De blå sidene
Jeg trodde jeg skulle flytte sammen med elskeren min. Så fikk jeg vite sannheten
– Bli med meg hjem. Stemningen mellom oss er magisk, hvisket han. Hjemme ventet mann og barn.
Ole og jeg gikk sammen på barne- og ungdomsskolen. Av andre fikk jeg høre at han var forelsket i meg. Ole var snillheten selv, men hadde noe veikt over seg. Han var ikke den som jentene så langt etter.
I tenårene hadde jeg flere kjærester, men særlig forelsket var jeg aldri. Ikke før jeg stormforelsket meg i Jan, skolens kjekkeste gutt.
Det skulle ikke mer til enn at han sa «Hei» til meg en dag, så var jeg redningsløst fortapt.
Noen dager senere tilbød han seg å kjøre meg hjem på mopeden, og etter det tenkte jeg så mye på Jan at det føltes som om jeg hadde feber.
Da min venninne Lise skulle ha hjemme-alene-fest, var forventningene mine himmelhøye. Kom Jan og jeg til å bli sammen denne kvelden?
Men nei – i stedet ble jeg fortvilet vitne til at han sjekket opp Lise. Skuffet og med gråten i halsen søkte jeg tilflukt hos den første og beste.
Det var Ole. Han på sin side var lykkelig over å få napp hos meg. For meg var han grei å ha som trøst, så vi hang sammen en tid. Så ble det slutt, før vi ble sammen igjen. Slik fortsatte det i mange år.
Ole var god å ha når jeg ikke hadde noen andre, dessuten kunne jeg få ham til å gjøre meg all verdens tjenester.
Jeg så vel på ham som en slags tjener. Som kjæreste fungerte han bare som ventehavn, for hele tiden håpet jeg at Jan skulle få øye på meg, eller at jeg skulle møte den store kjærligheten i en annen.
Det hendte jo jeg ble forelsket, og da gjorde jeg det slutt med Ole. Men så fort det nye forholdet gikk skeis, søkte jeg tilbake til Oles trygge havn igjen.
Les også (+): Sannheten om min far: – De skulle bare visst
Tung tid
Da vi var i midten av 20-årene, var vi i en kjæresteperiode igjen. Begge var i ferd med å avslutte studiene, og Ole og jeg delte hybel i Oslo.
Den våren ble en tung tid for meg. Mamma ble brått syk og døde bare noen uker senere, og jeg var knust av sorg. Hadde det ikke vært for Ole, ville jeg ha brutt sammen og aldri klart å fullføre studiene.
Samme sommer giftet min venninne Lise seg. Ole og jeg var i bryllupet, og helgen etter fridde han til meg. Jeg ble helt perpleks.
Selv om vi hadde vært sammen til og fra i over 10 år, hadde tanken på å gifte meg med Ole faktisk aldri slått meg.
Det var jo ikke ham jeg skulle ha til slutt. «Tenk om jeg ikke finner noen annen?» for det gjennom meg. Men Ole var jo et godt parti, resonnerte jeg mens han spent ventet på svar.
Hvis jeg giftet meg med ham, ville jeg alltid være trygg. Ole var stødigheten selv. Økonomien ville være bra, og han ville bli en praktfull far for eventuelle barn. Dessuten ville han aldri gå fra meg.
– Klart vi skal gifte oss, svarte jeg til slutt.
De første årene hadde vi det bra. Det var travle år med etablering i yrkeslivet, huskjøp og barn. Først fikk vi en jente og tre år senere en gutt.
Vi var en perfekt, liten familie, og livet gikk sin gang. Ole levde opp til forventningene som den gode far og ektemann.
Han tok seg av mesteparten av husarbeidet og fulgte opp barnas fritidsaktiviteter. Snekring, oppussing og vedlikehold var også hans domene, det samme var økonomien. Jeg trengte knapt å løfte en finger og lot meg villig skjemme bort.
Så en dag skjedde det jeg hadde drømt om helt siden den forsmedelige kvelden da jeg var 16 og min store forelskelse Jan sjekket opp venninnen min i stedet for meg.
Jeg hadde tatt meg frikveld fra familien og var ute med et par venninner. Ironisk nok snakket vi om hvor ferdige vi var med alt som het festing og uteliv – da drømmeprinsen med ett sto foran meg.
Og Jan var like kjekk og fandenivoldsk som jeg husket ham. Allerede før han åpnet munnen, hadde jeg bestemt meg. Denne gangen skulle han ikke slippe unna.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Utnyttet han meg?
Til tross for advarende hint fra venninnene ble jeg sittende igjen med Jan da de gikk hjem.
Han var skilt og følte seg ensom, fortalte han, og han mer enn antydet at det ville vært hyggelig med litt selskap.
Omsider brøt vi opp, og det var ikke nei i min munn da han ba om telefonnummeret mitt.
I drosjen hjem tenkte jeg på Ole og det patetiske ekteskapet vårt. Jeg var gift med en mann som jeg aldri hadde hatt de rette følelsene for.
Selvsagt var jeg glad i Ole – som en bror, kanskje. Nei, ikke engang det, for en bror respekterer man.
Det gikk opp for meg at jeg så ned på Ole. Han var så selvutslettende. Likevel syntes jeg at han hadde lurt meg.
Han hadde utnyttet sorgen min etter mammas død og benyttet sjansen til å fange meg i garnet.
Innen jeg kom hjem, hadde jeg rukket å bli rasende på Ole. Heldigvis sov han da jeg kom hjem, og dagen etter hadde jeg roet meg litt.
Jeg skjønte at jeg ikke kunne buse ut med alle de stygge tankene mine. Vi hadde tross alt to barn å ta vare på. Jeg gjennomgikk og analyserte hvert ord Jan og jeg hadde utvekslet.
Da han ringte noen dager senere, var jeg overlykkelig. Vi avtalte å ta en kaffe sammen. Så fort kaffen var drukket opp, så Jan meg forførende inn i øynene og foreslo et glass vin i en bar.
Glasset ble til en flaske, og innen den var halvtømt, satt vi og holdt hverandre i hendene og benflørtet under bordet.
– Bli med meg hjem. Stemningen mellom oss er magisk, hvisket Jan.
– Å ja, sukket jeg henført.
Hjemme hos Jan bar det rett til sengs, og dermed var affæren i gang. Jeg hadde ingen skrupler med å lyve på meg overtid og venninnekvelder overfor Ole.
Selvsagt ble han mistenksom, for jeg hadde jo alltid kommet rett hjem fra jobb tidligere. Men det at han ikke våget å ta en konfrontasjon, gjorde at jeg foraktet ham enda mer.
Til slutt orket jeg ikke mer. En kveld ungene var i seng, klarte jeg ikke lenger å se på den feige skikkelsen som snek seg rundt, ryddet og tviholdt på denne parodien av et ekteskap.
Han fikk hele historien slengt i ansiktet, og nær sadistisk nøt jeg å se hvordan han brøt sammen.
Jeg flyttet ut kort tid etter og leide en leilighet for et par måneder. Lenger trengte jeg ikke å ha den. Jeg regnet med at jeg snart kom til å flytte inn hos Jan. Og barna kunne bo én uke hos Ole og én uke hos meg, planla jeg. Endelig levde jeg fullt ut.
For første gang som voksen kjente jeg blodet bruse. Jeg var ekstatisk av lykke.
Gode venninner var redde for at jeg skulle miste bakkekontakten fullstendig. Men jeg blåste av slikt sprøyt. Hvordan kunne jeg miste bakkekontakten, jeg som hadde funnet tilbake til min store kjærlighet?
Virkeligheten traff meg som en slegge. Etter to hektiske måneder forkynte Jan kort og brutalt at han hadde funnet en annen. Sannheten, fant jeg snart ut, var at han hadde vært sammen med denne andre hele tiden.
Hun hadde vært bortreist, og Jan trøstet seg med meg i mellomtiden. Forholdet vårt hadde bare vært et betydningsløst sidesprang og tidsfordriv fra hans side.
Livet mitt raknet. Til fulle gikk det opp for meg at jeg ikke kunne klare meg selv. Selv de mest elementære daglige gjøremål – som å betale regninger eller organisere barna når de var hos meg – mestret jeg ikke.
Jeg sykmeldte meg og raste ned i vekt. Og ikke minst savnet jeg Ole. Omsorgsfulle Ole, som tok seg av alt. Han elsket meg uforbeholdent og ville aldri, aldri gjøre meg noe vondt.
Gode, trygge Ole, heller ikke denne gangen sviktet han meg. Han tok imot meg med åpen favn da jeg kom krypende tilbake med halen mellom bena.
Ingen anklager, ingen vonde ord. Det var så godt å komme hjem at jeg kunne ha lovet ham hva som helst.
Nå, to år etter min affære med Jan, har alt roet seg. Det som skjedde, er visket ut av livet vårt. Det er blitt et stygt, unevnelig kapittel i vårt «lykkelige » ekteskap.
Tilbake sitter jeg og føler meg som en robot, men jeg har ingen rett til å klage. Jeg står opp, steller meg og går på jobb hver morgen.
Jeg er en snill, omsorgsfull mor og kone. Jeg er blitt voksen og skjønner at jeg må leve med konsekvensene av mine egne valg.
Jeg valgte ektemann ut fra bekvemmelighetshensyn og har bare meg selv å takke.
I dag ser jeg at jeg valgte Ole av ren latskap. Han blomstrer og ser bedre ut enn noen gang, og vi vet begge at det ikke blir flere «episoder». Magen min vokser for hver dag som går.
Om noen måneder blir Ole og jeg foreldre til enda et barn. Hverken han eller barna våre skal få oppleve at jeg stikker av som en umoden jentunge flere ganger. Såpass skylder jeg dem.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
