Leserne forteller
Alle likte samboeren min, men han hadde en skjult, mørk side bare jeg visste om
Alle elsket å være sammen med min samboer fordi han var morsom, glad og snill, men når det bare var ham og meg, var han en helt annen.
Jeg glemmer aldri første gangen jeg så Morten. Han var midtpunktet i rommet jeg kom inn i, og fremsto som raus, vittig og omsorgsfull.
Da jeg nærmet meg og han så at jeg kom alene, rekte han frem hånden og hilste mens han smilte bredt.
«Du må være ny her, velkommen», sa han.
Det var kjærlighet ved første blikk for mitt vedkommende. Aldri før hadde jeg møtt en mann som virket på meg som en magnet, men det gjorde han.
Den kvelden hadde vi julebord hos min nye arbeidsgiver, og gjennom de kvinnelige kollegene jeg allerede hadde rukket å bli litt kjent med, fikk jeg vite at Morten var den mest fantastiske mannen de visste om. Alltid blid, alltid positiv, alltid velmenende, sa de.
Jeg hadde hatt kjærlighetssorg i ett år fordi ungdomskjæresten min og jeg hadde avsluttet forholdet vi hadde, og var på mange måter litt desillusjonert fordi han fant en annen fort.
Selv sørget jeg og tenkte på alle drømmene vi hadde hatt, som ble knust.
Som alenemor til en jente på fem år følte jeg også at det skulle mye til før jeg etablerte meg på nytt. Mari var alt for meg.
Til tross for dette, forelsket jeg meg altså hodestups i en mann jeg ikke kjente. Da jeg gikk hjem fra julebordet, hadde jeg bare vekslet noen setninger med Morten, men visste likevel at jeg var veldig betatt.
Han var det siste jeg tenkte på før jeg sovnet og det første jeg tenkte på da jeg våknet morgenen etter.
I starten så ikke han på meg på samme måte som jeg så på ham, men vi begynte å prate sammen i lunsjen og fant ut av vi hadde mange felles interesser, blant annet bøker og skogsturer.
Da han endelig, etter flere uker, inviterte meg med på tur, føltes det nesten for godt til å være sant.
Han var ikke eksepsjonelt kjekk å se på, men var så hyggelig at hjertet mitt banket som besatt.
Jeg hadde sett ham på jobben, hvor hjelpsom og flott han var mot alle, og hvor sjarmerende han var. Og jeg tenkte at han var den mannen jeg ville være sammen med.
Han klemte meg etter den første turen og sa at han gjerne ville gå flere turer med meg, og inni meg jublet jeg. Så, etter flere uker med dating, ble vi et par.
Jeg fikk vite underveis at han hadde to barn med en annen dame, men han hadde ikke så mye pent å si om henne.
Fordi jeg aldri hadde hørt han si noe negativt om noen, var jeg sikker på at det var hun som var den vanskelige.
Les også (+): Et bilde skled ut av en konvolutt da vi ryddet etter pappa. Det var et sjokk – og starten på en ny sorg
To personligheter
I starten hadde vi det fantastisk, og jeg nøt å være sammen med en som stilte opp og hjalp meg uansett hva det var snakk om.
Morten flyttet inn hos meg fordi han leide bolig og jeg eide, og alle på jobben syntes jeg var den heldigste damen på jord.
«Han er bare fantastisk», sa de, og det var det jeg trodde og mente også.
I dag vet jeg at noen personer har to personligheter. De lever ut den ene på jobben og ute blant andre – og den andre innenfor hjemmets fire vegger.
Da Morten etter en tid viste seg som gretten og tverr, la jeg det på ekssamboeren hans, som gjorde samværet med barna vanskelig.
Han sa at han var sliten og lei, og at han ikke hadde krefter igjen, og jeg dullet og stelte med ham og la ting til rette for at han skulle ha det best og enklest mulig sammen med meg.
Det skjedde gradvis at det dårlige humøret hjemme ble det eneste humøret han hadde sammen med datteren min og meg.
«Hvorfor er Morten så sint og sur?» spurte hun.
Jeg forklarte at han hadde det vanskelig og at vi måtte være snille og forståelsesfulle mot ham.
Det rare var at han tok på seg det sjarmerende, blide og gode fjeset med en gang vi gikk ut av døren. I møtet med andre strålte han og var den mannen jeg kunne være stolt av.
Fordi det var sånn, elsket jeg å være blant andre sammen med ham. Hver gang fikk jeg høre hvor heldig jeg var.
Jeg delte ikke med noen hvor tøft det etter hvert ble å leve med ham hjemme.
Han ble irritert for hver minste, lille ting og hadde ingen tålmodighet med datteren min, som var en glad jente som likte å synge og danse. Og når hun forsøkte å protestere, kalte han henne frekk og dum.
Når jeg skriver dette, føler jeg meg flau og skamfull, for selv om han var sur, tverr og urettferdig mot både datteren min og meg, fortsatte jeg å dulle med ham.
Normalt ville jeg ikke ha funnet meg i alt han utsatte meg for, og i ettertid ser jeg at jeg på et slags vis ble manipulert til å føle usikkerhet.
På jobb kunne han skryte av meg og si at han var den mest heldige mannen, som bodde sammen med meg, men hjemme tråkket han på meg ved å påpeke min feil og mangler. Han latterliggjorde alt jeg gjorde, maten jeg lagde og at jeg hadde et rotete hjem.
Når du lever sammen med en person som viser seg som to vidt forskjellige personer, skjer det noe med deg.
«Er det min skyld at han er sånn?» spurte jeg meg selv når han var på sitt verste. På sitt beste fikk han meg til å føle takknemlighet.
Ingen andre visste hva jeg levde med. Alle rundt oss tok for gitt at Morten var den samme hjemme som ute.
«Det må være fint å leve med en som ham», sa en venninne av meg, og jeg sa ja, at det var det, og nevnte ikke ett ord om at han kunne være veldig krevende å ha som samboer.
Les også (+): Venninnen min ringte meg om min nye mann. Det hun sa, sjokkerte meg
Lærepenge
Det var datteren min som til slutt fikk meg til å se at vi ikke lenger kunne ha Morten hos oss.
«Mamma, vi hadde det bedre før», sa hun, og pekte på at han var sur, sint og urettferdig hele tiden.
Da han flyttet inn, kunne ikke hun lenger ta med venner hjem fordi Morten ikke orket bråket.
Før jeg ba ham om å flytte ut, snakket jeg med en bekjent, som er psykolog, og hun fortalte om en lidelse som passet på ham, multippel personlighetsforstyrrelse, som hun kalte det.
Når en person ikke klarer å takle ulike, motstridende sider ved seg selv, skilles de ulike sidene fra hverandre og kan bli til ulike identiteter, sa hun.
For meg var det innlysende at Morten måtte ha ulike identiteter. Etter å ha tenkt lenge på det tok jeg mot til meg og ringte hans ekssamboer, og da fikk jeg vite at hun for lengst hadde konkludert med det samme.
Han klarer ikke å være sur ute blant andre og tar med seg sine dårlige sider hjem, der de tar helt overhånd, sa hun.
For meg ble de to årene med Morten en lærepenge. Jeg vet i dag at folk ikke er det du ser dem som i et festlig lag, eller blant kolleger.
De er ofte mye mer enn det. Det er overfor deg og dine nærmeste at de vil vise sine negative sider først, så i en startfase er det viktig å være mye sammen privat også.
Fornuften sier meg at det ikke finnes mange som Morten. Men før jeg flytter sammen med noen i fremtiden, skal jeg være våken og se etter irritasjon og sinne. Jeg må vite at datteren min og jeg kan være oss selv.
Jeg sluttet i jobben min da det ble brudd mellom Morten og meg, men jeg vet at alle kollegene fortsatt elsker ham. Sannsynligvis ville de ikke ha trodd meg hvis jeg fortalte hvordan ting ble og hvor utfordrende han egentlig er å leve med.
Det er ikke gull alt som glimrer.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 21/07 2024.
