Leserne forteller
Jeg trodde jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv. Så møtte jeg eksen hennes
Stadig fortelles det historier om menn som ødelegger kvinners liv. Det skjer også at kvinner ødelegger menns liv.
Jeg hadde vært alene en stund etter et brudd fra en jeg var veldig glad i – en kvinne som var rolig og balansert, og som praktisk talt aldri ble sint.
Min ekskjæreste var alltid på det jevne, og kanskje følte jeg at hverdagen med henne manglet overraskelser.
En kamerat og jeg kom til feriestedet i Spania tidlig i august, og vi så frem til å leie motorsykler, ligge i solen og gå på bar. Det skulle være en manneferie, for det trengte vi begge, var vi enige om.
Jeg så Kine med én gang jeg kom inn i hotellbaren. Hun hadde på seg en florlett, rød bluse, som var åpen i ryggen. «Lady in red», tenkte jeg og så umiddelbart hvor sexy hun var. Hennes blikk møtte mitt, og hun smilte åpent og selvsikkert. Og jeg var en mann som ble smigret.
Hun var så fremmelig og direkte, så lattermild, så morsom, så fantastisk.
Den kvelden ble hun og jeg sittende og snakke om livet, og vi delte våre historier som om vi hadde kjent hverandre bestandig.
Etterpå ble jeg med henne på hennes hotellrom, og jeg tror jeg kan si at jeg ble hodestups forelsket i løpet av disse timene.
Alt gikk så fort. Følelsene var så store og dagene så intenst lykkelige. Når jeg tenker tilbake på da jeg møtte Kine, var det akkurat slik.
Vi hang sammen fra morgen til kveld den uken, og vi ble kjærester. Det viste seg at hun bodde ikke så langt fra meg, så alt klaffet. Kameraten min syntes jeg gikk voldsomt inn i det nye.
«Du kjenner henne ikke», sa han.
Men jeg så en åpen, følsom og fantastisk kvinne, som ga meg alt fordi jeg var hennes store, store kjærlighet. Det smigret meg – sammen med henne raste det brennhete følelser i kroppen. Jeg hadde aldri følt det slik før.
Hun hadde en sønn fra før, Nikolai, som hun hadde fått i et forhold som, ifølge henne selv, nesten hadde tatt livet av henne. Og jeg syntes synd på henne fordi ekssamboeren var en psykopat, som gjorde livet vanskelig for henne.
Da vi kom hjem til Oslo, bestemte vi oss for å flytte sammen, og så ble hun gravid. Jeg hadde passert 30 år, hun var noen år eldre enn meg, så det var på tide å etablere seg.
Var det en dame jeg ville ha barn med, var det henne, så det føltes riktig og fint. At andre syntes at alt gikk skremmende fort, fikk så være. Jeg brydde meg ikke.
Det føles rart å skrive historien min til Hjemmet; menn gjør jo ikke slikt. Men jeg tenker at det er viktig å få vise at det ikke bare er menn som lurer kvinner inn i forhold, det motsatte skjer også. Jeg føler at det var hva som skjedde meg.
Les også (+): Jeg er utslitt av oppførselen til mine tre voksne døtre. Jeg kommer aldri til å tilgi at de ødela min manns store dag
Et mareritt
Det som begynte som en intens og livsbejaende kjærlighetshistorie, endte nemlig som et mareritt.
Allerede tre måneder ut i svangerskapet så jeg at kvinnen jeg satset på, hadde noen sider jeg ikke hadde sett tidligere, og det var mest overfor sønnen at det slo ut.
Hun kunne gå «i taket» hvis han veltet et glass eller glemte å rydde etter seg, og hun snakket nedsettende om pappaen hans ikke bare så han hørte på, men også til ham.
«Jeg har hørt at barn skal slippe å høre negative ting om foreldrene, kan han ikke selv få finne ut hvordan faren er?» sa jeg.
Hun sa at jeg ikke visste noen ting om disse tingene, og at jeg ikke måtte blande meg inn i hennes måte å være på overfor sønnen hennes.
Hun mistet lysten på sex og var kontrollerende overfor meg. En gang tok jeg henne i å lese meldinger på telefonen min, men hun skammet seg ikke over det, bare spurte: «Hvem er Katrine?»
Katrine var en studievenninne, som jeg hadde holdt kontakt med i mange år, og som jeg har hatt et vennskap med siden.
Navnet Katrine ble etter det noe hun tok opp stadig vekk, og det slo meg at hun var mistenksom og sjalu.
Hvis jeg sa at jeg måtte til en onkel for å hjelpe ham med noe praktisk, ville hun være med, og da jeg sa at det ble vanskelig, fordi det ville ta tid og Nikolai burde komme seg i seng, sa hun: «Er det Katrine du skal møte?»
Ganske raskt ble samlivet tungt og utfordrende, men jeg sa til meg selv at det var hennes hormoner som løp løpsk – at gravide kvinner blir irrasjonelle.
Jeg delte med søsteren min hva som skjedde, og hun mente at jeg måtte være tålmodig fordi det å gå gravid kan være en følelsesmessig berg-og-dal-bane.
I dag vet jeg hva hun egentlig tenkte, og at hun var bekymret for meg. Hun tenkte at jeg ikke visste noe som helst om Kine, og at alt hadde gått altfor fort. Hun tenkte også at det ikke nødvendigvis var hennes ekssamboer det var noe galt med.
Selv om Kine hadde vært veldig labil og uforutsigbar i humøret under graviditeten, gledet jeg meg til å bli pappa. Jeg var så stolt da jeg holdt vår velskapte og friske sønn i armene – tårene rant. Og da vi dro hjem og ble en familie på fire, trodde jeg at alt som hadde vært utfordrende, endelig ville falle på plass.
I stedet ble det enda verre. Jeg ble kommandert hit og dit og fikk hele tiden høre hvor håpløs jeg var. Var jeg i dusjen, hadde hun lest meldingene mine, og hun var hysterisk fordi jeg hadde fått melding fra en god kollega som skrev «klem fra».
Da min ekssamboer ringte en kveld for å fortelle at hennes far var død, og jeg snakket med henne og uttrykte min medfølelse og sa at jeg ville komme i begravelsen, «klikket» Kine.
«Du går ikke dit, det finner jeg meg ikke i», sa hun.
Foreldrene mine reagerte på at jeg ble behandlet dårlig og kommandert hit og dit, og jeg tok Kine i forsvar. Hun var sliten, hadde født, hadde en vanskelig eks – og så videre.
Men på et tidspunkt måtte jeg ta innover meg at jeg ble ulykkelig og sliten av alt bråket og mangelen på ro og balanse.
Les også (+): – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!
Psykopat
Det rare var at hun fortsatt kunne finne på å forføre meg på måter som tok pusten fra meg. Hun kunne komme i det mest sexy undertøyet og gjøre ting som gjorde meg nesten ekstatisk. Seksuelt kunne det være fantastisk også når det var vanskelig.
Jeg snakket med bestekameraten min om hvordan det var, og han mente at det sannsynligvis var Kine som var psykopat, og ikke eksen hennes.
«Det er ikke normalt å svinge fra de verste beskyldninger til het sex», mente han, og foreslo at jeg tok en samtale med faren til Nikolai.
Jeg tenkte lenge og hadde egentlig ikke planer om å snakke med min bonussønns far, men så møtte vi tilfeldig på hverandre og det falt naturlig å snakke, og det slo meg at han virket helt normal.
«Som du vet samarbeider ikke Kine og jeg spesielt bra, og det er veldig trist for Nikolai», sa han blant annet.
Han fremsto på ingen måte som en egosentrisk mann, tvert imot. Og da jeg sa at vi hadde utfordringer, så han på meg og sa: «Da har hun ikke forandret seg.»
Vi bestemte oss for å møtes for å prate mer, og jeg fikk hans historie.
«Dette er hvordan jeg opplevde det, og med det sier jeg ikke at jeg er perfekt», la han til da han var ferdig.
Jeg trodde på alt han fortalte – fordi det var et speilbilde på egne opplevelser i samlivet med Kine.
Også han hadde opplevd den intense forelskelsen, som hadde resultert i barn før det var gått ett år. Alt jeg hadde gått igjennom, hadde han vært igjennom. Da jeg sa at jeg kom til å avslutte forholdet, advarte han meg.
«Du tror du har sett henne på det verste, men det har du ikke. Når du går, blir det grusomt, og det overgår alt du har sett til nå», sa han.
Jeg flyttet ut, og siden da har mitt liv vært en uutholdelig krig om samvær, penger og svik. Det er turbulens rundt alt som har med vårt barn å gjøre, selv om jeg forsøker å holde meg rolig, og jeg vet at hun sier til andre at jeg også er en psykopat.
«Jeg har vært så uheldig å være utsatt for to psykopatiske menn», har jeg fått høre at hun sier.
Så jeg angrer på at jeg ikke brukte mer tid på å finne ut hvem hun var. Jeg er sint på meg selv fordi jeg lot meg forføre og ikke stilte noen kritiske spørsmål før vi slo oss sammen. Men jeg er glad for at jeg har Sander, sønnen min.
Jeg bare håper at han ikke tar skade av alt bråket rundt. Min oppgave er å gi ham ro, stabilitet og kjærlighet, og ikke bli med på krigen moren fører mot meg. Jeg må vende det andre kinnet til og tåle.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 28/08 2024.
