De blå sidene
Alt ble snudd på hodet den natten. Mamma var ikke den samme etterpå
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få tilbake den glade mammaen min etter tragedien som rammet vår familie. Nå har underet skjedd!
I dag kom mamma innom for å hilse på Jonas og gi meg det hun har strikket den siste tiden. Tre gensere, flere par sokker og et mykt pledd.
I tillegg fant hun frem gjærbaksten hun hadde laget på formiddagen, og ba meg putte det i fryseren til jeg fikk uventet besøk.
Lille Jonas på fem uker lå i vuggen sin på stuen, og mamma satte seg ned og kosepratet med ham. Hvor lenge siden er det jeg har sett min egen mor sånn? Det er lenge siden, veldig lenge siden.
I snart syv år har mamma vært deprimert og innesluttet. Jeg er sikker på at hun har sørget i hvert eneste minutt i disse årene.
For alt ble snudd på hodet den natten vi fikk beskjed om at pappa og lillebroren min, Atle på 14 år, hadde omkommet i en bilulykke. Jeg husker knapt den tiden av livet mitt, for alt var helt uvirkelig. Sjokket satt hardt i, og læreren min på videregående skaffet meg noen terapitimer like etterpå.
Det jeg derimot husker veldig godt, er hvordan mamma forandret seg. Hun taklet ikke sorgen og ble langvarig sykmeldt. For meg var det som å miste henne også.
Til tross for min egen sorg og ungdomstid prøvde jeg å være der for mamma så ofte jeg kunne. Jeg var den sterkeste av oss, kanskje fordi hun valgte å vise sorgen sin slik hun gjorde.
Hun gråt ofte, og hun skalv ofte, og på mange måter tror jeg at hun ga opp. En gang uttalte hun at hun like gjerne kunne ha dødd, hun også, hadde det ikke vært for meg.
Hun kom aldri tilbake til jobb igjen, og det gjorde nok vondt verre. Hun dyrket sorgen, og hun klarte ikke å glede seg over noe. Selv gikk jeg videre.
Jeg forsonet meg med at jeg hadde mistet min kjære far og bror, men jeg glemte dem ikke av den grunn. Jeg tok en utdannelse, jeg satte meg mål i livet og holdt kontakten med mamma. Hver gang jeg hadde snakket med henne, kjente jeg en slags avmakt.
Hun led fortsatt, og hun dynket i seg selvmedlidenheten. Jeg trodde aldri at jeg skulle se min egen mor igjen, slik jeg en gang kjente henne. Før ulykken var hun glad og smilende. Nå var det som om hun hadde sluknet helt.
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Skammet meg
Jeg husker da jeg skulle introdusere henne for Håkon, kjæresten min. Jeg var nødt til å advare ham først, for jeg skammet meg over hvor tafatt og lite til stede hun var.
Det var som om hun ikke kunne unne seg noen form for lykke fordi pappa og Atle ikke levde lenger.
Møtet mellom dem gikk likevel greit, selv om det var uten engasjement fra mammas side.
Men da jeg ett år senere fortalte henne at jeg var gravid, så jeg et glimt i øynene hennes jeg ikke hadde sett på lenge. Hun smilte også og kom bort og ga meg en klem.
Det var som om mamma våknet til live igjen i takt med at magen min vokste.
Plutselig kunne hun ta kontakt med meg, hun spurte om hun kunne bli med på ultralyd og viste tydelig interesse for svangerskapet mitt.
Da Jonas kom til verden, satt hun lenge og holdt ham, mens tårene trillet. Og etter at vi kom hjem fra sykehuset, har hun vært innom hver eneste dag.
Hun tøyser med at hun er nyforelsket og at hun ikke tenker på noe annet enn Jonas. Derfor må hun se ham, kose med ham og holde ham. Det er ingen tvil om at Jonas har endret mammas liv.
Han er på ingen måte en erstatning for Atle, men det at det finnes et lite menneske hun kan glede seg over, betyr mye. Hun er blitt en stolt mormor.
Vi har snakket om sorgen hennes nå etter at Jonas ble født, og hun sier at hun har trengt denne tiden.
Uansett er jeg en lykkelig nybakt mamma som har fått tilbake min egen mor. For er det noe som gir meg hverdagsgleder i dag, er det smilet både fra Jonas og fra mamma.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 01/10 2024.
