var, og som voksen tenkte jeg at det i grunnen var ganske så ukomplisert å være eneste barnet, for alt drysset på meg. Jeg ble veldig godt tatt vare på og fikk god støtte fra foreldrene mine.
Les også (+) Jeg kommer til å fortsette å lete etter deg. Det du gjorde mot meg er utilgivelig!
Sjokkbeskjeden
Da jeg i slutten av 20-årene fikk en telefon fra en fremmed, som sa at han var min bror, var det min første tanke at han tok feil av meg og en annen, for han var en måned yngre enn meg, og det kunne ikke stemme. Eller hva?
«Mor, det har ringt en mann til meg, som sier at han er broren min. Kjenner du til dette?» spurte jeg da hun ringte meg.
Det ble helt stille i flere sekunder.
«Dette må du snakke med din far om», sa hun bestemt.
Det viste seg at min far hadde hatt et utenomekteskapelig forhold til en kvinne over en tid, og han gjorde både henne og moren min gravid cirka samtidig.
Mamma og pappa hadde bestemt seg for å gå videre, uten å ha kontakt med den andre kvinnen og barnet.
«Jeg ser ikke på ham som din bror, det skulle aldri ha skjedd», sa faren min.
«Jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre, og det har jeg gjort klart fra første dag», istemte min mor.
Men min halvbror og jeg bestemte oss likevel for å møtes, og etter å ha tilbrakt noen timer sammen første gang, slo det meg at vi var veldig like.
Ikke minst hadde vi samme interesser og samme form for humor. Han fortalte at moren var død, og fordi hun ikke hadde flere barn, hadde han ikke lenger en familie.
Les også (+): Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg
Jeg fant gamle notater
Otto og jeg knyttet bånd i året som fulgte, og jeg begynte å kjenne på en glede over å ha en bror, selv om foreldrene mine nektet å møte ham.
I lang tid forsøkte jeg å få dem til å åpne opp, men uansett hvor varmt jeg snakket om ham, sto de steilt på sitt; de ville ikke ha noe med ham å gjøre.
Foreldrene mine er døde nå. De ble aldri kjent med pappas andre barn fordi de var redd for å bli snakket om i bygda.
Jeg ser at de slett ikke alltid kan ha hatt det bra, men at de tok valg ut fra den tidens moralkodeks.
I gamle esker med brev fant jeg notater fra mamma fra da hun gikk gravid. Jeg forstår i dag at det var hun som stilte noen ultimatum.
Bare hvis pappa kuttet all kontakt med den andre kvinnen og lovet å holde seg unna hennes barn, ville hun fortsette å være gift med ham.
De valgte altså ekteskapet og levde som om Otto ikke fantes.
På en måte kan jeg forstå mamma, for det var helt sikkert sårende at pappa hadde vært utro, og barnet ble en påminnelse om det.
Sannsynligvis fortrengte hun det faktum at han fantes, og hun som egentlig elsket barn og var raus, ble motsatt.
Selv tok jeg et valg som har gitt meg masse og ført til et rikere liv. Otto og jeg, og våre familier, ferierer sammen og føler virkelig at blod er tykkere enn vann.
Han sier at han ikke er bitter på faren vår, men at han forstår hvor vanskelig det må ha vært for ham da to kvinner samtidig ble gravid med hans barn. Snakk om å ha en klok bror.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 16/04 2024, og sist oppdatert 16/04 2024.
