Leserne forteller
Vi flyttet sammen med mine og dine barn. Så begynte han å stille helt umulige krav
Det startet rett etter at vi flyttet sammen.
Jeg hadde vært alenemor til to barn i flere år da jeg møtte Nils gjennom en datingside på nettet. Vi kommuniserte lenge med hverandre uten å se bilder av hverandre, og jeg følte veldig sterkt at han og jeg passet godt sammen.
Vi var glad i friluftsliv, late kvelder i sofaen med litt vin i glasset og samtaler om livet. Det slo meg at han var en mann som var flink til å sette ord på følelsene sine, og det likte jeg godt.
Da vi etter et par måners tid med meldinger ble enige om å sende hverandre et bilde, var jeg naturligvis veldig spent.
Hva om han var helt annerledes enn jeg hadde sett for meg – hva om han veide mer enn 100 kilo og hadde hentesveis? Jeg fleipet med venninnene mine om dette og innså hvor mye det ytre betyr.
Da jeg fikk se ham, endelig, ble jeg så utrolig lettet, og det var som om jeg forelsket meg hodestups i samme sekund, for der satt han, med en liten gutt på fanget og smilte, mens de sterke armene hans holdt godt rundt den lille kroppen.
Det rørte meg voldsomt. «Han kan jeg tenke meg å være sammen med», tenkte jeg.
Bildet jeg sendte av meg selv, var mer vanlig. Det var et portrett av meg, som så smilende inn i kameraet. Heldigvis likte han det han så, og vi ble enige om å ha vårt første, ordentlige møte.
Les også (+): «Det er noe jeg må fortelle deg», sa hun. Så kom historien om kjæresten min
Forventninger
Det sa pang da vi møttes, og vi endte hjemme hos meg på en rødvinskveld etter at barna hadde lagt seg, for så å leve ut alt i dobbeltsengen. At vi var voksne mennesker, som ikke trengte å vente, var vi enig om.
Det var i grunnen for godt til å være sant, for jeg ble kjæreste med en flott mann med gode verdier, og han var i tillegg en dedikert og fantastisk far for barnet sitt.
Han var en mann jeg definitivt kunne se for meg et liv sammen med, og jeg delte dette med alle venninnene mine.
Nils og jeg så ingen grunn til å date i månedsvis, for vi visste raskt hva vi begge ville. Han flyttet inn hos meg.
Mens han hadde sin sønn annenhver uke, hadde jeg mine barn 80 prosent av tiden, så de til sammen tre barna våre måtte forholde seg til hverandre.
Mine barn var nysgjerrige og positive til både Nils og hans sønn Oskar. De var med og gjorde om gjesterommet til hans soverom.
Faktisk var det akkurat da at jeg for første gang registrerte at min nye samboer hadde noen forventninger.
«Hvorfor skal han ha det minste rommet? Kan ikke en av dine ta det?» foreslo han.
Jeg sa at jo, selvfølgelig kunne det bli løsningen, men det var da litt tungvint, for vi måtte flytte på så mye. Det ble likevel som han foreslo – fordi jeg ikke torde si ham imot på et så tidlig tidspunkt.
«Det betyr ingen ting, du får det fint», sa jeg til datteren min, som måtte gi bort sitt rom.
Hun ville det egentlig ikke, men aksepterte det uten å lage bråk.
Nils og jeg hadde det magisk som kjærester når barna var lagt for natten. Han elsket å lage mat og disket opp med de nydeligste rettene, og samtalene vi hadde, var nære og fine.
Han var også grei mot mine barn. De gangene han reagerte på noe, var hvis hans sønn så ut til å bli behandlet dårlig.
«De bor sammen, og da er det naturlig at de også krangler og er uenige», sa jeg, men han mente at mine barn oppførte seg annerledes overfor hverandre enn overfor Oskar.
Til stadighet hørte jeg ham med mild stemme forklare mine barn at de nå hadde fått en bror, som de måtte være glad i og snill mot, og det lugget litt inni meg et sted, men jeg klarte ikke å finne ord som dekket det jeg følte.
Jeg var bestemt på at Nils og jeg skulle holde sammen, og jeg gjorde alt jeg kunne for å skape en stor, lykkelig familie.
Likevel var det til stadighet små episoder, som ble store. Et eksempel: Min mor hadde sendt penger for at jeg skulle kjøpe nye dunjakker til mine barn.
Da jeg kom hjem med jakkene, reagerte Nils med irritasjon fordi jeg ikke også hadde kjøpt en jakke til hans sønn.
«Men det er en gave fra min mor, jeg reagerer ikke om din mor sender deg penger for at du skal gi Oskar noe», sa jeg.
Han sa at barna måtte behandles likt og at vi måtte være like glad i alle tre, og dette måtte også gjelde min familie.
Kanskje var det ubetenksomt av meg å gi barna mine jakker, sa en stemme inni meg, og jeg tok selvkritikk og gikk ut og ordnet opp neste dag.
Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Gjorde forskjell på barna
Noen uker senere fikk vi besøk av min søster, som hadde med seg små ting til barna. Mine jenter fikk noe til litt større verdi enn min bonussønn.
Da hun dro, var Nils oppfarende og sa at min familie gjorde forskjell på barna, og slik kunne ikke han ha det.
Når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke huske at han eller familien hans ga noe som helst til noen av barna, det var jeg som kjøpte inn ting. Men jeg tiet om dette og ville ikke lage uhygge i hjemmet vårt.
Fortsatt var Nils flink til å bidra i huset, og han kjørte og hentet barn, uavhengig om det var hans eller mine, om de hadde vært i bursdag eller på noe annet.
I alle andre sammenhenger enn «mitt og dine barn» hadde vi det bra.
Jeg er i utgangspunktet en rettferdig person, som mener at mennesker skal behandles likt, og derfor lot jeg kanskje ting gå litt for langt i vår hverdag.
Sønnen hans var frekkere og mer utidig enn mine barn, men likevel var jeg ikke strengere mot ham. Da jeg en dag ble det, førte det til en voldsom krangel mellom Nils og meg.
Han mente at jeg ikke kunne heve stemmen til hans barn fordi jeg aldri gjorde det overfor mine egne.
«Jeg er like glad i jentene dine som jeg er i Oskar, men han føler at du ikke er like glad i ham. Er du like glad i ham?» spurte han.
Jeg sto perpleks foran ham og visste ikke hva jeg skulle svare. Like glad i? Jeg var mor til to jenter og elsket dem høyere enn meg selv. Er det mulig å elske en annens barn like høyt?
Men jeg sa ikke noe om tvilen, i stedet sa jeg: «Selvfølgelig er jeg like glad i ham, fordi jeg elsker deg.»
Vi havnet i hverandres armer, og jeg lovet at jeg ikke igjen skulle bli sint på sønnen hans.
Etter hvert forsto jeg at løftet jeg hadde gitt, fikk meg til å gå på akkord med meg selv.
Sannheten var jo at min bonussønn, som lagde bråk og oppførte seg dårlig, ikke fortjente å få den samme behandlingen som mine rolige, pliktoppfyllende og snille døtre. Til slutt så jeg at de led under situasjonen.
«Hvorfor får han lov til å være sånn?» spurte de.
Jeg var glad i min bonussønn, men torde ikke sette ham på plass fordi jeg visste at det ville skape dårlig stemning. Jeg torde ikke kjøpe klær eller andre ting til egne barn uten å gi ham akkurat det samme.
Familien min fikk streng beskjed om at de tre barna måtte behandles likt; fikk jentene mine en 20-kroning, måtte min bonussønn også få det.
Moren min syntes at situasjonen var håpløs og gjorde det klart at hun aldri ville bli like glad i Oskar som i egne barnebarn, og hun sa at det var en naturlov, som hun ikke evnet å styre.
«Men du må respektere vårt ønske om at barna skal behandles likt», sa jeg.
Jeg skal ikke gå inn på det her, men en spesiell hendelse gjorde at jeg ikke lenger klarte å holde tilbake. Jeg ble sint på Oskar og sendte ham på rommet, mens jentene mine fikk bake kake sammen med meg.
I kjølvannet av det ble Nils sur og tverr; han klandret meg og sa at jeg drev med forskjellsbehandling.
«Dette aksepterer jeg ikke», truet han.
Etter bruddet gikk jeg i terapi hos en psykolog, og der fikk jeg støtte i en ting jeg aldri mer skal gå på akkord meg selv rundt: Å elske ditt eget barn høyest er helt naturlig, og det må vi få lov til. Min gamle mor har rett; det er en naturlov.
Når det er sagt, finnes det mye kjærlighet igjen å gi til et barn du får inn i livet ditt, som ikke er ditt. Når jeg irettesatte, var det i og av kjærlighet til bonussønnen jeg hadde. Det er synd at Nils ikke klarte å se det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
